Utsikt til bruene over Svinesund, en grenseovergang mellom Västra Götalands län i Sverige og Østfold i Norge. Foto: Bård Halvorsen / cc by-sa 3.0 / Wikimedia Commons.

Onsdag 18. oktober holdt Sverigedemokraternas leder Jimmie Åkesson en tale til nasjonen hvor han hovedsakelig snakket om hva han krever av innvandrere når det gjelder språk og evne til å ta til seg og respektere skikker, lover, natur og kultur i landet de er gjester i. Som svensk og innvandrer (i Norge) har jeg lyst til å fortelle hvordan jeg ser på saken.

Når kritikere av innvandring snakker om å emigrere, sier mennesker som vanligvis liker både innvandring og innvandrere triumferende at «da blir du selv innvandrer». På overflaten føles argumentet like latterlig som «uten innvandrere, hvem skal bake pizzaen din?». Men har de et poeng?

Ja, hvis du er helt imot all innvandring, må du være imot all utvandring, men migrasjon har alltid eksistert. Noen får seg jobb i et annet land, en annen finner seg kjæreste i ferien. Den innvandringen jeg kritiserer, er når du mottar hundretusenvis av immigranter fra en helt annerledes kultur og tror de skal kunne integreres.

Hva skjer hvis vi snur på det? Jeg ville ikke ha klart å integrere meg i et land langt unna der jeg ville ha blitt forventet å se ned på kvinner, barn eller dyr. «Her har vi banket opp kona i alle tider», er ikke et argument jeg hadde godtatt, selv ikke etter flere tiår i landet. Så hvordan kan vi forvente at det skal fungere slik den andre veien?

Jeg vurderte flere land da jeg følte at Sverige ikke lenger har en fremtid. Valget falt på Norge, da det er litt av en gammel drøm for meg, men også fordi jeg forstår nordmenn, både språklig og kulturelt. Her kan jeg absolutt assimileres. Jeg er usikker på hvordan jeg ville ha klart det i Ungarn eller Spania. Det ville i hvert fall ha blitt en større utfordring.

Hvis man sitter hjemme alene og ser på parabol-tv fra hjemlandet, går det sikkert fint å helt unngå det nye landets kultur, særlig hvis du kommer fra et land med et helt forskjellig språk og helt andre skikker. Språket er nøkkelen. Uten det, ingen venner utenfor egen klan. Det gjelder nordiske folk så vel som afrikanere, men det er selvsagt lettere hvis du flytter til et land der folk er mer som deg.

Komikeren Zahid Ali skrev nylig en bok, men fortalte i et intervju at foreldrene hans ikke hadde lest boken, da den ennå ikke var oversatt till urdu, og at de ikke var komfortable med å lese på norsk. Zahid ble født i Norge i 1976. Hvis foreldrene ikke kan lese sin egen sønns bok på norsk etter 47 år i landet, hvor interessert er de da i å integreres?

I Sverige blir alle problemer innvandrere har med å komme inn i samfunnet, sett på som Sveriges og svenskenes problem. Hvis det ikke fungerer, er det svenskenes feil. Jeg er ikke helt klar over hvordan nordmenn ser på det, men for meg som innvandrer er det ingen tvil om at ansvaret for å få det til å fungere, er mitt. Jeg valgte Norge; Norge har ikke valgt meg.

Jeg setter pris på all integreringshjelp, men det er fortsatt mitt ansvar å lære språket og bidra til samfunnet. Jeg begynte å betale skatt fra første dag, men hvis jeg blir lam i dag og ikke kan jobbe mer, er jeg dårlig økonomi for Norge. Det kunne jeg for så vidt ha blitt i Sverige også, men siden jeg er svensk, er ikke dét poenget. Dere tar den risikoen. Det minste jeg kan gjøre som takk, er å ta ansvar for min egen integrering, og for meg spiller det ingen rolle om jeg kaller meg flyktning, arbeidsinnvandrer eller noe annet. Jeg skal ikke være et problem for Norge.

Jeg hadde gjerne blitt helt norsk (bare jeg slipper å spise rømme), men det går ikke. Integrert og en ressurs for Norge kan jeg derimot bli. Selv om jeg kommer fra Sverige, som var samme land som Norge for litt over hundre år siden, kan jeg aldri bli norsk, men dere bør forvente at jeg prøver så lenge jeg lever. Det forventer jeg av meg selv.

 

Kjøp «Klanen» her!

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.