Det grønne skiftet vil føre til store protester og økt oppslutning om høyrepopulistiske partier dersom politikerne ikke tar hensyn til folks behov. Men politikere i store deler av Europa viser tydelig at de totalt ignorerer hvordan vanlige folk har det.

Kommentator Hilde Øvrebekk i Stavanger Aftenblad har vært tilstede under Kåkånomics, et årlig arrangement som hevder å være Nordens største økonomifestival.

Øvrebekk peker på Bondeborgerbevegelsen (BBB) i Nederland, som protesterer mot klimakrigen.

Marc Ruttes regjering har innført klimakrig mot nitrogenbruk i jordbruket. Skal man følge Ruttes klimaplan, må trolig halvparten av alle husdyr slaktes, og mange tusen gårder må da legge ned driften.

Dette skjer i et land hvor jordbruksnæringen i 2021 eksporterte for over 105 milliarder euro, kun slått av USA på verdensbasis.

– Vi innser at dette vil ha en enorm innvirkning på bøndene, sa statsminister Mark Rutte.

Selvsagt innser Rutte at han er i ferd med å skape en katastrofe for bøndene. Men dét bryr han seg ikke om, det grønne skiftet betyr mest.

BBB ble under vårens senatsvalg , og det helt nye protestpartiet ble den store valgvinneren. 22. november er det nasjonalt valg. BBB forventes å gjøre et godt valg, men meningsmålingene har vist en nedgang i oppslutningen.

I Frankrike dukket De gule vestene opp i 2018 da Frankrikes regjering innførte en dieselavgift. I Norge har vi hatt bomringopprør og vindkraftmotstand, og store protester mot selvpåført strømpriskrise og idiotiske klimatiltak.

Men Støre og forgjengeren Solberg bryr seg ikke, selv om folk blir fattigere og konkursene fortsetter å stige. For vi må jo nå klimamålene!

Politikerne bruker tullebegrep som har helt motsatt effekt enn det de lover.

Begrepet «rettferdig omstilling» handler om ideen om at vi kan oppnå både den grønne omstillingen, å øke økonomisk vekst og utjevne forskjellene mellom fattig og rik.

Det motsatte skjer. Høye bompenger, rådyre strømpriser, nettleie, inflasjon – alt dette rammer de fattigste tyngst, med unntak av innvandrere som ikke forsørger seg selv. De får uansett alt betalt av myndighetene, som henter midlene fra skattebetalerne.

Dette er i praksis regressive skatter, gjennomført av talking heads som later som de bryr seg om befolkningen.

«Omfordeling» foregår i full kraft, ved at man omfordeler midlene fra lavtlønte og middelklassen til en stadig rikere overklasse som lever av å kare til seg klimasubsidier.

Målene stemmer ikke med virkeligheten. Rettferdig omstilling gjennom et grønt skifte er en gigantisk bløff. Skepsisen var også tilstede hos en prominent gjest på Kåkånomics, skriver Øvrebekk.

Ifølge Andrés Rodríguez-Pose, professor i økonomi ved London School of Economics, er det ikke fullt så enkelt.

Rodríguez-Pose fortalte om en rapport han har laget for EU-kommisjonen i samarbeid med kollega Fredrico Bartalucci.

Der fant de at det ofte er i de områdene som allerede er vanskeligstilte at klimapolitikken og det grønne skiftet som er planlagt i Europa kommer til å slå mest negativt ut.

Omfordelingen skjer nemlig også på samfunnsnivå, mellom ulike områder. Som når man legger ned et kullkraftverk, slik at jobbene forsvinner og regionale myndigheter mister viktige skatteinntekter, siden folk som har kvalifikasjoner søker seg til byene.

Det samme gjelder vindkraftutbygging, som ofte skjer i distriktene. Naturen blir ødelagt og kanskje turismen forsvinner?

Regioner som allerede lider av økonomisk stagnasjon og nedgang, og som kan være sårbare for tap i konkurransekraft på grunn av grønn politikk, risikerer å falle enda lenger bak, heter det i rapporten.

Det motsatte av god distriktspolitikk altså. Selvsagt vil dette føre til økt splittelse mellom by og land. Personer og distrikter med lavere inntekter rammes hardest, noe som kan bety seriøse økonomiske, sosiale og politiske utfordringer.

Slagordet «By og land, hand i hand» er plassert i historiebøkene eller på museum som viser den lykkelige tiden før den grønne pandemien raste over en kynisk og grisk elite som ikke bryr seg om landet de er født i havner i dyp fattigdom.

Protestene i Nederland, Frankrike og andre land er et symptom på akkurat dette.

Rodríguez-Pose kaller det «hevnen fra stedene som ikke betyr noe». Denne «hevnen» har røtter i årevis med nedgang, mangelen på muligheter, en forverring av offentlige tjenester og goder og en oppfattelse av forsømmelse.

Ettersom den grønne omstillingen vil ramme de som allere har minst hardest kan den såkalte European Green Deal føre til enda flere protestpartier. For ordens skyld må Øvrebekk si at det i verste fall kan føre tilen vekst av «høyreekstreme partier som ofte bruker denne misnøyen til å skaffe seg makt».

Personlig vil jeg si at det er langt verre med folk som VET hvor ille befolkningen rammes av klimagalskapen, men ignorerer det fullstendig og fokuserer på å beholde sin makt gjennom å knytte seg til overnasjonale og udemokratiske organisajoner, the usual suspects.

Dette toppes med et utrolig høyt nivå av kameraderi og ren svindel, som vi nylig har opplevd gjennom de utallige pendlerboligsakene og avsløringene av grov inhabilitet.

Øvrebekk returnerer til fornuften, som hun besitter mye av. Hun har lenge vært en sterk kritiker av ekstremt kostbare klimatiltak som elektrifisering av sokkelen og Melkøya.

Vanlige folk sviktes og er under angrep fra et utall fronter av de grønne generalene, som egentlig ikke er generaler, men ynkelige underoffiserer for Brussel og World Economic Forum.

Prioriteringene i statsbudsjettet av enorme subsidier til havvind, batterifabrikker og grønt hydrogen i stedet for Enova-støtte som kan bidra til energieffektivisering for vanlige folk, er også en sånn sak.

Resultatet fører til en fattigere befolkning, dårligere velferdsordninger og stadig økning i skatter og avgifter.

Under debatten opplevde hun å høre klimatyrannene (mitt begrep) si ting som «folk må bare finne seg i å miste jobbene, eller å stå uten jobb en stund, når vi innfører det grønne skiftet».

Men skal folk bare godta det? Mye tyder på at de ikke kommer til å gjøre det.

Folk aksepterer ikke et grønt skifte som så åpenbart kun er til fordel for de privilegerte, men en stor byrde for folk som ser familieøkonomien svekkes kraftig eller må erklære bedriften sin konkurs. De fleste av oss vil ikke bo i en skoeske under en ny føydalisme for å redde kloden med tiltak som er så latterlige at det noen ganger går an å le av det.

Den nye føydalismen: Eiendomsretten under angrep, friheten skal fjernes

Tilliten til politikerne og den politikken som føres svekkes av den meningsløse symbolpolitikken vi opplever. Personlig kan jeg ikke huske ett eneste viktig politisk vedtak som jeg oppfattet som en fordel for oss vanlige nordmenn. Rikfolk og utenlandske mennesker og organisasjoner prioriteres hver eneste gang, og slik har det vært i flere tiår.

Øvrebekk skriver at det er farlig når folket til slutt sier et høyt og tydelig nei til at politikerne og andre i kretsen rundt dem inntar en ovenfra og ned-holdning.

Dersom man skaper et inntrykk av at politikk er noe man bare skal trø nedover hodene på folk, vil de vende seg mot dette og protestere. Da vil det få motsatt effekt.

Personlig finner jeg i motsetning til Øvrebekk et lite håp her, at folket får nok av undertrykkelsen, og samler seg mot de som undertrykker oss. Enkelte fagforeninger har allerede forsøkt, som under strømopprøret på LO-kongressen i fjor, og ACER-rettssaken.

Husk: Vi er ufattelig mange, de er ytterst få.

Kjøp «Et varslet energisjokk»!