Gary Milhollin slår kaldt vann i blodet på alle som trodde at EUs tre fremste utenriksministre hadde rodd i land en avtale som ville skrinlegge Irans atomvåpenprogram. The Mullahs and the Bomb i dagens NYTimes.

Iranerne trenger bare stille programmet i hvilemodus. Det kan gjenopptas når som helst. I mellomtiden kan de fortsette å bygge sentrifuger og legge forholdene til rette for å gjenoppta arbeidet. Milhollin påpeker fra avtalen ikke nekter Iran å gjøre:

Nor does the agreement bar Iran from completing the factory that produces the uranium gas that goes into the centrifuges. Nor does it prevent the building of the heavy water reactor or, indeed, the resumption of enrichment in the future. Thus the agreement could insulate Iran from international censure without hampering its nuclear progress in any way.

Avtalen lider med andre ord en rekke mangler. Det kan føre til uenighet og tautrekking mellom Europa og USA. Hva Iran vil vite å utnytte. Skal man ha noen som helst sjanse til å stanse Irans atombombe, må Vesten stå samlet og legge press på Iran. Iran har mye å tape. Hvis ikke må verden forberede seg på å få en ny atommakt om ikke altfor lang tid, tror Milhollin.

Han anfører eksemplet Nord-Korea. Man inngikk en tilsvarende avtale med dette landet i 1994, men det forhindret ikke at nordkoreanerne senere utviklet atomvåpen. Med en slik erfaring kan man spørre seg hvordan Jack Straw, Joschka Fischer og Dominique Villepin kunne gjøre samme feil om igjen.