Garry Kasparovs budskap om Putins Russland er ikke nytt. Likevel er det som om det fremføres i et vakuum når han kommer til Norge. Jonas Gahr Støre vet best, er smartere. Enn hvem? Kasparov? eller Putin? Er det Askeladd-syndromet som slår inn? At Gud eller skjebnen ser ut til å elske nordmenn. At flaksen følger Askeladden? Men hvordan går det den dagen Askeladden begynner å innkalkulere at han er en heldiggris? I henhold til eventyr og myter er det å utfordre skjebnen.

Russlands fremste eksportartikkel er korrupsjon, sier Kasparov. Kristin Halvorsens opptreden på Dagsrevyen igår var en første nedfallsfrukt. Den samme Halvorsen som sto frem før valget og sa at spørsmålet om boring utenfor Lofoten og Vesterålen var et spørsmål om barnebarnas skjebne, sa igår at selvfølgelig må Barentshavet utredes, og kunne utvinnes hvis det tas tilstrekkelig hensyn til miljø. Er ikke dette et utslag av korrupsjon? For ikke å havne i klem i koalisjonen selger Halvorsen ut en av SVs viktigste prinsippsaker.

De samme medier som hudfletter Big Oil har intet negativt å si når det gjelder vår egen oljeindustri. Grådigheten ser ut til å ha smittet alle. Eller som VGs daværende redaktør Andreas Norland sa en gang: Man diskuterer ikke med suksess.

Det er de «unge» smarte corporate menn som triumferer: Stoltenberg, Gahr Støre, Helge Lund, Egeland. Menneskerettsarbeid fremstår mer og mer som branding, som bygging av en merkevare, som kan omdisponeres og forandres etter behov. Spin sørger for damage control.

Det finnes ingen grenser for deres ærgjerrighet, ei heller for deres løgner. At dette også rommer en stor dose selvbedrag er ingen formildende omstendighet.

Spesielt ikke med tanke på Russlands blodige historie.

Jeg ser noen kommentatorer skriver at grensen nå er klart demarkert, dvs. at Norges suverenitet er avklart. Men signalene tyder på at det skal samarbeides om olje og gass, og man skal slett ikke utelukke at det foreligger underhåndsavtaler.

Allerede før Medvedjev kom, snakket NRKs Gro Holm om at det ikke var noe å gjøre med Russlands menneskerettsbrudd. De brydde seg ikke noe om protestene, men gjorde som de ville. Denne fatalistiske, unnskyldende holdningen er ikke ny. Men den blir ikke sannere av den grunn. Selv under den kalde krigen var Sovjet påvirkelig for omtale utenlands. I dag er Russland medlem av internasjonale organisasjoner og er helt avhengig av goodwill for å få omsatt sine råvarer, oppta lån, og innvevd i det internasjonale system på tusen måter. Selvfølgelig er de sårbare for press. Det å si det motsatte er i virkeligheten en unnskyldning for egen passivitet. Et annet ord for medskyldighet.