En vanlig oppfatning går ut på at hvis amerikanerne bare hadde satt inn nok styrker i Irak fra begynnelsen av, hadde ting sett annerledes ut. Powell-doktrinen om overveldende makt med andre ord. Er det så sikkert? Den britiske generalen Rupert Smith tror ikke det. Han mener vi utkjemper fortidens kriger og derfor roter det til.

Amerikanerne har laget «a mess» ut av Irak, men det skyldes ikke mangel på soldater men mangel på plan og politisk strategi. Når man velter et regime, velter man makten som sørger for orden. Da må man ha noe å sette i stedet. Det hadde ikke USA. De trodde det ville ordne seg. Da steppet lokale krefter inn, «insurgents», stammeledere og religiøse ledere.

Politikk har alltid vært viktig for krigføring. Men den blir ekstra viktig når krigen forandrer karakter fra å være en «industriell krig», basert på våpen og soldater, til en kamp som foregår blant folk.

Rupert Smith har skrevet en bok om dette paradigmeskiftet:
The Utility of Force: The Art of War in the Modern World.

«War,» he declares «no longer exists.» Violence exists; indeed, it flourishes. But war will not be waged and won between states. Instead we will fight «among the people». The enemy will be tottering regimes and terrorism. To defeat them, we might even «franchise» the fighting to local warlords.
…
Despite billions spent on defence, we are almost back where we started: defenceless. When a terrorist can detonate a bomb with a mobile phone, our battalions are useless: «Terrorists don’t have their own transport system. They use yours and adapt some of it into a weapon to attack you.»

Hvor oppdatert er det norske forsvar på disse utfordringene? Norge har aldri brukt mer på forsvar: 30 milliarder. Men hva får vi ut av det?

Rupert Smith siterer filosofen Clausewitz: Krig er en blanse mellom tre parter: Militære, stat og folket. I den nye tid er det folket som avgjør. Det er deres sympati som bestemmer hvem som vinner. Derfor må en krigførende vise at han er bedre enn motparten. Det handler om å vinne «hearts and minds». Betyr det at soldatene skal bli psykologer og antropologer? Kanskje. Det viktige er å forstå at det ikke hjelper å kjøre rundt i pansret vogn hvis sivilbefolkningen sprenges i filler. Da taper man befolkningens tillit, sier Smith.

Probably we need less armour and artillery and more infantry, more intelligence, more deployable police, even more linguists and anthropologists. If you fight among the people you had better understand them. And more media specialists: war has become a spectator sport. As Smith points out, the expression «theatre of war» now has an ironic tinge.

Smith var øverstkommanderende for UNPROFOR i Bosnia. Det var han som hogg over den gordiske knuten og forsto at det måtte brukes makt. Lærdommen fra Bosnia utgjør en viktig del av boken. Det gjelder nok også dystre betraktninger om at siden krigene utkjempes om og blant folk, kan det også være de som vil eliminere folket. Slik det skjedde i Bosnia.

Wars are now fought for the people, among the people, and it is the people who are the prize and the strategic goal. And whereas aggressors once aimed merely to eliminate a state, now they may want to eliminate a people.

Maginotlinjen

Politikerne og de militære lederne har ikke forstått den nye situasjonen, og må betale prisen for det.

The problem, Smith suggests, is that governments and their armed forces haven’t really noticed the shift yet. So they 2_kommentartain vast monolithic military structures as absurd and anachronistic in their way as the Maginot line.

Our leaders no longer employ violence efficiently, says Smith, so every conflict continues in confusion without conclusion. He warns that because of the disastrous lack of planning, Iraq will not end in anything that can be trumpeted as «victory», prompting soldiers to quit Britain’s armed forces more swiftly than Australia’s finest departed the crease this summer. Until ministers swap their Armani suits for flak jackets and join the troops on the front line, Smith suggests, their political objectives will never be properly formulated, let alone achieved.
…
How does this failure hit troop morale? «Morale for me is about overcoming adversity; it is not about a sense of happiness,» he says, just to get that straight. «But soldiers might not sign on for the pleasure of returning. It might well have an effect on whether they want to stay in the army.» Because of a lack of direction? «Exactly. It is unrewarding. Where can be the sense of progress? People like to be on the winning side,» he laughs. «Sure, you might win particular battles but does this contribute to the whole?»

Interview: Jasper Gerard meets General Rupert Smith

The Utility of Force by General Sir Rupert Smith
REVIEWED BY ROBERT COOPER

THE UTILITY OF FORCE: The Art of War in the Modern World
by General Sir Rupert Smith

Allen Lane £20 pp444