Kommentar

Debatten mellom Kjartan Fløgstad og Hans Fredrik Dahl er underlig. Jeg hører hva de snakker om, men forstår det likevel ikke helt. Det er som om de egentlig snakker om noe annet. Det slår meg at de virker gamle, at det er diskusjonen til to mennesker som tiden begynner å løpe ifra.

Det har gått en annen debatt i høst mellom representer for samme generasjon: Det er Rune Slagstad og Odd Bjørn Fure som kranglet om begrepstyranni/politi, og om noen hadde ville gripe til administrative forføyninger mot Dahl på grunn av hans Hamsun-artikkel. Det var utgangspunktet. Det ble mange, svært mange runder, flere enn andre ville fått lov. John Olav Egeland ble også trukket inn. I likhet med språkdebatten ble også denne fort intern, og mer en diskusjon om hvem som hadde sagt hva når, enn sak.

John Olav Egeland hadde en kommentar søndag om venstresidens senilitet: På slitne tøfler, som hadde noen poenger. Særlig ett avsnitt var bra:

«Venstresida har et merkelig forhold til intellektuelle og åndelige verdier. På den ene siden ble marxismen organisert som et kirkesamfunn, komplett med egen profet (Karl Marx), egen bibel («Kapitalen»), egen teologi (den dialektiske materialismen) og egen himmel (kommunismen). På den annen side har den sterke røtter i det rasjonelle, med utpreget skepsis til religon og andre luftige løfter. Denne tvetydigheten står i veien for å skjønne kraften i ideer og verdier som ikke passer i det materialistiske skjemaet. Riktig galt går det når tvetydigheten gjør et byks og muslimsk fundamentalisme aksepteres fordi den er «antiimperialistisk». Men sikten er borte når det er lettere å forstå Mekka enn Molde.»

Vi kan nesten ikke forstå hvordan Egeland holder ut i Dagbladet, for mye av dette er en presis beskrivelse av ideologien i avisen: materialisme, overdreven tro på rasjonalitet, helt uten sans for åndelige verdier, og sterke islett av masochisme i forhold til De andre utenfra og deres kritikk av USA/Vesten.

Jeg kom over en artikkel Fløgstad skrev i Samtiden no 4, 2003: Kvite flekkar, svart historie Den foruroliger meg, både ved stil og tema. Fløgstad har en høy stjerne hos mange, for sine romaner, sitt politiske engasjement, sin stille fremtoning, sine kunnskaper.

Han har lest Hochschilds bok Leopold’s Ghost, om kong Leopolds vanstyre i Kongo, mens det ennå var hans private koloni. Videre har han lest boka Victorian Holocausts av Mike Davis, om hvordan sultkatastrofer a la Eritrea og Etiopia utspilte seg i Victoria-tiden. (bra omtale i Dagens Næringsliv). Det er kolonialismen/imperialismen og innføringen av kapitalismen i den tredje veriden som er tema, og dommen er knusende:

«Boka til Davis handlar med andre ord ikkje om ahistoriske «svoltområde», men om historia til menneska i tropane i det spesielle tidsrommet mellom 1870 og 1914, då arbeidet og produkta deira på dynamisk vis blei innskrivne i ein verdsøkonomi med London som sentrum. Millionar av menneske døydde, ikkje fordi dei fall utanfor «det moderne verdssystemet», men tvert om fordi dei var i ferd å bli pressa inn i dei økonomiske og politiske strukturane til dette systemet. Utanom Kongo er det mest opprørande dømet sannsynlegvis krigane britiske narkobaronar førte for å tvinga opium på det kinesiske folket. Men opiumskrigen var berre eit ekstremt utslag av den normale kolonipolitikken som samla fekk katastrofale følger for livet til folk i tropane. Dette «koloniale folkemordet» kosta truleg 60 millionar bønder i Asia, Latin-Amerika og Afrika livet. «Dei døydde i gullalderen til den liberale kapitalismen: verkeleg, mange blei myrda, som vi skal sjå, av den teologiske bruken av dei heilage læresetningane til Smith, Bentham og Mill.» I global samanheng virka liberal kapitalisme som ein gigantisk drapsmaskin.»

En gigantisk drapsmaskin. Dette er ikke bare en metafor for Fløgstad. Han mener det bokstavelig:

«Svaret på spørsmålet til Mike Davis er altså dårleg klima og dårleg system. Rettare sagt: Den koloniale omskapinga av produksjonssystemet endra måten dei klimatiske faktorane slo ut på, og til det verre. For folk i tropane førte den kapitalistiske moderniseringa til modernisering av fattigdom og industrialisering av naud og utbytting. Mike Davis si bok handlar om opphavet til og skapinga av Den tredje verda, som blei styrta ned i fattigdom i kapitalismens gullalder. Kong Leopolds Kongo var berre eit ekstremt uttrykk for den same politikken som også førte til folkemord andre stader.»

Fløgstad tar for seg enormt store og kompliserte prosesser. Jeg føler meg på tryggere grunn når han beveger seg opp mot vår egen tid, det 20. århundre. Han er like kategorisk her:

«Talrike og grufulle brotsverk er gjort i sosialismens namn, og det i eit omfang som nesten kan måla seg med folkemorda som kapitalismen og kristendommen er historisk ansvarlege for. (Og som held fram: Overslag over døde menn, kvinner og barn i den engelsk-amerikanske luftkrigen mot Irak, fram til år 2000, varierer mellom fem hundre tusen og ein million, noko som gjer det til «one of the largest mass killings in the past quarter century» ifølge Tariq Ali i New Left Review i september 2000. Ikkje minst USA har gode grunnar for å unngå den internasjonale domstolen i Haag).»

Dette lille ordet «nesten».

Den strukturelle volden som kristendom/kolonialisme og imperialisme påførte de nyoppdagede folk og kontinent fra 1500-tallet og utover er enorm. Den har ideologiske komponenter, den sementerte et vareutbytte som var til gunst for den ene part osv. Men var det virkelig kun til det negative?

Når vi kommer til vår egen tid: går det i det hele tatt an å sammenligne ofrene for kolonialisme og imperialisme med det industrielle massemord i vår tid? Jeg mener det er en grov forenkling, som helt går glipp av klangbunnen i Historien. I at vestlig sivilisasjon nesten begikk selvmord. Dette har noe med de åndelige verdier å gjøre som Egeland nevnte.

Fløgstad skriver om Elie Kedourie, at han i sin bok Nationalism fra 1960 tar avstand fra nasjonalisme, men hyller imperialisme og kolonialisme.

«Nationalism is a doctrine invented in Europe at the beginning of the nineteenth century.» Slik lyder den vidgjetne første setninga i ei bok som kom ut i London i 1960. Boka heiter Nationalism og forfattaren er Elie Kedourie, ein naturalisert engelskmann med bakgrunn som irakisk jøde frå Bagdad.

«Mindre kjent er det at hos Kedourie heng avvisinga av nasjonalismen saman med eit sterkt forsvar for imperialisme og kolonistyre. Kedourie meiner beint fram at koloniseringa stort sett har vore til velsigning for dei koloniserte, ja, i den grad at det verste utslaget av vestleg imperialisme, det som har ført til størst ulukke for dei gamle koloniane, er innføringa av den vestlege, les: tyske, tanken om nasjonal frigjering og sjølvstyre.

Etter at liknande idear i mange år knapt har vore presentable, kan det sjå ut som om klassisk kolonialisme er i ferd med å få ein renessanse, både i offisiell amerikansk utanrikspolitikk og i norsk debatt, gjennom framlegg om nykolonialisering som ei løysing på Afrikas politiske vanskar. Ikkje minst denne dimensjonen gjer Kedouries diskusjon av nasjonalismen særleg aktuell i dag.»

Kan dette være en riktig presentasjon av Kedouries tanker? Her er klipp fra en leksikonartikkel om ham:

For forty years Elie Kedourie was the most formidable practitioner of a dissident historiography of the Middle East, one who rejected the post-colonial dichotomy between Western guilt and Eastern innocence. In detailed studies of British diplomatic history, he attributed the failure of British imperial will in the Middle East to romantic illusions about the Arab-Muslim world. In his studies of Middle Eastern politics, he documented the importation of radical nationalism that ultimately transformed the Middle East into what he called «a wilderness of tigers.» A deep conservatism, born of a disbelief in the redemptive power of ideological politics, suffused all of Kedourie’s writings. Armed with a potent and lucid style, he waged a determined defense against the siege of Middle Eastern history by leftist theory, the social sciences, and fashionable Third Worldism. Kedourie’s iconoclastic work forms the foundation of a diffuse school that views the post-Ottoman history of the Middle East not as an «awakening,» but as a resurgence of its own despotic tradition, exacerbated by Western dissemination of the doctrine of self-determination.

Dette var noe ganske annet. Dette ga mening, assosiasjoner til hva jeg vet om Midtøsten. Den radikale nasjonalismen har gjort ubotelig skade i regionen, inspirert som den var av totalitære ideologier.

Så kobler Fløgstad dette opp mot dagens ideologiske trender:

«Etter statssosialismens implosjon har lokale variantar av Le livre noir du communisme dukka opp i mange land. I Norden er det nok å tenka på Per Ahlmark i Sverige og Bent Jensen i Danmark. (Det fortel mykje om dei ideologiske konjunkturane i dagens Danmark at då lesarane av Weekendavisen skulle kåra den beste boka frå 2002, gjekk sigeren til Bent Jensens GULag og glemsel. Gjennom mange år har Weekendavisen legitimert antikommunisme og framandfrykt som akseptable haldningar i den danske intelligensia: Med Fogh og Kjærgaard ser ein følgene i praktisk politikk. Her skal både den norske Weekendavisen, altså Morgenbladet, og den norske politiske høgresida ha honnør for ikkje å ha innleda posthume antisosialistiske felttog).

Hos forfattarar som Ahlmark og Jensen blir meir og mindre seriøs forsking og statistikk kombinert med svært seriøs politisk nymccarthyisme. Mykje av dette er velkjent og omdiskutert stoff frå forfattarar som Conquest, Nove, Naumov og Getty. Same kva ein meiner om dei ulike ideologiske tendensane, dei moralske strafferundane og dei statistiske overdrivingane, er mange av kjensgjerningane for lengst vel etablerte og ikkje til å komma ifrå.»

Mccarthyisme og fremmedfrykt? Er f.eks. boka til Anne Applebaum om Gulag et eksempel på maccarthyisme? Hvor mye er det ikke Fløgstad utelater og fortegner med en slik historiefremstilling. Fløgstad later til å kjenne avsløringene, men det handler om å lese og forstå. Jeg blir skremt når jeg ser anerkjente akademikere som Kedourie redusert til enkle skjematiske oppfatninger. Med en verden redusert til så enkle faktorer, er konflikt og krig en logisk konklusjon.

Samtiden – Tidsskrift for politikk, litteratur og samfunsspørsmål