Bløffmakeren, LO-pampen og ypperstepresten: En tidstypisk trio i aksjon mot høyreekstremisme

Jørgen Sandemose

Innledende kuriositet.

Undertegnede hadde nylig en særegen opplevelse: Jeg fikk meg servert noen hat-ytringer i Aftenposten, fra en ansatt ”kommunikasjonsrådgiver” ved noe som kaller seg Antirasistisk Senter (ARS).

Nå vet alle at skjellsordet ”rasisme” er blitt så betent og utvæsket at det kan anvendes mot hvem som helst når som helst. Det er derfor heller ingen grunn til uten videre å tro at organisasjoner som kaller seg antirasistiske, er å regne som seriøse. Skjebnen til ”SOS Rasisme” er neppe enestående.

Vedkommende rådgiver ved ARS, som lyder navnet Rune Berglund Steen, rykket plutselig ut mot meg i Aftenposten 21. desember. Foranledningen var en artikkel jeg hadde i samme avis 30. november. Det var neppe noen tilfeldighet at reaksjonen kom så påfallende seint. Jeg regner med at Steen følte en eller annen forpliktelse til å markere seg, men at han helst ville at svaret skulle forbli ubemerket av adressaten. At han var nervøs for oppmerksomheten, antydes av at han lot Aftenposten trykke sin replikk uten å nevne hvor og når mitt innlegg hadde stått på trykk, og ikke engang dets tittel. Dermed hadde han selvsagt bedre muligheter for å unngå avsløring. For en avsløring truet, opplagt.

Steens innlegg utmerket seg nemlig ikke bare ved ren og skjær sitatforfalskning, men også med å påstå at jeg skulle ha angrepet spesielt Arbeiderpartiet, i samband med at jeg kritisk tok opp reaksjonene på juliterroren i 2011. Nå var dette en klar usannhet, ettersom jeg talte om en norsk elite i allmenhet, og bare nevnte nord-europeiske sosialdemokrater generelt ved én spesiell anledning. Til tross for at jeg påpekte dette i et svarinnlegg 3. januar, opprettholdt Steen ubegrunnet påstanden i en replikk 11. januar. I et innlegg av 19. januar beskylder jeg Steen åpent for sitatfusk i denne forbindelsen. Men enda verre er det at ARS driver en egen nettside hvor man trykker opp Steens løgnaktigheter uten å åpne for motforestillinger.

Kjernen i denne lille historien er utvilsomt påstanden om mitt angrep på Arbeiderpartiet: Steen, som undertegnet seg som tilsluttet ARS, var nok rett og slett ute etter å gjøre sine hoser grønne overfor Arbeiderpartiet og tilsluttede herligheter i Landsorganisasjonen (LO). ARS er nemlig avhengig av penger fra dette holdet, og har nylig inngått avtaler, bl.a. med forbundet Industri Energi (IE), om et samarbeid mot ”høyreekstremisme”. Dette siste kunne egentlig ha vært greit, men som vi snart skal se, er de politiske motivene sviktende i dette tilfellet. Derimot er de finansielle beveggrunnene svært tydelige.

La oss se litt på bakgrunnen. Følgende ble meldt fra LO-Aktuelt 4.1. 2012, i forbindelse med et oppslag som involverte Leif Sande, forbundsleder i Industri Energi:

“Industri Energi er initiativtakere til samarbeidsavtalen med Antirasistisk senter. Arbeidet startet i september i fjor, og svært mange av forbundene har sagt ja til å være med på spleiselaget. Til sammen har fagbevegelsen forpliktet seg til å betale 460 000 kroner hvert år, og i fire år framover. De to største bidragsyterne er Industri Energi og Fagforbundet, med 100 000 kroner hver.”

Hvis fagorganisasjonen skal alliere seg med noen i liknende saker, er det tvilsomt om ARS er en god partner. Allerede Steens mediespill nylig, med en meningsløs definisjon av “papirløse”, antyder nettopp det. Men i realiteten er fagorganisasjonen i en sak som denne et offer for en feilslått samarbeidspolitikk som går flere tiår tilbake, helt fra starten på innvandringsbevegelsen fra islamske områder.

“Islamisering”? Den virkelige bakgrunnen.

La oss se et øyeblikk på de standpunkter om faren for “islamisering” e.l. som er den faktor som virker mest opphissende på placebo-venstre og folk som Sande. Tanken om at det foregår en islamisering av samfunnet er i virkeligheten ikke særlig utbredt, og er et oppkok som finnes bare i to typer hoder: Hos visse “høyreekstremister”, samt hos visse ærlige, men forsagte innvandrede muslimer, som føler seg avhengige av slike forestillinger for å opprettholde en viss selvfølelse i et kaldt samfunn.

Noe helt annet er spørsmålet om den sosiale konstellasjon som har gjort det mulig å tro på dette oppkoket (“Eurabia”, osv.). For det er jo ikke rart at folk forlengst begynte å undre seg: En liberal rettsstatlig offentlighet som den norske er jo i løpet av tredve år blitt fylt til randen av teorier om at toleranse og rettigheter er evige størrelser som betraktes som like naturlige uansett hvilken religion eller ikke-religion du har. Det er blitt skapt et grunnlag for en religiøst-politisk organisering av spesielle grupper, særlig av muslimer, i en form som bryter totalt med rettsstatens forutsetninger. Parallelt med dette er det blitt mobilisert en aggressiv propaganda rettet mot alminnelige menneskers motforestillinger overfor slike konsekvenser av innvandringen. Saklighetsnivået illustreres godt gjennom nettopp Sande, som ifølge LO-Aktuelt setter likhetstegn mellom skepsis mot muligheten av et multikulturelt samfunn, og “det Hitler drev med”. Sande foregir at hans motiv er å beskytte arbeiderorganisasjonene mot høyreekstreme. Det er grunn til å tro at han ikke gjennomskuer sine egne motiver. La oss kikke litt på ham.

Statoil m.m. Les: norsk imperialisme.

Leif Sande har en karriere, og den er helt og fullt knyttet til Statoil. Et avgjørende punkt viste seg i 2001, da han i kraft av sin posisjon som “folkevalgt” via NOPEF gikk inn for privatiseringen av selskapet, for øvrig sammen med den også ellers lite seriøse LO-sekretær Ellen Stensrud.

Mens representanter for andre forbund kjempet imot, med sosialistiske og planøkonomiske argumenter, lot Sande og Stensrud seg imponere av regjeringens og selskapsledelsens press. (De forlot salen etter møtets slutt i stor fart, dessverre uten å merke seg de invitasjoner til debatt som ble signalisert fra sosialistiske representanter.)

I tiden som har fulgt, har den underdanige holdningen gjort seg gjeldende jevnt og trutt, noe som for Sandes vedkommende har vist seg i en vinglende holdning sågar til arbeidernes streikevåpen, og til en passiv holdning overfor bedriftsledet mobbing av radikale fagrepresentanter i selskapet. I 2006 kunne Safe-leder Terje Nustad si til Klassekampen, i forbindelse med fusjonsplanene med Hydro:

Det er helt utrolig å se hvordan LO-systemet bagatelliserer problemene som arbeidstakerne kan få med et nytt storselskap, med en amerikansert bedriftskultur og beinharde lønnsomhetskrav. Utviklingen har vært negativ siden delprivatiseringen av Statoil, og det nye selskapet kommer til å sette mye inn for å svekke fagforeningene.

Men Sande bare fortsetter, også i sin sentrale stilling i Industri Energi. Han står for den vanlige historien om det “omvendte” Askeladd-syndromet: Den servile underkastelsen under et system han selv tror han er motstander av.

Men hva har dette med islam og annen høyreekstremisme å gjøre?

Muslimske gisler og norske øyentjenere

Litt tekstreklame i farten: I min bok “Venstrefløyen og islam” (Valdisholm 2011), påpeker jeg at innvandringen spesielt fra Pakistan mer og mer har tatt form av en eksport av mennesker, ønsket velkommen av den islamske herskerklassen, som føler seg avhengig av valutainntekter fra alle mulige kilder. Som i alle islamske stater administrerer herskerklassene den undertrykkende religionen til sitt eget økonomiske beste. Det er derfor den er der, og det er derfor disse herskerklassene innpoder i sine undersåtter, hjemme og i utlandet, det uakseptable i noensinne å forlate islam.

I “Venstrefløyen og islam” understreker jeg også at forekomsten av en islamsk befolkning av en viss merkbar størrelse i Norge (gjerne med dobbelt statsborgerskap) i høy grad er også til den norske herskende klasses fordel. For å bruke Statoil som et sentralt eksempel på norske økonomiske interesser: Dette selskapet har vitale tiltak gående i stater som kan oppfattes som “sentralasiatiske” og som dermed er interessante i for relasjonen mellom imperialistiske storselskaper og islam: I Russland, Aserbadsjan, Kina og Iran. Statoil er ivrig på utkikk (som i Midtøsten) etter naturrikdommer i hele dette området (Pakistan og Afghanistan innbefattet), hvor norsk militærmakt også er tilstede og ønsker å bidra til å strukturere en markedøkonomi – for påkommende tilfelle.

Videre er selskaper som Telenor og Statkraft, med en tradisjon for statseiendom i ryggen, implisert i samme retning. I ryggen har de også, på samme måte som Statoil, en liten hærskare av norske private underleverandører, som alltid er på utkikk etter markeder.

Den aller viktigste faktoren er likevel det norske petroleumsfondet, i skikkelse av det som etter 2008 heter “Statens pensjonsfond utland”, det nest største statlige fond i verden, med en kapital som i 2011-2012 noteres til over 500 milliader dollar.

Slike penger må investeres i utlandet. På bakgrunn av størrelsen av den norske produktive arbeiderbefolkningen og det norske markedet, og fordi pengene utgjør inntekter til den norske stat i dens egenskap av grunneier (og dermed gir en overnormal avkastning i forhold til regulær industrivirksomhet) er hjemlig investering stort sett illusorisk på kapitalistiske premisser.

Den norske stat, som i alle tilfeller ikke er noe mer enn et uttrykk for interessene til det samlede næringslivet, er selvfølgelig innstilt på å legge investeringsmuligheter til rette verden over, fordi pengemidlene er så svære. På bakgrunn av størrelsen på potensielt utvinnbare naturrikdommer er sentralasiatiske, og generelt islamske områder, av den største betydning.

Selve den tanke at den norske stat ikke skulle sørge for å markere en vennlig holdning overfor religioner i disse målområdene, er latterlig. Dette desto mer som det nettopp i det tidsrommet hvor oljeinntektene har fått en betydning på verdensmarkedet, og delvis som en resultant av denne, også har funnet sted en voksende innvandring fra de samme traktene. Alle innser at det ville ha vært politisk umulig for den aggressive norske stat å okkupere sentralasiatiske områder, hvis den ikke hadde hatt et alibi i en demonstrativt vennlig holdning overfor islam innenfor Norges grenser. Dermed ville det også være absurd å håpe på utvinningskontrakter under andre omstendigheter. Utviklingen har etterhvert også slått om, slik at en aktiv, demonstrativ (og hyklerisk) “toleranse” over for norsk islam er blitt et springbrett for kapitalistisk ekspansjon østover.

Den jevne islamske innvandrer er derfor et gissel minst i en dobbel forstand. Den permanente fattigdommen i et land som Pakistan er et produkt av eiendomsforhold med en snyltende, uproduktiv klasse av jordherrer, beskyttet av et omfattende (dollarfinansiert) militærapparat og av den fordummende og undertrykkende religionen. Mangelen på produktive investeringer presser deler av befolkningen utenlands, dels som kulier i Midt-Østens islamske oljeparadiser, dels som små, næringsdrivende valutakilder i produktive vestlige land.

Spesielt religionens funksjon er en hindring for at undertrykte folk fra islamske områder allierer seg med vestlige arbeiderklasser. I likhet med en asiatisk arbeider blir en vestlig ydmyket og utbyttet, men det skjer gjennom mindre fordummende forhold, som lar kulturforskjeller framstå på så klare måter at også en gjensidig rasisme ligger latent.


Hykleriets rollebesetning

Fagforbundspamper som per definisjon er i lomma på industrieierne, ønsker å opprettholde disse problematiske tilstandende. De har ingen strategi for å frigjøre verken en norsk eller en pakistansk arbeiderklasse. Tvert om, selv om de riktignok innser at stillingen er vanskelig, vil de lappe på den ved å spre illusjoner om toleranse og religiøs sameksistens – nettopp i en situasjon der bekjempelse av all religion måtte være første oppgave for enhver sosialist. De opplegg som presenteres av folk som Sande, er egnet til å holde spesielt asiatiske befolkninger nede i stagnasjon. Så mye om deres stadige fraser om viktigheten av industriell “verdiskaping”!

Det passet da også meget bra at bevilgningene til ARS fra Sande og hans meningsfeller ble feiret med pressebilder av ARS-leder Kari Helene Partapuoli, Sande selv, samt den nyansatte funksjonæren Shoaib Sultan. Denne sistnevnte er hovet inn for å overvåke det ARS kaller “høyreekstreme miljøer”. Han er betalt direkte med de midler LO-forbund har satt inn i ARS, midler som gjør det så viktig for Steen og Partapuoli å signalisere sin lojalitet til AP.

Sultan er flerårig leder av paraplyen Islamsk Råd i Norge fram til 2010. Han er altså ikke rett og slett en person som er muslim av vane og slektstradisjon, langt mindre en elendig trell som er tvunget til å bøye kne og forkynne sin underkastelse; nei, han er en svært fremstående og for så vidt bevisst talsmann og propagandist for denne religionen i Norge. Riktig en fremmelig, moderne utgave av en stormufti eller en yppersteprest.

Nå er det godt mulig at Sultan har kvaliteter som gjør ham egnet til å “overvåke” rasister. Kanskje er han selv ikke noen rasist heller. Skjønt hvis vi følger den tankegangen vi er vant til fra Antirasistisk Senter, så er Sultan nettopp det: En rasist av den annen verden. Han står for undertrykkelse av bondemasser som er noe mørkere i huden enn f.eks. skandinaver, og det burde gi ham rasiststemplet hos den nye arbeidsgiveren, som aldri har klart å holde orden på begreper om rase, religion og klasse.

Men ut fra en mer fornuftig betraktning må vi iallfall kunne si at én ting er sikker: En mann som Sultan er særdeles lite egnet til å overvåke “høyreekstreme”, med mindre han da tar sikte på å kartlegge slike folk for deretter å slå seg sammen med dem. Det er vanskelig å tenke seg en mer høyreekstrem religion enn islam, om en først skal bruke retningsbetegnelser. Ansettelsen av Sultan er som å forestille seg at Pentagon under Vietnam-krigen skulle sende kardinal Spellman til slagmarken for å stagge fascistiske underoffiserer i den amerikanske hær.

Som vi skjønner: Dette er absurd teater, og alle rollene er avhengige av hverandre. Hvordan skulle Sultan sikre seg troverdighet som en progressiv person hvis han ikke i sin organisasjon hadde en bløffmaker som var villig til å falsksitere i øst og vest for å redde sitt eget og andres skinn? Hva skulle Berglund Steen gjøre, hvis han ikke hadde en prelat ansatt til å sikre ham tilgivelse? Hva skulle Steen og Sultan gjøre, hvis de ikke hadde en Partapuoli, som i strid med elementær etikk tillater sine medarbeidere å jukse på sin webside uten å la de det går ut over, komme til orde? Hva skulle Steen og Partapuoli gjøre, hvis de ikke hadde beskyttelse fra en religion som ikke tar det så nøye med jukset? Hva skulle Steen, Sultan og Partapuoli drive med uten Sandes penger? Hvor skulle Sande få penger fra, hvis ikke forbundsmedlemmene kunne overbevises av Steens presseartikler?

Et rimelig forslag til svar er: Jo, da kunne de omvende seg alle sammen, og begynne med seriøst antirasistisk arbeid. Tok de seg bare litt sammen, så ville det nok gå, selv om de fikk mindre penger.

Men det spørs om det er realistisk. Sagt på en annen måte: Kan noen tenke seg hva som ville foregå med Antirasistisk Senter hvis det – slik det før har skjedd – brøt ut opprør blant asiatiske bondemasser, rettet mot godseiere og religion? Hvilken redsel!





Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.