Aftenpostens Per A. Christiansen og norske medier i sin alminnelighet fortsetter å dekke Israel-palestiner-konflikten ut over alle proporsjoner.

Den store oppmerksomheten selv den minste utvikling får, står ikke i forhold til den høyst lemfeldige behandlingen de virkelig store sakene i regionen får, og da spesielt Irak og kampen om reformer i den arabiske verden.

Israelere har tidligere reagert på overdekningen, og følt den som usunn. Hva skyldes den voldsomme interessen?

Tidligere har man kunnet vise til at konflikten har hatt stor symboleffekt i den arabiske og muslimske verden, og at den har utenrikspolitiske dimensjoner. Idag gjelder ikke argumentene i samme grad. Konflikten er dessuten inne i en mellomfase, etter tilbaketrekningen fra Gaza. Palestinerne må rydde opp i eget hus. Hvor interessant er alle sjakktrekk i kampen mellom Sharon og Netanyahu? Per A. Christiansen dekker de interne kampene i Likud like nøye som om det var norsk innenrikspolitikk.

Spalteplassen kunne i stedet vært brukt til å rapportere om utviklingen i Libanon, om FN-granskningen av Hariri-attenatet, Syrias isolasjon og likvidasjonene som pågår i Libanon, for ikke å snakke om dramaet rundt Irans atomprogram.

Å følge Irak er en heldagsjobb, som Aftenposten ser ut til å ha gitt opp. Man tygger videre på Vietnam og hengemyra.