Den som hørte statssekretær Espen Barth Eide på radio i morges si at det ville være “unaturlig” å høre på en israelsk offiser i dagens situasjon, kunne høre lyden av en gong gong for sitt indre øre. Norge holder på å bli judenrein, nok en gang, og denne gang er det norske myndigheter i det som formelt er et demokrati, som leder an.

Så langt er det kommet: Elevene på Forsvarets stabsskole kan ikke høre på en offiser fortelle om sin kritiske analyse av Israels Libanon-krig i 2006. Offiseren har gått på West Point i USA, og der analyserer man erfaringer fra tidligere konflikter for å lære av dem. Offiserer studerer fortsatt slagoppstillingen og taktikken ved Waterloo.

Men det spiller ingen rolle: Ifølge Espen Barth Eide har Norge overhodet ingenting å lære av Israels krig i Libanon.

Her lyver Eide for åpen mikrofon. Han er dreven nok til å vite at offiserer studerer for å lære av feil såvel som suksesser. Det han ville var å sende et politisk signal: Norge vil ikke ha noe med det offisielle Israel å gjøre. Per definisjon. Det spiller ikke noen rolle om det er enkeltindivider som har noe å fare med, i dette tilfelle noen norske offiserer ville eller kunne lære av. Israelere er ute.

Dermed er en boikott av Israel allerede trådt i funksjon. Forsikringene om det motsatt er bare diplomatisk røykteppe. En offisiell boikott vil nemlig koste dyrt, for Norge, ikke Israel.

Derfor er det innført en snikboikott.

Det har lenge eksistert en stilltiende politikk om å redusere kontakten med Israel til et minimum. Det gjelder kontakten på lavere nivå, mellom ulike fagetater, departementer, direktorater og tilsynsmyndigheter, en flora av mennesker og saksfelter hvor kontakt er naturlig. Ordren har vært: kjølighet, distanse, pinlig korrekthet.

Temperaturen i det bilaterale forholdet har sunket. Forholdet er ikke lenger hjertelig. Når man ikke tar skrittet fullt ut og gjør dette til offisiell politikk, er det fordi det ville ramme Norge, ikke Israel.

Inn i tåkeheimen

Når SV, Venstre og biskopene snakker om boikott, vitner det om at man ikke har bena i virkeligheten. Man gjentar besvergelsen om “verdens femte sterkeste krigsmakt”, eller “krigsmaskin” som Mads Gilbert ynder å si, men Israels militære slagkraft er liten i forhold til landets soft power. Det er ikke penger og lobbyer som er Israels trumfkort, det er det som befinner seg i hodene på jødene som gjør dem til et av verdens mest fremgangsrike folk. Kombinasjonen av jøder og amerikansk frihet = suksess. Dette forstår ikke venstresiden og må ty til antisemittiske konspirasjonsmyter for å forklare jødenes makt.

Blodritus

Her mottas de med entusiasme av muslimer i Europa og Midtøsten, som lenge har brukt jødehat som unnskyldning for alt som er galt i deres egne samfunn. Hat og moralisme er en farlig kombinasjon. Det offisielle Norge vender blikket bort og later som om de ikke ser hatet som Erdogan pisker opp i Tyrkia. En reporter fra SVR fortalte igår fra Istanbul hvordan man benyttet “blodet” til de åtte drepte tyrkerne i en nasjonalistisk rus. Dette er blodritus som ellers hører fascismen til. Islamismen benytter blod på måter som er sterkt beslektet.

Det er ikke så merkelig. Forbindelsen mellom fascismen og islamismen er tett historisk sett. Den er et hovedtema i Paul Bermans siste bok Flight of the Intellectuals.

Norske journalister velger å snakke om “tyrkisk ære og stolthet”, at man ikke ustraffet tråkker tyrkerne på tærne osv. Det er som å høre mystifiseringen av Nazi-Tyskland før 1939.

En ny konstellasjon

En som ikke befinner seg i tåkeheimen, er utenriksminister Jonas Gahr Støre. Han er bevisst signalene han sender ut. At Norge brøt med flertallet av europeiske stater i FNs menneskerettsråd og stemte med den muslimske verden, er et tydelig signal som vil bli lagt merke til. Selv NRK Dagsnytt hadde fått med seg det, og spurte statssekretær Gry Larsen om hvorfor Norge brøt med våre allierte. Italia og Nederland stemte mot, og viktigst av alt: USA. Det var således et vestlig flertall på åtte som stemte avholdende eller mot.

Det var en klar holdning til forslaget fra diktaturer som Iran, Libya, Sudan og Saudi-Arabia. Hvorfor stemte så mange nei? Fordi ordlyden inneholdt en klar og ubetinget fordømmelse av Israel og Israel alene. I Sikkerhetsrådets resolusjon fordømte man “handlingene” som førte til at ni mistet livet. I Menneskerettsrådet var det ingen slike forbehold. Her fikk Israel alene ansvaret.

Når Gry Larsen viser til at Norge hele tiden har ønsket en uavhengig gransking, er dette å slå seg selv på munnen. Hvis Israel fordømmes, dreier det seg bare om å finne ut hvordan og hva Israel gjorde. Svaret foreligger på forhånd: Israel er utpekt som skyldig.

Bruken av ordet “uavhengig” blir dermed falsk. En slik kommisjon vil aldri få Israels samarbeid. Det blir en politisk kommisjon. Den vil trolig heller ikke bli anerkjent av de landene som stemte mot eller avholdt seg i Menneskerettsrådet.

Hva betyr dette? Det betyr at Norge deltar i de muslimske landenes kampanje mot Israel.

Norge ønsket at denne kommisjonen skulle samarbeide med FN, men vant ikke frem. Hvis man da hadde trukket sin støtte, hadde Norge reddet sin integritet. Når man likevel stemte for, har man frivillig valgt å gå inn på Sudans, Irans, Saudi-Arabias, Pakistans og Libyas side.

Det er Gahr Støres aktivist- og can-do-linje i praksis. Diplomati krever forstillelse, og noen ganger i det godes tjeneste. Men i visse situasjoner kan man ikke få i pose og sekk. Man må velge. Det var ikke overrraskende at de muslimske statene ville bruke “Mavi Marmara”-stormingen for alt den var verdt. Norge forsøkte seg med et fikenblad det kunne dekket seg bak. Det falt, og man valgte den islamske fronten.

Norge står naken tilbake.

Effekten av dette viser seg når Espen Barth Eide avlyser et seminar hvor en israeler skulle deltatt. Det er å gjøre den anti-israelske linjen offisiell.

Anti-israelisme i en islamistisk kontekst betyr antisemittisme. Det slik de definerer sin anti-israelisme. Den har gått fra å være politisk, dvs. antisionistisk, til å bli religiøs, dvs. hatefull og eksterministisk.

Ingen bør være i tvil om retningen. Jødehatet i norske klasserom, mobbing av jødiske barn, faren forbundet med å bære jødiske symboler offentlig, alt dette er allerede fakta i den norske hverdagen, som nå har fått en sanksjon gjennom offisiell politikk.

Det vil selvagt ikke bli offisiell politikk at Norge skal bli judenrein. Men resultatet blir det samme.

Det er fantastisk at den norske kirke er med på ferden. Forvirret, velmenende, men også bevisst og målrettet fra visse biskoper og Mellomkirkelig Råd.

For å gjøre det må man akseptere visse rammer. Innenfor disse rammene ser verden selvsagt helt annerledes ut: Der kjemper man for den gode sak.

Men som man knesatte i rettsoppgjøret i Nürnberg, helt i tråd med kjernen i kristendommen: Valget er den enkeltes, en har frihet til å velge, og dermed også ansvaret.

Da må man også leve med konsekvensene. De er allerede mange nok til at man bør kunne se hvor det bærer hen.

I krisen på 30-tallet brukte nazistene antisemittismen til å mobilisere. Man hadde ellers ikke stort å stille opp med av ansvarlig politiikk. Venstresiden befinner seg i dyp krise, og nå er det den som benytter anti-israelisme/jødefiendtlighet som et politisk kort.

Med en stor og aggressiv gruppe muslimer i Europa er dette alvorlig.

Vi er i ferd med å få en ny allianse. Det nye fellesskapet, også internasjonalt, er tuftet på Israel-hat. Hvis bare man kunne få blottstilt den jødiske makten i USA, ville også amerikanerne se lyset.

Fargen er like svart som i 30-årene.

Den som hørte statssekretær Espen Barth Eide på radio i morges si at det ville være “unaturlig” å høre på en israelsk offiser i dagens situasjon, kunne høre lyden av en gong gong for sitt indre øre. Norge holder på å bli judenrein, nok en gang, og denne gang er det norske myndigheter i det som formelt er et demokrati, som leder an.

Så langt er det kommet: Elevene på Forsvarets stabsskole kan ikke høre på en offiser fortelle om sin kritiske analyse av Israels Libanon-krig i 2006. Offiseren har gått på West Point i USA, og der analyserer man erfaringer fra tidligere konflikter for å lære av dem. Offiserer studerer fortsatt slagoppstillingen og taktikken ved Waterloo.

Men det spiller ingen rolle: Ifølge Espen Barth Eide har Norge overhodet ingenting å lære av Israels krig i Libanon.

Her lyver Eide for åpen mikrofon. Han er dreven nok til å vite at offiserer studerer for å lære av feil såvel som suksesser. Det han ville var å sende et politisk signal: Norge vil ikke ha noe med det offisielle Israel å gjøre. Per definisjon. Det spiller ikke noen rolle om det er enkeltindivider som har noe å fare med, i dette tilfelle noen norske offiserer ville eller kunne lære av. Israelere er ute.

Dermed er en boikott av Israel allerede trådt i funksjon. Forsikringene om det motsatt er bare diplomatisk røykteppe. En offisiell boikott vil nemlig koste dyrt, for Norge, ikke Israel.

Derfor er det innført en snikboikott.

Det har lenge eksistert en stilltiende politikk om å redusere kontakten med Israel til et minimum. Det gjelder kontakten på lavere nivå, mellom ulike fagetater, departementer, direktorater og tilsynsmyndigheter, en flora av mennesker og saksfelter hvor kontakt er naturlig. Ordren har vært: kjølighet, distanse, pinlig korrekthet.

Temperaturen i det bilaterale forholdet har sunket. Forholdet er ikke lenger hjertelig. Når man ikke tar skrittet fullt ut og gjør dette til offisiell politikk, er det fordi det ville ramme Norge, ikke Israel.

Inn i tåkeheimen

Når SV, Venstre og biskopene snakker om boikott, vitner det om at man ikke har bena i virkeligheten. Man gjentar besvergelsen om “verdens femte sterkeste krigsmakt”, eller “krigsmaskin” som Mads Gilbert ynder å si, men Israels militære slagkraft er liten i forhold til landets soft power. Det er ikke penger og lobbyer som er Israels trumfkort, det er det som befinner seg i hodene på jødene som gjør dem til et av verdens mest fremgangsrike folk. Kombinasjonen av jøder og amerikansk frihet = suksess. Dette forstår ikke venstresiden og må ty til antisemittiske konspirasjonsmyter for å forklare jødenes makt.

Blodritus

Her mottas de med entusiasme av muslimer i Europa og Midtøsten, som lenge har brukt jødehat som unnskyldning for alt som er galt i deres egne samfunn. Hat og moralisme er en farlig kombinasjon. Det offisielle Norge vender blikket bort og later som om de ikke ser hatet som Erdogan pisker opp i Tyrkia. En reporter fra SVR fortalte igår fra Istanbul hvordan man benyttet “blodet” til de åtte drepte tyrkerne i en nasjonalistisk rus. Dette er blodritus som ellers hører fascismen til. Islamismen benytter blod på måter som er sterkt beslektet.

Det er ikke så merkelig. Forbindelsen mellom fascismen og islamismen er tett historisk sett. Den er et hovedtema i Paul Bermans siste bok Flight of the Intellectuals.

Norske journalister velger å snakke om “tyrkisk ære og stolthet”, at man ikke ustraffet tråkker tyrkerne på tærne osv. Det er som å høre mystifiseringen av Nazi-Tyskland før 1939.

En ny konstellasjon

En som ikke befinner seg i tåkeheimen, er utenriksminister Jonas Gahr Støre. Han er bevisst signalene han sender ut. At Norge brøt med flertallet av europeiske stater i FNs menneskerettsråd og stemte med den muslimske verden, er et tydelig signal som vil bli lagt merke til. Selv NRK Dagsnytt hadde fått med seg det, og spurte statssekretær Gry Larsen om hvorfor Norge brøt med våre allierte. Italia og Nederland stemte mot, og viktigst av alt: USA. Det var således et vestlig flertall på åtte som stemte avholdende eller mot.

Det var en klar holdning til forslaget fra diktaturer som Iran, Libya, Sudan og Saudi-Arabia. Hvorfor stemte så mange nei? Fordi ordlyden inneholdt en klar og ubetinget fordømmelse av Israel og Israel alene. I Sikkerhetsrådets resolusjon fordømte man “handlingene” som førte til at ni mistet livet. I Menneskerettsrådet var det ingen slike forbehold. Her fikk Israel alene ansvaret.

Når Gry Larsen viser til at Norge hele tiden har ønsket en uavhengig gransking, er dette å slå seg selv på munnen. Hvis Israel fordømmes, dreier det seg bare om å finne ut hvordan og hva Israel gjorde. Svaret foreligger på forhånd: Israel er utpekt som skyldig.

Bruken av ordet “uavhengig” blir dermed falsk. En slik kommisjon vil aldri få Israels samarbeid. Det blir en politisk kommisjon. Den vil trolig heller ikke bli anerkjent av de landene som stemte mot eller avholdt seg i Menneskerettsrådet.

Hva betyr dette? Det betyr at Norge deltar i de muslimske landenes kampanje mot Israel.

Norge ønsket at denne kommisjonen skulle samarbeide med FN, men vant ikke frem. Hvis man da hadde trukket sin støtte, hadde Norge reddet sin integritet. Når man likevel stemte for, har man frivillig valgt å gå inn på Sudans, Irans, Saudi-Arabias, Pakistans og Libyas side.

Det er Gahr Støres aktivist- og can-do-linje i praksis. Diplomati krever forstillelse, og noen ganger i det godes tjeneste. Men i visse situasjoner kan man ikke få i pose og sekk. Man må velge. Det var ikke overrraskende at de muslimske statene ville bruke “Mavi Marmara”-stormingen for alt den var verdt. Norge forsøkte seg med et fikenblad det kunne dekket seg bak. Det falt, og man valgte den islamske fronten.

Norge står naken tilbake.

Effekten av dette viser seg når Espen Barth Eide avlyser et seminar hvor en israeler skulle deltatt. Det er å gjøre den anti-israelske linjen offisiell.

Anti-israelisme i en islamistisk kontekst betyr antisemittisme. Det slik de definerer sin anti-israelisme. Den har gått fra å være politisk, dvs. antisionistisk, til å bli religiøs, dvs. hatefull og eksterministisk.

Ingen bør være i tvil om retningen. Jødehatet i norske klasserom, mobbing av jødiske barn, faren forbundet med å bære jødiske symboler offentlig, alt dette er allerede fakta i den norske hverdagen, som nå har fått en sanksjon gjennom offisiell politikk.

Det vil selvagt ikke bli offisiell politikk at Norge skal bli judenrein. Men resultatet blir det samme.

Det er fantastisk at den norske kirke er med på ferden. Forvirret, velmenende, men også bevisst og målrettet fra visse biskoper og Mellomkirkelig Råd.

For å gjøre det må man akseptere visse rammer. Innenfor disse rammene ser verden selvsagt helt annerledes ut: Der kjemper man for den gode sak.

Men som man knesatte i rettsoppgjøret i Nürnberg, helt i tråd med kjernen i kristendommen: Valget er den enkeltes, en har frihet til å velge, og dermed også ansvaret.

Da må man også leve med konsekvensene. De er allerede mange nok til at man bør kunne se hvor det bærer hen.

I krisen på 30-tallet brukte nazistene antisemittismen til å mobilisere. Man hadde ellers ikke stort å stille opp med av ansvarlig politiikk. Venstresiden befinner seg i dyp krise, og nå er det den som benytter anti-israelisme/jødefiendtlighet som et politisk kort.

Med en stor og aggressiv gruppe muslimer i Europa er dette alvorlig.

Vi er i ferd med å få en ny allianse. Det nye fellesskapet, også internasjonalt, er tuftet på Israel-hat. Hvis bare man kunne få blottstilt den jødiske makten i USA, ville også amerikanerne se lyset.

Fargen er like svart som i 30-årene.