Nederlaget

Hans Rustad

Kjell Erik Eilert­sen og Ole Asbjørn Ness fort­set­ter sin utforsk­ning av sann­he­ten om det nye Norge. Først punk­terte de myten om at inn­vand­ring løn­ner seg. (Inn­vand­rin­gen er alle­rede et gigan­tisk underskuddsforetak.)

Nå har de besøkt Gro­rud­da­len. Der ser de et annet under­skudds­fore­tak på nært hold: unge norske gut­ter som hund­ses og tra­kas­se­res fordi de er norske. Av guess who.

Kom­bi­na­sjo­nen av disse to per­spek­ti­vene, det økono­miske og det men­nes­ke­lige, er så knu­sende at de fær­reste vil ta det inn over seg. Men tuse­ner av norske ung­dom­mer har vært innom disse erfa­rin­gene, i stort eller smått, kort eller lenge. Like­vel hører vi ingen­ting om deres erfa­rin­ger. Det er en av de vir­ke­lig store og dra­ma­tiske his­to­rier om det nye Norge. Skygge­si­den. Vår egen ung­dom. Like­vel tier “vi”, norske medier. Denne taus­he­ten blir til de and­res tri­umf. De hører hver dag lyden av neder­la­get, av norske nord­menn som ikke tør å stå opp for seg selv.

Det er det repor­ta­sjen i Finans­avi­sen hand­ler om. Den hand­ler ytre sett om at to norske ung­dom­mer, Andreas og Marius, har valgt hver sin stra­tegi for å over­leve i Gro­rud­da­len. Begge har hatt det utro­lig tøft. Som å leve i en krigssone.

Men den vir­ke­lige his­to­rien hand­ler om deg og meg, om stor­sam­fun­net, om regje­ring, Stor­ting og ikke minst jour­na­lis­ter, som vet, som må vite, både det store og det lille bil­det. Det er ikke mulig å leve i dagens Oslo eller omkring­lig­gende områ­der, uten på en eller annen måte å støte bort i de feno­me­nene Andreas og Marius beskriver.

De to gut­tene har noe til fel­les. De er totalt des­il­lu­sjo­nerte. De lærte noen vakre his­to­rier på sko­len, om hvor­dan det burde være. Da de ble større for­sto de at det hele var en løgn. Bulls­hit. De hører ikke len­ger på his mas­ters voice. NRK. Pres­sen. Poli­ti­kerne. De hører bare på dem som vet hva det hand­ler om. Denne divest­ment, denna unn­si­gelse av de offi­si­elle tale­rø­rene er ikke bare et uttrykk for for­akt, det er et spørs­mål om over­le­velse. Til­væ­rel­sen til disse gut­tene er helt ned på det eksis­ten­si­elle: hvem kan du stole på? Ikke på noen over deg. Ikke noen med stil­ling. De vil per def bøye unna, si det ikke er noe de kan gjøre. Vende blik­ket bort.

Andreas (16):

- Det er bare noen uker siden, sier han - jeg kom­mer ut i skole­går­den. De går løs på Lars. De er en gjeng. De er all­tid en gjeng. De er bik­kjer, de jager i flokk. De ban­ker ham. Jeg løper inn mel­lom dem. Så kom­mer noen og skil­ler oss, og igjen blir jeg dratt opp på rek­tors kon­tor og igjen får jeg høre at selv om de slår oss, så skal vi ikke slå dem. Vet du hvor sinns­sykt pro­vo­se­rende det er?

Moren ville at Andreas skulle vokse opp i et miljø hvor barna kunne bli kjent med det nye Norge. Hun for­sto ikke at hun involverte dem i en eksis­ten­si­ell kamp. Eilertsen/Ness benyt­ter dyre­meta­fo­rer. Det er det abso­lutte tabu for vok­terne av den offi­si­elle ver­sjon, men de kom­mer ikke til å pro­te­stere. Teks­ten er så sterk at den slår deg flat:

De til­hø­rer begge en dyre­art som blir sta­dig sjeld­nere i Groruddalen.

De gjør som alle dyr. Søker etter stra­te­gier for å over­leve. Vil finne en måte å vise frem alle fjæ­rene i all sin prakt. Løper i skjul når over­mak­ten kom­mer. Det men­nes­ke­lige. Drøm­men om å ta igjen, revansj, en dag er kan­skje de ster­kest, flest.

Da.

Mot dem. De andre. Frem­mede med norsk pass. Dem du fikk høre at du skulle ta hen­syn til da de gikk på barneskolen.

Arten har for tiden ingen offi­si­ell merkelapp.

I man­gel av noen bedre bru­ker vi den Marius har satt på seg selv, etnisk norsk mann.

-Alle lærerne sa det , rek­tor sa det, hvis du kom i bråk med dem, jeg måtte for­stå hvor synd det var på dem, at de kom fra land hvor det hadde vært krig. Jeg trodde han flei­pet. Det var beste­for­eld­rene deres som hadde inn­vand­ret fra Pakis­tan. Hvis jeg slo til noen, ville ingen kjefte på meg siden beste­fa­ren min hadde vært med i mot­stands­be­ve­gel­sen? Men jeg trodde på det.

Dette er far­lige tan­ker. Men det er tan­ker som tren­ger seg på, som er nød­ven­dige for  for­stå omgi­vel­sene. Når men­nes­ker blir trengt opp i et hjørne må det bruke hodet. En gam­mel inn­sikt av Aksel San­de­mose. Det er den svake og utsatte som må lære å bruke hodet. Det er det eneste han har å sette mot overmakten.

Det blir et stort skille mel­lom norske som lever under “de andre” og nord­menn som ikke gjør det. De siste er flest, de regis­te­rer at noe fore­går, men de vel­ger å snu seg  bort, ikke bry seg. Det er for ube­ha­ge­lig. Men ganske mange vet av erfa­ring hva det hand­ler om. 18.000 har flyt­tet fra Gro­rud­da­len. De vet.

Hvor­for blir norske gut­ter så alene? Fordi sam­fun­net gir dem på båten, unn­la­ter  å for­svare dem. Neder­la­get lig­ger inn­bakt i det fler­kul­tu­relle, som snak­ker ned det norske og opp “det andre”. Det er en moralsk vekt som aldri kan komme i balanse. Vi kan aldri ned­be­tale gjelden.

Men de som har lan­sert denne ideo­lo­gien, gjort den til offi­si­ell ideo­logi, og stilt døren åpen for titu­se­ner av men­nes­ker med en helt annen kul­tur og reli­gion, eks­pe­ri­men­te­rer på bekost­ning av levende men­nes­ker, som hadde en barn­dom, hadde et hjem og en hver­dag, og etter­hvert ser den så end­ret at de blir nødt for å flytte. De blir en slags intern­flykt­nin­ger i dagens Europa.

Men det ver­ste er ikke det fysiske eksi­let. Det er det mentale.

Vok­sen­sam­fun­nets svik og abdi­ka­sjon gjør at ung­dom­mene får følel­sen av å miste lan­det sitt.

Marius har hevet blikket.

Nå kan han begynne å ana­ly­sere det hele.

- Det er et hie­rarki, hvor etnisk norske gut­ter står lavest på rang­sti­gen. De vil bli pla­get hvis de ikke leg­ger seg flate, hvis de ikke blir norske inn­vand­rere. Hvis en norsk gutt kom­mer i bråk har han ofte en liten fami­lie og et lite nett­verk rundt seg. I mot­set­ning til en pakis­tansk eller soma­lisk gutt så har han ikke en klan med brødre og fet­tere og onk­ler som kom­mer stor­mende til ved enhver kon­flikt. Ofte er alt de har en alenemor.

Han føler at den norske kul­tu­ren blir utkonkurrert.

- Ingen vil være norsk her. Norsk er syno­nymt med svakhet.

Det er en følelse som ikke minst blir for­mid­let av lærerne.

- De er redde. De tør ikke si ifra. Dere burde telle hvor mange rek­to­rer det har vært på Vestli skole de siste årene., og spørre dem hvor­for de har slut­tet. De har ikke kon­troll, men de gjør alt for å legge til rette for de mus­limske ele­vene. I heim­kunn­skaps­ti­mene må alle til­be­rede hal­al­kjøtt. Inn­vand­rerne slip­per nynorsk. Jeg må ha det. De mus­limske jen­tene slip­per gym, selv­føl­ge­lig kan ikke de skifte sam­men med andre jen­ter. Vi må til­passe oss deres kul­tur. Ikke de vår.

Marius synes utvik­lin­gen går fort. Han for­tel­ler at mange kon­ver­te­rer. Han kjen­ner fem bare i sin omgangs­krets. Dette er ting pres­sen ikke for­tel­ler. Marius tror Oslo kom­mer til å bli Oslostan.

- Det går mange år ennå, men det går i den ret­nin­gen. Det kom­mer flere og flere mus­li­mer uten­fra, og det er mange som kon­ver­te­rer. Bare jeg kjen­ner fem kon­ver­tit­ter. Her er det islam som gjel­der, islam som er sterkt, hvor­for slåss imot.

Han føler seg svik­tet. Dette er første gang en vok­sen lar ham snakke fritt, uten at han må holde igjen, uten at han må sen­su­rere seg.

Hva kan man si til Andreas og Marius? Hvor­dan kan man snu neder­lags­stem­nin­gen? Første punkt er å erkjenne situa­sjo­nen. Det er ikke neder­lag, det er første skritt mot å gjøre noe med situa­sjo­nen. Det er tungt å erkjenne at det ikke kom­mer noen hjelp oven­fra, at man er over­latt til seg selv. Men også i dette deler de skjebne med mange. På en eller annen måte deler vi “alle” et fel­les eksis­ten­si­elt punkt med Andreas og Marius. Vi er alle overlatt.

Det er mye man kan gjøre. En kan gå på jakt etter sin iden­ti­tet, lese i norsk, euro­pe­isk og vest­lig his­to­rie. His­to­rien er et fan­tas­tisk hjelpe­mid­del. Man er ikke alene. Mange har vært på samme punkt som du og jeg. De har måt­tet slåss for frem­ti­den, for å overleve.

En må komme vekk fra opp­fat­nin­gen at his­to­rien går på skin­ner. At frem­ti­den er fast­lagt: Oslo­stan. Da er man fan­get inn i islams tri­um­fa­lisme: at sei­e­ren er deres. Med his­to­rien i hån­den kan man rolig si: det ser ikke slik ut. Folk og kul­tu­rer som opp­fø­rer seg slik vil før eller siden havne i alvor­lige problemer.

Dypt nede må mus­li­mer føle en stor usik­ker­het. De befin­ner seg i frem­med land. Det er ikke deres. Ved sin avvis­ning av det norske bevi­ser de at de ikke ønsker og ikke vil bli norske. End of story. De ska­per et helt annet sam­funn, og ikke ti ville hes­ter kan få nord­menn til å si at dette er et stykke Norge.

Nøk­ke­len er å kvitte seg med neder­lags­fø­lel­sen. Det er en luk­sus­fø­lelse bare de på top­pen har råd til.




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.