Kommentar

Stemmer i krigen: Det hardner til. Amerikanerne kommer ikke til å ta så mye hensyn for å unngå tap, hvis prisen er tap av egne soldater.
My intrepid Times colleagues Dexter Filkins and Michael Wilson are with U.S. marines who were in a firefight in which Iraqi fighters hid among women and children. After 10 Americans had been killed, the marines became less meticulous about avoiding civilian casualties.
«It’s not pretty; it’s not surgical,» Chief Warrant Officer Pat Woellhof told them. «You try to limit collateral damage, but they want to fight. Now it’s just smash-mouth football.»
Skriver Nicholas D. Kristof fra Kuwait. NYTimes-kommentatoren tilhører selv duene. Han er bekymret over den voldsomme antiamerikanismen krigen mobiliserer. Selv blant arabere som er utdannet i USA og kjenner Saddams styre. Den Harvard-utdannede egypteren Ikram Youssef er en venn. Han har bodd i Kuwait og sett Saddam in action. Selv denne professoren ønsker at USA skal tape krigen.

I certainly hope that this campaign will fail,» he declared. And when even a thoughtful internationalist like Professor Youssef is siding with Saddam’s army against America, I want to leap out of my hotel window.

Kristof sier at krigen ser helt annerledes ut fra den andre siden. Men det finnes mange sider. Ikke bare den arabiske, som føler seg krenket. Det er også stemmen til Salman Pax fra Bagdad, som nå får stor oppmerksomhet. Han er stemmen til et vanlig, moderne menneske, som ønsker å leve i fred, og egentlig ikke er så interessert i politikk. Kanskje derfor truthful. Noen smakebiter:

Fredag. 21. mars: The Iraqi Satellite Channel is not broadcasting anymore. The second youth TV channel (it shows Egyptian soaps in the morning and sports afterwards) also stopped transmitting. This leaves two channels: Iraq TV and Shabab (youth) TV. They are still full of patriotic songs and useless «news», they love the French here. We also saw the latest Sahaf show on Al-Jazeera and Iraq TV, and the most distressing minister of Interior affairs with his guns. Freaks. Hurling abuse at the world is the only thing left for them to do.
On BBC we are watching scenes of Iraqis surrendering. My youngest cousin was muttering «what shame» to himself, yes it is better for them to do that but still seeing them carrying that white flag makes something deep inside you cringe.
we sit infront of the TV with the mao of Iraq on our laps trying to figure out what is going on in the south.

Sønd 23. mars: There are no waving masses of people welcoming the Americans nor are they surrendering by the thousands. People are doing what all of us are, sitting in their homes hoping that a bomb doesn’t fall on them and keeping their doors shut.

Guardian har skrevet om Salman Pax for lenge siden. Brita har nevnt ham. Jan Omdahl skriver om warblogger i siste Morrabla, men presterer å reise tvil om hans ekthet:
Salam Pax forteller at han eller hun er sammen med familien sin i Bagdad, men skriveriene og språkbruken fra månedene før krigen kan tyde på at vedkommende er engelsk eller amerikansk og arbeider innenfor IT-sektoren. Det hele er en smule forvirrende. Og når Salam nå publiserer sine øyevitneskildringer av bombeangrepene mot Bagdad, opplevd fra innsiden, oppleves de ikke nødvendigvis som mer troverdige enn den gjennomsnittlige CNN- eller al-Jazeera-reportasjen

Salam har noen ord til alle som tviler på hans ekthet:
please stop sending emails asking if I were for real, don’t belive it? then don’t read it.
I am not anybody’s propaganda ploy, well except my own
.

http://dear_raed.blogspot.com/.