Reaksjonen på nedskytingen av fire israelske palestinere sier mye om forskjellen på det israelske og palestinske samfunn.

Bosetterne og deres støttespillere som kjemper med nebb og klør mot tilbaketrekningen fra Gaza var rasende, fordi Natan Eden-Zada ødela sympatien i befolkningen for deres kamp.

Eden-Zada deserterte fra hæren i protest mot tilbaketrekningen. Hans drap kompromitterte derfor «saken».

I Norge er dette viktige poeng ignorert. Bosetterne er gale, og Sharon er ikke stort bedre. Det er kun Gaza-only-scenariet som presenteres. Man fortier kommentarer i utenlandske aviser om at Israel har en helt annen status idag enn da intifadaen sto på som verst. Det er flere grunner til det, men Gaza er en vesentlig forklaring.

Reaksjonen på den 19-år gamle ungdommens skyting sier kanskje noe annet om Israel: blant israelere er det ingen beundring for selvmordslignende aksjoner, til forskjell fra palestinerne. Omfavningen av selvmordsaksjonister er DEN store tragedien for palestinernes sak.

Men det er andre trekk ved det israelske samfunn som er høyst betenkelig. Det er ytterliggående religiøse lederne som sanksjonerer politiske drap.

Last month, far-right religious activists delivered an ancient death curse on the prime minister reminiscent of a similar curse invoked against Yitzhak Rabin months before the late Labour prime minister was assassinated by a Jewish extremist in 1994.

The so-called pulsa denura ceremony was carried out at the grave of a Jewish activist executed by the British in 1938 for firing on an Arab bus. The attorney-general ruled the rabbis who delivered the curse had not committed any crime.

At riksdavokaten godkjente en slik bannlysing sier sitt om at de religiøse har for stor innflytelse i det israelske samfunn.

Hentet fra artikkel av Harvey Morris, FT, sub only.