Kommentar

Vladimir Putins styrke har tippet over og er nå hans svakhet. Såvel i Tsjetsjenia som i Russland i stort får han sin egen politikk i fleisen.

Det utrolige er at Frankrike og Tyskland har støttet ham uforbeholdent. Old Europe fornekter seg ikke.

Guardians Simon Tisdall gjør en god analyse av Putins autoritære stil:

Considered more broadly, the overall authority of a man whose approach to governance is increasingly authoritarian is under challenge on a range of fronts and not just in the Caucasus.

Forfølgelsen og parteringen av Russlands mest suksessfulle selskap, Yukos, var et tegn på at dømmekraften svikter og at Putin forstrekker seg.

Putin overkjører alle som står i veien, enten det er riksvalg eller Tsjetsjenia: Kandidater som er uvelkomne, får bare beskjed om å trekke seg.

Fjerningen av de sosiale ytelsene har opprørt menigmann. Det lille nettet som har reddet mange, er borte.

Putins svar på motstand har hele tiden vært å slå hardere tilbake. To ganger har han erklært krigen i Tsjetsjenia for vunnet.

Både i Kursk-forliset og Dubrovka-teateret viste Putin sin sanne likegyldighet for menneskeliv, men slapp unna med det. Det gjør han ikke denne gang.

-Han har mistet teflondrakten, sier Stephan Hawksley i BBC.

Men hvem er det som gir Putin ryggdekning? Jo, det er Vesten, i første rekke Frankrike og Tyskland, til tross for kritikk fra Human Rights Watch og Amnesty.

Schröder og Chirac møtte Putin i Sochi i begynnelsen av uken, og de presterte å snakke anerkjennende om valget i Tsjetsjenia!

In an open letter to President Jacques Chirac of France and the German chancellor, Gerhard Schröder, last month ahead of their talks with Mr Putin, Human Rights Watch deplored abuses of press and academic freedoms in Russia and attacks on non-governmental organisations.

It also urged France and Germany to act over Mr Putin’s «failure to establish a meaningful accountability process for crimes committed by Russian soldiers and police forces [in Chechnya]… enforced disappearances, summary executions, and torture have grossly undermined trust in Russian state institutions among ordinary Chechens.» This caused people such as last week’s «black widow» plane bombers to resort to violence, it suggested.

According to Amnesty International, «Russian security forces continue to enjoy almost total impunity for serious violations of human rights and international humanitarian law in Chechnya». Continuing excesses by Chechen fighters, like the Ossetia siege, were also strongly condemned.

In truth, it sometimes seems that the only people not criticising Mr Putin these days are western governments. Mr Chirac and Mr Schröder endorsed Sunday’s sham election and sidestepped human rights issues. The Foreign Office, like the US state department, sticks to cautious formulas expressing «concern» and fond hopes for better, more democratic days.

USA har også gått stille i dørene med kritikk, uten å sleike Putin rundt munnen slik Schröder og Chirac har gjort. Det handler om krigen mot terror og olje.

This attitude has many explanations. Among them is the fact that the US wants Russian support for its own «war on terror», so a blind eye is turned in Chechnya. Another reason is the US-British requirement for Moscow’s acquiescence over Iraq (and Palestine). And then there is oil.

Russia is an energy giant whose importance as a global supplier is increasing rapidly. It is the world’s largest exporter of natural gas and second largest exporter of oil after Saudi Arabia. Put crudely, the west needs Russia. And it believes Mr Putin can deliver. End of story.

Guardian Unlimited | Special reports | West turns a blind eye to the politics of exasperation