Hans Rustad Ayman al-Zawahiri lokker vestlig opinion med at det finnes en anstendig tilbaketrekning fra Irak og truer politikerne med at det i motsatt fall vil bli mye større tapstall. Zawahriri påtok seg ikke ansvaret for London-bombene, men sa det kunne bli mange flere.
The lion of Islam, the mujaheed Sheik Osama bin Laden, may Allah protect him, has offered you a truce, so you will leave the lands of Islam. Did Sheik Osama bin Laden not tell you that you could not dream of security before we live it as a reality in Palestine and before all the infidel armies leave the land of Muhammad? But you have made rivers of blood in our countries, so we blew up volcanoes of rage in your countries. Our message to you is clear and unequivocal: You will not be saved unless you withdraw from our land, stop stealing our oil and our resources, and cease your support of the corrupt (Arab) rulers.
[…]
«Oh Americans, what you have seen in New York and Washington, and the casualties you witness in Afghanistan and in Iraq, despite all the media blackout, are nothing but the casualties of the initial clashes. If you continue the same policy of aggression against the Muslims, you will see, Allah willing, horrors that will make you forget what you saw in Afghanistan… I mean, in Vietnam.
Problemet er at det finnes et ikke ubetydelig antall mennesker i vestlige land som langt på vei er enig med Zawahiri i sak: dette handler om hva vi gjør, ikke hva vi er. Derfor må vi snarest se å komme oss ut av Irak.
En terrorekspert fra britisk politi så det helt annerledes. I et diskusjonsprogram sa han at det er nettopp mangelen på politiske krav som skremmer. Det kom heller ingen slike fra selvmordsbomberne i London: heller ikke i ettertid. Ingenting. Ingen erklæring, ikke en gang at de påtar seg skylda. Det er den rungende tausheten som er skremmende. Den sier at det ikke er noe å snakke om. Dere skal dø.
Men dette våger ikke politikerne si til seg selv en gang.
Med ett unntak: Tony Blair har et lysende grep på terroren. Han forstår hva den dreier seg om.
Den er ikke nasjonal som PLO, ANC og IRA. Dette var nasjonale bevegelser med klart definerte mål. Også geografisk. Men hvordan forhandle med et nettverk som krever en gjenopprettelse av kalifatet!
the I.R.A. never claimed to be the voice of international Catholicism in a campaign to restore the medieval papacy and the Inquisition.
Da det kom til stykket bet regjeringene i det sure eplet og satte seg ned til forhandlinger. Kan det samme skje med Osama?
Could that – ever – happen with Osama bin Laden?
The answer is the clearest and loudest «no» the West can muster.
Al Qaeda stands «against everything we stand for,» said David Davies, a leader of Britain’s Conservative opposition, adding, «You cannot negotiate away the values of an entire civilization.»
..
The demands of Islamic terrorism, he said, are «none that any serious person could ever negotiate on.»That presents Mr. Blair with a real quandary. If there is an anger among many British Muslims, whose extremists provided the crucible of the London bombers, it relates directly to Britain’s involvement as an ally of the United States in Afghanistan and Iraq. Short of defusing that anger, Mr. Blair cannot hope to undermine the enemy within – the anonymous bombers from Leeds or north London, no different, superficially, in denim and baseball caps, from a million law-abiding Muslims, yet lethally driven.
Men hvis det er umulig å forhandle med dem, betyr det samtidig at regjeringen ikke har noe å «gi» de unge sinte guttene? Det kan se slik ut. De er rasende p.g.a. Irak, men Blair kan ikke gi etter på et så viktig punkt, for Irak er bare første steget for Al Qaida.
Muslimer i Storbritannia og Norge har en identifisering med muslimer som lider som det er lite å få gjort noe med. Det er et resultat av en «global islam» i den vestlige verden.
Problemet forverres ved at en betydelig del av opinionsdannerne er av den oppfatning at det er Irak-eventyret som er skyld i terroren. De vil ikke høre om USS Cole i oktober 2000, eller ambassadene i Nairobi og Dar es Salaam.
Hvem er islams forsvarere?
Vi er i den underlige situasjon at det er Tony Blair og amerikanerne som beskytter islam mot bli kidnappet av terrorlederne. Skulle Vestens ledere innlede forhandlinger med terroristene vil de sanksjonere dem som representanter for den muslimske saken. Det vil øke deres autoritet i den muslimske verden enormt.
But, in the face of suicidal terrorism, Mr. Blair – like President Bush – is not prepared even to hint that the bombers’ political stances, unstated and deliberately opaque, may have any hint of legitimacy. The last thing any Western government wants is to permit jihadists to be seen – by however small a minority – as the voice of Islam in the way the I.R.A. or the P.L.O. assumed the mantle of national spokesman and liberator.
«There is no justification for suicide bombing whether in Palestine, in Iraq, in London, in Egypt, in Turkey, anywhere, in the United States of America,» Prime Minister Blair said.
«I think that the difference with this terrorism is that the combination of modern technology and the willingness to kill without limit makes this an appreciably different threat,» Mr. Blair said. «I think it is different in its political demands and most essentially it is different in the way that it operates and in the numbers of people it is prepared to kill.»
Det er nettopp det som er forskjellen: villigheten til drepe nesten hvilket som helst antall mennesker.
«We cannot give these people any shred of justification for what they do,» Mr. Blair said.
Men det er vanskelig å se det annerledes enn at en gruppe mennesker lager konstruksjoner som gjør al-Qaidas terror rasjonell. Hvor endog Vesten får ansvaret for å ha begynt, mens al Qaida bare svarer, riktignok ekstremt.
