CNNs senior-korrespondent Octavia Nasr måtte trekke seg etter å ha rost sheik Sayyed Mohammed Hussein Fadlallah i en tweet. Thomas L. Friedman mener det var for strengt. Hun burde fått en måneds tvungen permisjon. Argumentasjonen er todelt: Overtrampet var ikke så alvorlig. Og Fadlallah hadde to ansikter, det ene var progressivt, det andre var mørkt.

Friedman mener vi må holde kontakt med de positive reformatorene, som Fadlallah. Han var progressiv på kvinners rettigheter, var mot æresdrap, gikk inn for at kvinner kunne ta utdanning, var mot kjønnslemlestelse.

Men hvordan balanserer man gode og negative trekk?

Saken går til kjernen av spørsmålet om reform i Midtøsten, eller islam overhodet. Hva slags reform?

Det er en retning som er progressiv bl.a. hva gjelder kvinners rettigheter, men likevel går inn for et islamistisk samfunn. Det muslimske brorskap er et eksempel. Det finnes i det hele tatt en modernistisk fundamentalisme som har tatt inn over seg noen av modernitetens fremskritt og støper dem i en islamistisk form. Er det galt? Bør vi ikke rose det som tross alt er skritt i riktig retning?

Det går selvsagt an å ha flere tanker i hodet på en gang. Problemet er at mange blir så begeistret over skritt i riktig retning at de glemmer andre ubehagelige trekk.

Friedman forsøker å gjøre begge deler.

I’ve never met Octavia Nasr or Fadlallah. Fadlallah clearly hated Israel, supported attacks on Israelis and opposed the U.S. troops in Lebanon and Iraq. But he also opposed Hezbollah’s choking dogmatism and obedience to Iran; he wanted Lebanon’s Shiites to be independent and modern, and he built a regional following through his social commentaries.

Augustus Richard Norton, of Boston University, a Shiite expert, said this about Fadlallah, whom he knew: «He argued that women should have equal opportunities to men and be well educated. He even argued that women have a right to hit their husband back because it was not appropriate for a spouse to be beaten by their husbands. He was not afraid to speak about sexuality, and he even once gave [a mosque sermon] about sexual urges and female masturbation. It was common to find young people who followed his writings all over the region.» Indeed, Nasr later explained that her tweet about Fadlallah was because he took a «contrarian and pioneering stand among Shia clerics on women’s rights.»
..
Of course, Fadlallah was not just a social worker. He had some dark side. People at CNN tell me Nasr knew both. But here’s what I know: The Middle East has to change in order to thrive, and that change has to come from within, from change agents who are seen as legitimate and rooted in their own cultures. They may not be America’s cup of tea. But we need to know about them, and understand where our interests converge — not just demonize them all.

Men spørsmålet er hva slags forandring? Hva besto Fadlallahs mørke side i?

La oss se på Trevor Mustyns nekrolog i the Guardian:

Long before the Islamic Revolution in Iran in 1979, he had preached the doctrine of an Islamic state in Lebanon, although he remained sensitive to the wishes of Lebanon’s 40% Christians, its Sunni Muslims and its Druze.

Fadlallah får ros for å ha kritisert og aldri akseptert Khomeinis revolusjonerende prinsipp om valyat al-fiqh, at den øverste juridiske leder er suveren. Men allerede før dette prinsipp var etablert, gikk han altså inn for en islamistisk stat i et flerkulturelt samfunn.

Fadlallah blir rost for å ha moderert Hizbollah. Men hvordan var hans syn på Israel?

In an interview with Hezbollah’s weekly newspaper, al-Ahed, in 1985, he said: «Israel cannot be viewed as a state with the right to security and peace just like any other state in the region.» In 2002, he told the Daily Telegraph, «They [the Palestinians] have had their land stolen, their families killed, their homes destroyed, and the Israelis are using weapons, such as the F-16 aircraft, which are meant only for major wars. There is no other way for Palestinians to push back those mountains, apart from martyrdom operations.»

Selvmordsbombing og benektelse av staten Israels rett til å eksistere er sentrale elementer i den militante islamismen.

Fadlallah abonnerer på begge. Benektelsen av Israel er et av vannskillene for islamismen. Dette standpunktet er en videreføring av kontaktene til fascismen og nazismen før og under krigen. Det er vanskelig å tolke det annerledes.

En av de siste tingene Fadlallah sa før han døde, var å gjenta sitt hat mot Israel.

When he was admitted to hospital a few days ago, a nurse asked him what he wanted. He replied: «For the Zionist entity to cease to exist.»

Sitatene er fra Guardians nekrologskribent, som neppe ønsket å fremstille ham i et negativt lys.

Som om ikke det er nok: Fadlallah fremstilte også Holocaust som et propagandastunt og trakk den historiske sannhet i tvil.

Ayatollah Muhammad Hussein Fadhlallah: The Hebrew state is preparing to celebrate its 60th anniversary – 60 years since it plundered Palestine – in a festival, which will be attended by the countries of the world, most of which still support the Jewish state and consider the resistance movement to be terrorism. This is what led German Chancellor Merkel to visit that plundering country, which extorted and continues to extort Germany, using as a pretext the German Hitlerist-Nazi past, and the placing of the Jews in a holocaust. Zionism has inflated the number of victims in this holocaust beyond imagination. They say there were six million Jews – not six million, not three million, or anything like that… But the world accepted this [figure], and it does not allow anyone to discuss this.

Det er utvilsomt positive ting å si om Fadlallah isolert sett, men de oppveies i høy grad av de radikale, antisemittiske standpunktene som går som en rød tråd gjennom hans liv og virke. De står for det mest destruktive høyreorienterte vi kjenner: antisemittisme.

Fristelsen

Men det er så lite håp om reform i islam at utenforstående klamrer seg til alt som smaker av fremgang. Folk som Tariq Ramadan og Fadlallah fremstår som progressive, som reformister.

Men i det øyeblikk man glemmer deres bånd til selvmordsbombing og Israels destruksjon, har man gått over en grense.

De islamistiske reformistene fremstår da som fristelser. Hvis man i begeistring glemmer deres mørke side, har man slukt agnet.

Det er derfor Friedmans kritikk er tynn. Octavia Nasr viste at hun ikke hadde dette gangsynet. Hun roste bare den lyse siden uten å nevne den mørke.

Det gjorde også den britiske ambassadøren til Libanon, Frances Guy, i en blogg på Utenriksdepartementets hjemmeside. Hun så også bare den lyse siden og fortalte om hvor oppløftet hun ble av å møte sheiken.

Men dette er å forråde våre egne samfunn.

Islamismen betyr frihetens død. Den betyr Israels destruksjon og trolig et nytt Holocaust.

Europa har denne trusselen enda tettere innpå livet enn USA. Alt for mange er fristet til å lukke øynene og synge de progressive islamistenes pris. Dialogen gjør det umulig å bryte etikette og si at ting ikke er ok. Vi får en biedermeier-kos.

Fadlallah, Brorskapet og Qaradawi har en hyggelig dialog med vestlige representanter, og ingen vil bryte kosen. Aller minst nordmenn som er eksperter på kos.