Kommentar

USA Today offentliggjorde onsdag et notat fra Donald Rumsfeld der han lufter spørsmål rundt Irak-innsatsen og krigen mot terror. Rumsfeld er selvfølgelig langt mer åpen om problemene i et internt notat enn han ville være offentlig. Men mediene er raske med å sammenligne med Vietnam og Pentagon-papirene, slik Fred Kaplan gjør i slate.com: Rumsfeld’s Pentagon Papers
His leaked memo is the most astonishing document of this war so far.

Kaplan har trukket ut essensen:

«It is pretty clear that the coalition can win in Afghanistan and Iraq in one way or another, but it will be a long, hard slog.»

«My impression is that we have not yet made truly bold moves [in the war on terrorism].»

«We are having mixed results with [tracking down] Al-Qaida. … With respect to the Ansar Al-Islam, we are just getting started.»

«It is not possible to change DoD fast enough to successfully fight the global war on terror; an alternative might be to try to fashion a new institution either within DoD or elsewhere.»

«Today, we lack metrics to know if we are winning or losing the global war on terror. Are we capturing, killing or deterring and dissuading more terrorists every day than the madrassas and the radical clerics are recruiting, training and deploying against us?»

«Does the US need to fashion a broad, integrated plan to stop the next generation of terrorists? The US is putting relatively little effort into a long-range plan, but we are putting a great deal of effort into trying to stop terrorists. The cost-benefit ratio is against us! Our cost is billions against the terrorists’ costs of millions.»

«How do we stop those who are financing the radical madrassa schools? Is our current situation such that ‘the harder we work, the behinder we get’? … Should we create a private foundation to entice radical madrassas to a more moderate course?»

Man kan behandle notatet på flere måter: Fryde seg over at Rumsfeld & Co har problemer, og si det skyldes deres egen klønethet og overmot. Eller se på det som et noe forsinket uttrykk for at man ihvertfall internt, til topps, er klar over situasjonen, som ikke er enkel. Hvilket er bra, men burde ikke denne erkjennelsen vært kommunisert tidligere? Det er aldri særlig lurt ikke å fortelle folk om hva som skjer, særlig i så alvorlige spørsmål som krig. Her har ikke Bush-administrasjonen spilt sine kort godt. Det er dette credibility-gap som mediene fokuserer på. Det gjør presidenten sårbar, og det virker ikke som han har det helt godt. Under talen i det australske parlamentet laget et par senatorer høylytt bråk, og Bush sto på talerstolen med et litt fårete, flaut smil. Selvsikkerheten er borte. Rumsfeld mistet overoppsynet med Irak til Condi Rice, uten å få vite det direkte, ifølge ham selv. Det er en del tegn som ikke er bra, både på bakken og til topps, og journalistene legger sammen 2+2.

Hele Rumsfelds memo kan leses: Rumsfeld’s war-on-terror memo