Den britiske ambassadøren til Libanon skrev på Foreign Office sin hjemmeside da sjeik Fadlallah var død, under tittelen: The passing of a decent man:

One of the privileges of being a diplomat is the people you meet; great and small, passionate and furious. People in Lebanon like to ask me which politician I admire most. It is an unfair question, obviously, and many are seeking to make a political response of their own. I usually avoid answering by referring to those I enjoy meeting the most and those that impress me the most. Until yesterday my preferred answer was to refer to Sheikh Mohammed Hussein Fadlallah, head of the Shia clergy in Lebanon and much admired leader of many Shia muslims throughout the world. When you visited him you could be sure of a real debate, a respectful argument and you knew you would leave his presence feeling a better person. That for me is the real effect of a true man of religion; leaving an impact on everyone he meets, no matter what their faith. Sheikh Fadlallah passed away yesterday. Lebanon is a lesser place the day after, but his absence will be felt well beyond Lebanon’s shores. I remember well when I was nominated ambassador to Beirut, a Muslim acquaintance sought me out to tell me how lucky I was because I would get a chance to meet Sheikh Fadlallah. Truly he was right. If I was sad to hear the news I know other peoples’ lives will be truly blighted. The world needs more men like him willing to reach out across faiths, acknowledging the reality of the modern world and daring to confront old constraints. May he rest in peace.

Hun var som kjent ikke alene. Hyllestene markerer aksepten av moderate på sunni-islams premisser. Men det er en moderasjon som ikke er forenlig med vestlige prinsipper.

Domprest Olav Dag Hauge var på en forsonings- og takkereise til Midtøsten etter at Vebjørn Selbekk ble tatt til nåde. Hans rosende omtale av Yusuf al-Qaradawi markerte nettopp latesom-holdningen, at en moderat sunni-teolog er moderat i vestlig forstand.

Hvor ille dette blir kan illustreres av en lederartikkel i VG etter at terrorcellen ble avslørt. VG skrev at pågripelsen av Al Qaida-tilknyttede terrorister ikke må få oss til å bli intolerante for ekstreme islamistiske meninger. Vi må tåle å høre meninger vi ikke liker. Men er dette bare meninger i vanlig forstand, eller er det meninger med konsekvenser?

Her krysser man Rubicon.

Samtidig blir meninger som er kritiske til islam og islamisme, stemplet som islamofobi. Da er sirkelen sluttet, og hvem er det som blir sittende igjen med svarteper, dvs. som den som skal utstøtes? Det er medlemmer av våre egne samfunn som forsøker å påpeke at islamistiske moderate og vestlige moderate ikke er samme ting.

Frances Guy, The passing of a decent man, blogginnlegg på hjemmesiden til britiske Foreign Office etter Fadlallahs død. Britisk UD trakk senere innlegget som upassende.