Nederlaget

Hans Rustad

Kjell Erik Eilertsen og Ole Asbjørn Ness fortsetter sin utforskning av sannheten om det nye Norge. Først punkterte de myten om at innvandring lønner seg. (Innvandringen er allerede et gigantisk underskuddsforetak.)

Nå har de besøkt Groruddalen. Der ser de et annet underskuddsforetak på nært hold: unge norske gutter som hundses og trakasseres fordi de er norske. Av guess who.

Kombinasjonen av disse to perspektivene, det økonomiske og det menneskelige, er så knusende at de færreste vil ta det inn over seg. Men tusener av norske ungdommer har vært innom disse erfaringene, i stort eller smått, kort eller lenge. Likevel hører vi ingenting om deres erfaringer. Det er en av de virkelig store og dramatiske historier om det nye Norge. Skyggesiden. Vår egen ungdom. Likevel tier “vi”, norske medier. Denne tausheten blir til de andres triumf. De hører hver dag lyden av nederlaget, av norske nordmenn som ikke tør å stå opp for seg selv.

Det er det reportasjen i Finansavisen handler om. Den handler ytre sett om at to norske ungdommer, Andreas og Marius, har valgt hver sin strategi for å overleve i Groruddalen. Begge har hatt det utrolig tøft. Som å leve i en krigssone.

Men den virkelige historien handler om deg og meg, om storsamfunnet, om regjering, Storting og ikke minst journalister, som vet, som må vite, både det store og det lille bildet. Det er ikke mulig å leve i dagens Oslo eller omkringliggende områder, uten på en eller annen måte å støte bort i de fenomenene Andreas og Marius beskriver.

De to guttene har noe til felles. De er totalt desillusjonerte. De lærte noen vakre historier på skolen, om hvordan det burde være. Da de ble større forsto de at det hele var en løgn. Bullshit. De hører ikke lenger på his masters voice. NRK. Pressen. Politikerne. De hører bare på dem som vet hva det handler om. Denne divestment, denna unnsigelse av de offisielle talerørene er ikke bare et uttrykk for forakt, det er et spørsmål om overlevelse. Tilværelsen til disse guttene er helt ned på det eksistensielle: hvem kan du stole på? Ikke på noen over deg. Ikke noen med stilling. De vil per def bøye unna, si det ikke er noe de kan gjøre. Vende blikket bort.

Andreas (16):

- Det er bare noen uker siden, sier han – jeg kommer ut i skolegården. De går løs på Lars. De er en gjeng. De er alltid en gjeng. De er bikkjer, de jager i flokk. De banker ham. Jeg løper inn mellom dem. Så kommer noen og skiller oss, og igjen blir jeg dratt opp på rektors kontor og igjen får jeg høre at selv om de slår oss, så skal vi ikke slå dem. Vet du hvor sinnssykt provoserende det er?

Moren ville at Andreas skulle vokse opp i et miljø hvor barna kunne bli kjent med det nye Norge. Hun forsto ikke at hun involverte dem i en eksistensiell kamp. Eilertsen/Ness benytter dyremetaforer. Det er det absolutte tabu for vokterne av den offisielle versjon, men de kommer ikke til å protestere. Teksten er så sterk at den slår deg flat:

De tilhører begge en dyreart som blir stadig sjeldnere i Groruddalen.

De gjør som alle dyr. Søker etter strategier for å overleve. Vil finne en måte å vise frem alle fjærene i all sin prakt. Løper i skjul når overmakten kommer. Det menneskelige. Drømmen om å ta igjen, revansj, en dag er kanskje de sterkest, flest.

Da.

Mot dem. De andre. Fremmede med norsk pass. Dem du fikk høre at du skulle ta hensyn til da de gikk på barneskolen.

Arten har for tiden ingen offisiell merkelapp.

I mangel av noen bedre bruker vi den Marius har satt på seg selv, etnisk norsk mann.

-Alle lærerne sa det , rektor sa det, hvis du kom i bråk med dem, jeg måtte forstå hvor synd det var på dem, at de kom fra land hvor det hadde vært krig. Jeg trodde han fleipet. Det var besteforeldrene deres som hadde innvandret fra Pakistan. Hvis jeg slo til noen, ville ingen kjefte på meg siden bestefaren min hadde vært med i motstandsbevegelsen? Men jeg trodde på det.

Dette er farlige tanker. Men det er tanker som trenger seg på, som er nødvendige for  forstå omgivelsene. Når mennesker blir trengt opp i et hjørne må det bruke hodet. En gammel innsikt av Aksel Sandemose. Det er den svake og utsatte som må lære å bruke hodet. Det er det eneste han har å sette mot overmakten.

Det blir et stort skille mellom norske som lever under “de andre” og nordmenn som ikke gjør det. De siste er flest, de registerer at noe foregår, men de velger å snu seg  bort, ikke bry seg. Det er for ubehagelig. Men ganske mange vet av erfaring hva det handler om. 18.000 har flyttet fra Groruddalen. De vet.

Hvorfor blir norske gutter så alene? Fordi samfunnet gir dem på båten, unnlater  å forsvare dem. Nederlaget ligger innbakt i det flerkulturelle, som snakker ned det norske og opp “det andre”. Det er en moralsk vekt som aldri kan komme i balanse. Vi kan aldri nedbetale gjelden.

Men de som har lansert denne ideologien, gjort den til offisiell ideologi, og stilt døren åpen for titusener av mennesker med en helt annen kultur og religion, eksperimenterer på bekostning av levende mennesker, som hadde en barndom, hadde et hjem og en hverdag, og etterhvert ser den så endret at de blir nødt for å flytte. De blir en slags internflyktninger i dagens Europa.

Men det verste er ikke det fysiske eksilet. Det er det mentale.

Voksensamfunnets svik og abdikasjon gjør at ungdommene får følelsen av å miste landet sitt.

Marius har hevet blikket.

Nå kan han begynne å analysere det hele.

- Det er et hierarki, hvor etnisk norske gutter står lavest på rangstigen. De vil bli plaget hvis de ikke legger seg flate, hvis de ikke blir norske innvandrere. Hvis en norsk gutt kommer i bråk har han ofte en liten familie og et lite nettverk rundt seg. I motsetning til en pakistansk eller somalisk gutt så har han ikke en klan med brødre og fettere og onkler som kommer stormende til ved enhver konflikt. Ofte er alt de har en alenemor.

Han føler at den norske kulturen blir utkonkurrert.

- Ingen vil være norsk her. Norsk er synonymt med svakhet.

Det er en følelse som ikke minst blir formidlet av lærerne.

- De er redde. De tør ikke si ifra. Dere burde telle hvor mange rektorer det har vært på Vestli skole de siste årene., og spørre dem hvorfor de har sluttet. De har ikke kontroll, men de gjør alt for å legge til rette for de muslimske elevene. I heimkunnskapstimene må alle tilberede halalkjøtt. Innvandrerne slipper nynorsk. Jeg må ha det. De muslimske jentene slipper gym, selvfølgelig kan ikke de skifte sammen med andre jenter. Vi må tilpasse oss deres kultur. Ikke de vår.

Marius synes utviklingen går fort. Han forteller at mange konverterer. Han kjenner fem bare i sin omgangskrets. Dette er ting pressen ikke forteller. Marius tror Oslo kommer til å bli Oslostan.

- Det går mange år ennå, men det går i den retningen. Det kommer flere og flere muslimer utenfra, og det er mange som konverterer. Bare jeg kjenner fem konvertitter. Her er det islam som gjelder, islam som er sterkt, hvorfor slåss imot.

Han føler seg sviktet. Dette er første gang en voksen lar ham snakke fritt, uten at han må holde igjen, uten at han må sensurere seg.

Hva kan man si til Andreas og Marius? Hvordan kan man snu nederlagsstemningen? Første punkt er å erkjenne situasjonen. Det er ikke nederlag, det er første skritt mot å gjøre noe med situasjonen. Det er tungt å erkjenne at det ikke kommer noen hjelp ovenfra, at man er overlatt til seg selv. Men også i dette deler de skjebne med mange. På en eller annen måte deler vi “alle” et felles eksistensielt punkt med Andreas og Marius. Vi er alle overlatt.

Det er mye man kan gjøre. En kan gå på jakt etter sin identitet, lese i norsk, europeisk og vestlig historie. Historien er et fantastisk hjelpemiddel. Man er ikke alene. Mange har vært på samme punkt som du og jeg. De har måttet slåss for fremtiden, for å overleve.

En må komme vekk fra oppfatningen at historien går på skinner. At fremtiden er fastlagt: Oslostan. Da er man fanget inn i islams triumfalisme: at seieren er deres. Med historien i hånden kan man rolig si: det ser ikke slik ut. Folk og kulturer som oppfører seg slik vil før eller siden havne i alvorlige problemer.

Dypt nede må muslimer føle en stor usikkerhet. De befinner seg i fremmed land. Det er ikke deres. Ved sin avvisning av det norske beviser de at de ikke ønsker og ikke vil bli norske. End of story. De skaper et helt annet samfunn, og ikke ti ville hester kan få nordmenn til å si at dette er et stykke Norge.

Nøkkelen er å kvitte seg med nederlagsfølelsen. Det er en luksusfølelse bare de på toppen har råd til.




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.