Hans Rustad David Grossman var en gang i tiden et fast innslag i Aftenposten når noe stort skjedde, good or bad. Den følsomme, sympatiske, arabisk-talende forfatteren kunne gi begivenhetene en dybde som vanlige eksperter ikke kunne. Men så forsvant han.
Jeg tror ikke det var Grossmans skyld. Han har fortsatt å skrive for utenlandsk presse. Men i likhet med Amos Oz er han ikke lenger å finne i norske medier. Jeg skulle gjerne vite hvorfor.
Jeg ble glad da jeg oppdaget en artikkel av Grossman i LA Times. Den er av godt gammelt merke. Grossman er humanist. Det er viktig at slike stemmer finnes. Artikkelen er skrevet rett før Sharm el-Sheikh, men er likevel verdt å ta med seg: Det dreier seg som så ofte før om hvordan partene opplever seg selv. Hvor dypt smerten går:
Let us not forget that behind the haggling over freeing one more or one fewer prisoner, over one or two more kilometers to be returned, hides a large double wound — the wound of the Palestinian insult and the wound of the Israeli insult. This is the insult of the suffering that has never been recognized, the insult of the life lost in a conflict that could have been resolved long ago had the two peoples been more daring and more generous with each other.
Begge parter vet sånn noenlunde hva som er realistisk å oppnå, og følgelig hva som er den andres «red lines» som det het. Likevel oppfører de seg som om alt står åpent, og i bunnen ligger et ønske om kompensasjon, en erstatning for lidelsene. Dette går ned til minste detalj:
It is clear to all that a final peace agreement between Israel and Palestine must address the suffering that the two peoples have caused each other, and their responsibility for that suffering. No one doubts that each side will bargain up to the last minute before consenting to grant official recognition of its enemy’s suffering.
It is clear that such a step has a very concrete price. At Camp David, the Palestinians sought to submit «price tags» for each of the chapters in their national tragedy. Israel’s representatives in those negotiations discovered that the Palestinians have computed reparation fees for every Jerusalem house and neighborhood from which Palestinians fled in 1948. The same is true for every village from which Palestinians were expelled and for every person who was killed by Israel during the course of the conflict.
Israel har også mye å kreve erstatning for, sier Grossman. Ikke bare alle angrepene inne i Israel. Tenk på alt som jødene som måtte forlate araberlandene måtte etterlate.
I bunnen ligger det aller vanskeligste: å anerkjenne den andres smerte. Hvor stort ville det ikke vært, sier Grossman, om Sharon og Abbas kunne begynte toppmøtet i Sharm el-Sheikh, med å be om unnskyldning. Kanskje en gang i fremtiden. Abbas har beveget seg i den retning tidligere under sin første tale i Sharm el-Sheikh.
