Kommentar

Skal man forstå hva som driver Mahmoud Ahmadinejad, må man sette seg inn i den spesielle form for shia-islam han tilhører, troen på den 12. imam, Mahdien, som skal komme tilbake ved verdens ende.

Tre måneder før valget ifjor, på et tidspunkt da han bare hadde 1 prosents oppslutning, skal Ahmadinejad ha sagt i folks påhør at han var sikker på å vinne.

Scott Petersons reportasje fra Jamkaran gir et lite innblikk i den form for religiøsitet som Ahmadinejad representerer. Overført på norske forhold ville det vært som om statsministeren tilhørte Maran Ata.

Hvis man ikke vil sette seg inn i den, vil man heller ikke forstå Ahmadinejads politikk. Han tror er på en «mission from God». USA forsøker å opprette en slags vantro-stat, en anti-mahdi-stat i regionen. Det må forhidres for enhver pris. Ahmadinejad er med overlegg konfronterende.

Ahmadinejads tro er en folke-religiøsitet, full av følelser, som de dannede har vanskeligheter med å ta alvorlig. De blir også urolige. Det sier litt. Eliten i Iran blir urolig av Ahmadinejad.

«O mighty Lord,» Mr. Ahmadinejad intoned to his surprised audience, «I pray to you to hasten the emergence of your last repository, the promised one, that perfect and pure human being, the one that will fill this world with justice and peace.»

Mahdi-troen er en form for eskatologi, altså endetidslære, hvor en slags shia-messias skal komme igjen og styre, som herre og mester.

Any possibility of détente with the US may also be in jeopardy, if the US-Iran conflict is cast in Mahdaviat terms. That view holds that the US – with quasireligious declarations of transforming the Middle East with democracy and justice, deploying military forces across the region, and developing a new generation of nuclear weapons – is arrogantly trying to assume the role of Mahdi.

A top priority of Ahmadinejad is «to challenge America, which is trying to impose itself as the final salvation of the human being, and insert its unjust state [in the region],» says Mr. Taraghi.

Taraghi says the US is «trying to place itself as the new Mahdi.» This may mean no peace with Iran, he adds, «unless America changes its hegemonic … thinking, doesn’t use nuclear weapons, [or] impose its will on other nations.»

Final rulings on such issues rest with Supreme Leader Ayatollah Ali Khamenei, whose position of velayat-e-faqih – God’s jurisprudent on earth – is meant to serve as the direct link with the divine.

Det finnes nok av kristne sekter å trekke veksler på for å ane noe om Mahdiat-troen. Men i det sekulære Europa er det stor uvilje mot i det hele tatt å nærme seg mystisk og ekstatisk religiøsitet.

The Mahdi’s eventual return is an article of faith for Shiite Muslims that taps deeply into Persian consciousness and mystical tradition. Signs began to appear in Tehran three years ago, announcing that «He’s Coming.» But only a portion of Iranians actively prepare for that moment.

Part of the tradition holds that the Jamkaran mosque was ordered built by the Mahdi himself, during a dream revealed to a «righteous man» some 1,000 years ago. It is here that believers are closest to the Mahdi. Written prayers dropped into the adjacent well (which, local guides point out has no religious basis) are thought by pilgrims to be divinely answered.

Officials deny rumors that Ahmadinejad, as mayor last year, secretly tasked the Tehran City Council with reconfiguring the capital to prepare a suitable route for the Mahdi’s return. They also deny that a list of Ahmadinejad’s new cabinet members has been dropped into the well – a superstition that even Ayatollah Khomeini, the father of Iran’s revolution, refused to associate with.

Poenget med veien fra Jamkaran til Teheran minner om Lubavitchene som bygde hus til rabbiner Schneerson, og stadig sterkere begynte å tro at han kunne være Messias.

Den spesielle følelsesmessige henrykkelsen, oppfattelsen av synd og identifikasjon med martyrer, har et potensial for massesuggesjon.

Peterson overværer en utendørs seanse der en Madoh, en forteller, fører an, i timevis, og får folk med seg i store sinnssvingninger.

As the Madoh – a Shiite Muslim storyteller – rises from a sea of red-eyed, kneeling men at the Jamkaran Mosque, devotees surge forward to try to hug, kiss, or touch him.

Later, like a rock star leaving a backstage exit, Mahdi Salashur puts on a basiji militia jacket, pulls the hood over his head in semidisguise, and steps out the door.

For the previous two hours, he has relentlessly rallied his listeners around the belief in the Mahdi, the all-powerful 12th Imam, whom Shiites expect to return to earth.

«Don’t let the wish stay in our hearts! Come on, come on! I have a fear of not seeing You!» Mr. Salashur tells the crowd in a poetic, longing voice. «Everybody wants to see the Lord and Master of the Age! Mourn, raise your hands.»

People chant. Men cry.

«Those who sinned, cry more!» orders the Madoh.

Mange, selv religiøse ledere, er bekymret over at Ahmadinejad utnytter disse følelsene politisk. Selv om de sier at bare 20 prosent av iranerne deler denne troen.

Waiting for the rapture in Iran