Norge blir judenrein

Christian Skaug

Den som hørte stats­sek­re­tær Espen Barth Eide på radio i mor­ges si at det ville være “una­tur­lig” å høre på en isra­elsk offi­ser i dagens situa­sjon, kunne høre lyden av en gong gong for sitt indre øre. Norge hol­der på å bli juden­rein, nok en gang, og denne gang er det norske myn­dig­he­ter i det som for­melt er et demo­krati, som leder an.

Så langt er det kom­met: Ele­vene på For­sva­rets stabs­skole kan ikke høre på en offi­ser for­telle om sin kri­tiske ana­lyse av Isra­els Libanon-krig i 2006. Offi­se­ren har gått på West Point i USA, og der ana­ly­se­rer man erfa­rin­ger fra tid­li­gere kon­flik­ter for å lære av dem. Offi­se­rer stu­de­rer fort­satt slag­opp­stil­lin­gen og tak­tik­ken ved Waterloo.

Men det spil­ler ingen rolle: Ifølge Espen Barth Eide har Norge over­ho­det ingen­ting å lære av Isra­els krig i Libanon.

Her lyver Eide for åpen mik­ro­fon. Han er dre­ven nok til å vite at offi­se­rer stu­de­rer for å lære av feil såvel som suk­ses­ser. Det han ville var å sende et poli­tisk sig­nal: Norge vil ikke ha noe med det offi­si­elle Israel å gjøre. Per defi­ni­sjon. Det spil­ler ikke noen rolle om det er enkelt­in­di­vi­der som har noe å fare med, i dette til­felle noen norske offi­se­rer ville eller kunne lære av. Israe­lere er ute.

Der­med er en boi­kott av Israel alle­rede trådt i funk­sjon. For­sik­rin­gene om det mot­satt er bare diplo­ma­tisk røyk­teppe. En offi­si­ell boi­kott vil nem­lig koste dyrt, for Norge, ikke Israel.

Der­for er det inn­ført en snikboikott.

Det har lenge eksis­tert en still­tiende poli­tikk om å redu­sere kon­tak­ten med Israel til et mini­mum. Det gjel­der kon­tak­ten på lavere nivå, mel­lom ulike fag­eta­ter, depar­te­men­ter, direk­to­ra­ter og til­syns­myn­dig­he­ter, en flora av men­nes­ker og saks­fel­ter hvor kon­takt er natur­lig. Ord­ren har vært: kjø­lig­het, dis­tanse, pin­lig korrekthet.

Tem­pe­ra­tu­ren i det bila­te­rale for­hol­det har sun­ket. For­hol­det er ikke len­ger hjer­te­lig. Når man ikke tar skrit­tet fullt ut og gjør dette til offi­si­ell poli­tikk, er det fordi det ville ramme Norge, ikke Israel.

Inn i tåkeheimen

Når SV, Venstre og bis­ko­pene snak­ker om boi­kott, vit­ner det om at man ikke har bena i vir­ke­lig­he­ten. Man gjen­tar besver­gel­sen om “ver­dens femte ster­keste krigs­makt”, eller “krigs­ma­skin” som Mads Gil­bert ynder å si, men Isra­els mili­tære slag­kraft er liten i for­hold til lan­dets soft power. Det er ikke pen­ger og lob­byer som er Isra­els trumf­kort, det er det som befin­ner seg i hodene på jødene som gjør dem til et av ver­dens mest frem­gangs­rike folk. Kom­bi­na­sjo­nen av jøder og ame­ri­kansk fri­het = suk­sess. Dette for­står ikke venstre­si­den og må ty til anti­se­mit­tiske kon­spi­ra­sjons­my­ter for å for­klare jøde­nes makt.

Blod­ri­tus

Her mot­tas de med entu­si­asme av mus­li­mer i Europa og Midt­østen, som lenge har brukt jøde­hat som unn­skyld­ning for alt som er galt i deres egne sam­funn. Hat og mora­lisme er en far­lig kom­bi­na­sjon. Det offi­si­elle Norge ven­der blik­ket bort og later som om de ikke ser hatet som Erdo­gan pis­ker opp i Tyr­kia. En repor­ter fra SVR for­talte igår fra Istan­bul hvor­dan man benyt­tet “blo­det” til de åtte drepte tyr­kerne i en nasjo­na­lis­tisk rus. Dette er blod­ri­tus som ellers hører fascis­men til. Isla­mis­men benyt­ter blod på måter som er sterkt beslektet.

Det er ikke så mer­ke­lig. For­bin­del­sen mel­lom fascis­men og isla­mis­men er tett his­to­risk sett. Den er et hoved­tema i Paul Ber­mans siste bok Flight of the Intellectuals.

Norske jour­na­lis­ter vel­ger å snakke om “tyr­kisk ære og stolt­het”, at man ikke ustraf­fet tråk­ker tyr­kerne på tærne osv. Det er som å høre mys­ti­fi­se­rin­gen av Nazi-Tyskland før 1939.

En ny konstellasjon

En som ikke befin­ner seg i tåke­hei­men, er uten­riks­mi­nis­ter Jonas Gahr Støre. Han er bevisst sig­na­lene han sen­der ut. At Norge brøt med fler­tal­let av euro­pe­iske sta­ter i FNs men­neske­retts­råd og stemte med den mus­limske ver­den, er et tyde­lig sig­nal som vil bli lagt merke til. Selv NRK Dags­nytt hadde fått med seg det, og spurte stats­sek­re­tær Gry Lar­sen om hvor­for Norge brøt med våre alli­erte. Ita­lia og Neder­land stemte mot, og vik­tigst av alt: USA. Det var såle­des et vest­lig fler­tall på åtte som stemte avhol­dende eller mot.

Det var en klar hold­ning til for­sla­get fra dik­ta­tu­rer som Iran, Libya, Sudan og Saudi-Arabia. Hvor­for stemte så mange nei? Fordi ord­ly­den inn­e­holdt en klar og ube­tin­get for­døm­melse av Israel og Israel alene. I Sik­ker­hets­rå­dets reso­lu­sjon for­dømte man “hand­lin­gene” som førte til at ni mis­tet livet. I Men­neske­retts­rå­det var det ingen slike for­be­hold. Her fikk Israel alene ansvaret.

Når Gry Lar­sen viser til at Norge hele tiden har ønsket en uav­hen­gig grans­king, er dette å slå seg selv på mun­nen. Hvis Israel for­døm­mes, dreier det seg bare om å finne ut hvor­dan og hva Israel gjorde. Sva­ret fore­lig­ger på for­hånd: Israel er utpekt som skyldig.

Bru­ken av ordet “uav­hen­gig” blir der­med falsk. En slik kom­mi­sjon vil aldri få Isra­els sam­ar­beid. Det blir en poli­tisk kom­mi­sjon. Den vil tro­lig hel­ler ikke bli aner­kjent av de lan­dene som stemte mot eller avholdt seg i Menneskerettsrådet.

Hva betyr dette? Det betyr at Norge del­tar i de mus­limske lan­de­nes kam­panje mot Israel.

Norge ønsket at denne kom­mi­sjo­nen skulle sam­ar­beide med FN, men vant ikke frem. Hvis man da hadde truk­ket sin støtte, hadde Norge red­det sin integri­tet. Når man like­vel stemte for, har man fri­vil­lig valgt å gå inn på Sudans, Irans, Saudi-Arabias, Pakis­tans og Libyas side.

Det er Gahr Stø­res aktivist- og can-do-linje i prak­sis. Diplo­mati kre­ver for­stil­lelse, og noen gan­ger i det godes tje­neste. Men i visse situa­sjo­ner kan man ikke få i pose og sekk. Man må velge. Det var ikke over­r­ras­kende at de mus­limske sta­tene ville bruke “Mavi Marmara”-stormingen for alt den var verdt. Norge for­søkte seg med et fiken­blad det kunne dek­ket seg bak. Det falt, og man valgte den islamske fronten.

Norge står naken tilbake.

Effek­ten av dette viser seg når Espen Barth Eide avly­ser et semi­nar hvor en israe­ler skulle del­tatt. Det er å gjøre den anti-israelske lin­jen offisiell.

Anti-israelisme i en isla­mis­tisk kon­tekst betyr anti­se­mit­tisme. Det slik de defi­ne­rer sin anti-israelisme. Den har gått fra å være poli­tisk, dvs. anti­sio­nis­tisk, til å bli reli­giøs, dvs. hate­full og eksterministisk.

Ingen bør være i tvil om ret­nin­gen. Jøde­ha­tet i norske klasse­rom, mob­bing av jødiske barn, faren for­bun­det med å bære jødiske sym­bo­ler offent­lig, alt dette er alle­rede fakta i den norske hver­da­gen, som nå har fått en sank­sjon gjen­nom offi­si­ell politikk.

Det vil selv­agt ikke bli offi­si­ell poli­tikk at Norge skal bli juden­rein. Men resul­ta­tet blir det samme.

Det er fan­tas­tisk at den norske kirke er med på fer­den. For­vir­ret, vel­me­nende, men også bevisst og mål­ret­tet fra visse bis­ko­per og Mel­lom­kir­ke­lig Råd.

For å gjøre det må man aksep­tere visse ram­mer. Innen­for disse ram­mene ser ver­den selv­sagt helt anner­le­des ut: Der kjem­per man for den gode sak.

Men som man kne­satte i retts­opp­gjø­ret i Nürn­berg, helt i tråd med kjer­nen i kris­ten­dom­men: Val­get er den enkel­tes, en har fri­het til å velge, og der­med også ansvaret.

Da må man også leve med kon­se­kven­sene. De er alle­rede mange nok til at man bør kunne se hvor det bærer hen.

I kri­sen på 30-tallet brukte nazis­tene anti­se­mit­tis­men til å mobi­li­sere. Man hadde ellers ikke stort å stille opp med av ansvar­lig politiikk. Venstre­si­den befin­ner seg i dyp krise, og nå er det den som benyt­ter anti-israelisme/jødefiendtlighet som et poli­tisk kort.

Med en stor og aggres­siv gruppe mus­li­mer i Europa er dette alvorlig.

Vi er i ferd med å få en ny alli­anse. Det nye fel­les­ska­pet, også inter­na­sjo­nalt, er tuf­tet på Israel-hat. Hvis bare man kunne få blott­stilt den jødiske mak­ten i USA, ville også ame­ri­ka­nerne se lyset.

Far­gen er like svart som i 30-årene.




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.

Norge blir judenrein

Hans Rustad

Den som hørte stats­sek­re­tær Espen Barth Eide på radio i mor­ges si at det ville være “una­tur­lig” å høre på en isra­elsk offi­ser i dagens situa­sjon, kunne høre lyden av en gong gong for sitt indre øre. Norge hol­der på å bli juden­rein, nok en gang, og denne gang er det norske myn­dig­he­ter i det som for­melt er et demo­krati, som leder an.

Så langt er det kom­met: Ele­vene på For­sva­rets stabs­skole kan ikke høre på en offi­ser for­telle om sin kri­tiske ana­lyse av Isra­els Libanon-krig i 2006. Offi­se­ren har gått på West Point i USA, og der ana­ly­se­rer man erfa­rin­ger fra tid­li­gere kon­flik­ter for å lære av dem. Offi­se­rer stu­de­rer fort­satt slag­opp­stil­lin­gen og tak­tik­ken ved Waterloo.

Men det spil­ler ingen rolle: Ifølge Espen Barth Eide har Norge over­ho­det ingen­ting å lære av Isra­els krig i Libanon.

Her lyver Eide for åpen mik­ro­fon. Han er dre­ven nok til å vite at offi­se­rer stu­de­rer for å lære av feil såvel som suk­ses­ser. Det han ville var å sende et poli­tisk sig­nal: Norge vil ikke ha noe med det offi­si­elle Israel å gjøre. Per defi­ni­sjon. Det spil­ler ikke noen rolle om det er enkelt­in­di­vi­der som har noe å fare med, i dette til­felle noen norske offi­se­rer ville eller kunne lære av. Israe­lere er ute.

Der­med er en boi­kott av Israel alle­rede trådt i funk­sjon. For­sik­rin­gene om det mot­satt er bare diplo­ma­tisk røyk­teppe. En offi­si­ell boi­kott vil nem­lig koste dyrt, for Norge, ikke Israel.

Der­for er det inn­ført en snikboikott.

Det har lenge eksis­tert en still­tiende poli­tikk om å redu­sere kon­tak­ten med Israel til et mini­mum. Det gjel­der kon­tak­ten på lavere nivå, mel­lom ulike fag­eta­ter, depar­te­men­ter, direk­to­ra­ter og til­syns­myn­dig­he­ter, en flora av men­nes­ker og saks­fel­ter hvor kon­takt er natur­lig. Ord­ren har vært: kjø­lig­het, dis­tanse, pin­lig korrekthet.

Tem­pe­ra­tu­ren i det bila­te­rale for­hol­det har sun­ket. For­hol­det er ikke len­ger hjer­te­lig. Når man ikke tar skrit­tet fullt ut og gjør dette til offi­si­ell poli­tikk, er det fordi det ville ramme Norge, ikke Israel.

Inn i tåkeheimen

Når SV, Venstre og bis­ko­pene snak­ker om boi­kott, vit­ner det om at man ikke har bena i vir­ke­lig­he­ten. Man gjen­tar besver­gel­sen om “ver­dens femte ster­keste krigs­makt”, eller “krigs­ma­skin” som Mads Gil­bert ynder å si, men Isra­els mili­tære slag­kraft er liten i for­hold til lan­dets soft power. Det er ikke pen­ger og lob­byer som er Isra­els trumf­kort, det er det som befin­ner seg i hodene på jødene som gjør dem til et av ver­dens mest frem­gangs­rike folk. Kom­bi­na­sjo­nen av jøder og ame­ri­kansk fri­het = suk­sess. Dette for­står ikke venstre­si­den og må ty til anti­se­mit­tiske kon­spi­ra­sjons­my­ter for å for­klare jøde­nes makt.

Blod­ri­tus

Her mot­tas de med entu­si­asme av mus­li­mer i Europa og Midt­østen, som lenge har brukt jøde­hat som unn­skyld­ning for alt som er galt i deres egne sam­funn. Hat og mora­lisme er en far­lig kom­bi­na­sjon. Det offi­si­elle Norge ven­der blik­ket bort og later som om de ikke ser hatet som Erdo­gan pis­ker opp i Tyr­kia. En repor­ter fra SVR for­talte igår fra Istan­bul hvor­dan man benyt­tet “blo­det” til de åtte drepte tyr­kerne i en nasjo­na­lis­tisk rus. Dette er blod­ri­tus som ellers hører fascis­men til. Isla­mis­men benyt­ter blod på måter som er sterkt beslektet.

Det er ikke så mer­ke­lig. For­bin­del­sen mel­lom fascis­men og isla­mis­men er tett his­to­risk sett. Den er et hoved­tema i Paul Ber­mans siste bok Flight of the Intellectuals.

Norske jour­na­lis­ter vel­ger å snakke om “tyr­kisk ære og stolt­het”, at man ikke ustraf­fet tråk­ker tyr­kerne på tærne osv. Det er som å høre mys­ti­fi­se­rin­gen av Nazi-Tyskland før 1939.

En ny konstellasjon

En som ikke befin­ner seg i tåke­hei­men, er uten­riks­mi­nis­ter Jonas Gahr Støre. Han er bevisst sig­na­lene han sen­der ut. At Norge brøt med fler­tal­let av euro­pe­iske sta­ter i FNs men­neske­retts­råd og stemte med den mus­limske ver­den, er et tyde­lig sig­nal som vil bli lagt merke til. Selv NRK Dags­nytt hadde fått med seg det, og spurte stats­sek­re­tær Gry Lar­sen om hvor­for Norge brøt med våre alli­erte. Ita­lia og Neder­land stemte mot, og vik­tigst av alt: USA. Det var såle­des et vest­lig fler­tall på åtte som stemte avhol­dende eller mot.

Det var en klar hold­ning til for­sla­get fra dik­ta­tu­rer som Iran, Libya, Sudan og Saudi-Arabia. Hvor­for stemte så mange nei? Fordi ord­ly­den inn­e­holdt en klar og ube­tin­get for­døm­melse av Israel og Israel alene. I Sik­ker­hets­rå­dets reso­lu­sjon for­dømte man “hand­lin­gene” som førte til at ni mis­tet livet. I Men­neske­retts­rå­det var det ingen slike for­be­hold. Her fikk Israel alene ansvaret.

Når Gry Lar­sen viser til at Norge hele tiden har ønsket en uav­hen­gig grans­king, er dette å slå seg selv på mun­nen. Hvis Israel for­døm­mes, dreier det seg bare om å finne ut hvor­dan og hva Israel gjorde. Sva­ret fore­lig­ger på for­hånd: Israel er utpekt som skyldig.

Bru­ken av ordet “uav­hen­gig” blir der­med falsk. En slik kom­mi­sjon vil aldri få Isra­els sam­ar­beid. Det blir en poli­tisk kom­mi­sjon. Den vil tro­lig hel­ler ikke bli aner­kjent av de lan­dene som stemte mot eller avholdt seg i Menneskerettsrådet.

Hva betyr dette? Det betyr at Norge del­tar i de mus­limske lan­de­nes kam­panje mot Israel.

Norge ønsket at denne kom­mi­sjo­nen skulle sam­ar­beide med FN, men vant ikke frem. Hvis man da hadde truk­ket sin støtte, hadde Norge red­det sin integri­tet. Når man like­vel stemte for, har man fri­vil­lig valgt å gå inn på Sudans, Irans, Saudi-Arabias, Pakis­tans og Libyas side.

Det er Gahr Stø­res aktivist- og can-do-linje i prak­sis. Diplo­mati kre­ver for­stil­lelse, og noen gan­ger i det godes tje­neste. Men i visse situa­sjo­ner kan man ikke få i pose og sekk. Man må velge. Det var ikke over­r­ras­kende at de mus­limske sta­tene ville bruke “Mavi Marmara”-stormingen for alt den var verdt. Norge for­søkte seg med et fiken­blad det kunne dek­ket seg bak. Det falt, og man valgte den islamske fronten.

Norge står naken tilbake.

Effek­ten av dette viser seg når Espen Barth Eide avly­ser et semi­nar hvor en israe­ler skulle del­tatt. Det er å gjøre den anti-israelske lin­jen offisiell.

Anti-israelisme i en isla­mis­tisk kon­tekst betyr anti­se­mit­tisme. Det slik de defi­ne­rer sin anti-israelisme. Den har gått fra å være poli­tisk, dvs. anti­sio­nis­tisk, til å bli reli­giøs, dvs. hate­full og eksterministisk.

Ingen bør være i tvil om ret­nin­gen. Jøde­ha­tet i norske klasse­rom, mob­bing av jødiske barn, faren for­bun­det med å bære jødiske sym­bo­ler offent­lig, alt dette er alle­rede fakta i den norske hver­da­gen, som nå har fått en sank­sjon gjen­nom offi­si­ell politikk.

Det vil selv­agt ikke bli offi­si­ell poli­tikk at Norge skal bli juden­rein. Men resul­ta­tet blir det samme.

Det er fan­tas­tisk at den norske kirke er med på fer­den. For­vir­ret, vel­me­nende, men også bevisst og mål­ret­tet fra visse bis­ko­per og Mel­lom­kir­ke­lig Råd.

For å gjøre det må man aksep­tere visse ram­mer. Innen­for disse ram­mene ser ver­den selv­sagt helt anner­le­des ut: Der kjem­per man for den gode sak.

Men som man kne­satte i retts­opp­gjø­ret i Nürn­berg, helt i tråd med kjer­nen i kris­ten­dom­men: Val­get er den enkel­tes, en har fri­het til å velge, og der­med også ansvaret.

Da må man også leve med kon­se­kven­sene. De er alle­rede mange nok til at man bør kunne se hvor det bærer hen.

I kri­sen på 30-tallet brukte nazis­tene anti­se­mit­tis­men til å mobi­li­sere. Man hadde ellers ikke stort å stille opp med av ansvar­lig politiikk. Venstre­si­den befin­ner seg i dyp krise, og nå er det den som benyt­ter anti-israelisme/jødefiendtlighet som et poli­tisk kort.

Med en stor og aggres­siv gruppe mus­li­mer i Europa er dette alvorlig.

Vi er i ferd med å få en ny alli­anse. Det nye fel­les­ska­pet, også inter­na­sjo­nalt, er tuf­tet på Israel-hat. Hvis bare man kunne få blott­stilt den jødiske mak­ten i USA, ville også ame­ri­ka­nerne se lyset.

Far­gen er like svart som i 30-årene.




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.