In brief: Sidsel Wold hadde igår et prisverdig innslag på radio om æresdrap blant palestinere. Hun viste til seks kjente tilfeller bare de siste åtte ukene. En jente i Ramallah forelsket seg i en kristen palestinsk gutt. De forsøkte å rømme til Jordan, men ble tatt igjen av jentas bror som slo henne helseløs. Hun havnet på sykehus. Der ble hun lappet sammen og sendt hjem. Faren voldtok henne, for at hun lettere kunne dreps, og broren drepte sin egen søster. Historier som dette får oppmerksomhet. Wold var tilstede på en demonstrasjon i Ramallah utenfor statsminister Abu Alas kontor. Men han ville ikke komme ut og snakke med damene. Det er ganske sjokkerende å høre hvor tilbakestående palestinernes kultur er. Jeg trodde kanskje de var kommet litt lenger. Idag var det Naqba, katastrofens dag, dag for flukt og fordrivelse. Palestinerne forsøker å kopiere jødenes Holocaust-dag: det var to minutters stillhet midt på dagen.

Den canadiske billedstormeren Irshad Manji sa i et intervju med BBC at hun var mot den israelske okkupasjonen, men også mot den indre palestinske: Den Arafat og hans styre drev i årtier mot sitt eget folk. De lot aldri folket bestemme, spurte dem aldri hva de mente. Det er kanskje en sammenheng mellom æresdrap og forherligelsen av den væpnede kampen, av den systematiske uviljen mot å ta et oppgjør med egen situasjon?