Nobelprisvinneren Imre Kertész holdt en av hovedtalene under årsdagen for Tysklands enhet i Magdeburg 3. oktober. Budskapet falt nok en del av forsamlingen, med Schröder og Fischer i spissen, tungt for brystet. Kertész går i fotsporene til Joseph Brodskij og andre dissidenter fra det sovjetiske imperium: De har betalt en høy pris og har ikke glemt sannhetens smerte.

Mens forfattere og kulturmennesker i det gamle Europa (et treffende uttrykk) enten er apolitiske eller USA-fiendtlige, har sentraleuropeerne bevart civil courage-ånden. Det stemmer til ettertanke. Som Kertész selv sier: Burde ikke vesturopeerne ha spurt seg selv hva mon det kan komme av at brødrene i øst velger en annen linje og støtter USA? I stedet minnet Chirac dem på at det nok kunne vært smartere å ha holdt munn. Her snakker et Europa som hverken har lært eller glemt noenting. Heller ikke arrogansen.

Kertész spør om Europa virkelig har fordrevet barbariets skrømt

Han slår fast at Tysklands enhet er en prøvesten og bilde på Europas samling. Hvis Tyskland ikke greier å samles til en enhet, ser det dårlig ut for Europa. Et godt poeng. Foreløpig status er at Tyskland ikke har vokst sammen til ett. Slik Sentral-Europa heller ikke har rykket så fryktlig mye nærmere Vest, hvis man snakker om folk-til-folk. Det er noe med den iskalde pragmatismen i forhandlingsrommene som overhodet ikke får folk i tale, sier Kertész. Dermed har ikke EU-medlemskapet utløst noen entusiasme i sentraleuropa. Det er business og fornuft det handler om. Ikke følelser. Men det som trengs er en felles visjon, noen verdier. Er det ikke dissidentene i øst som utmeislet disse verdiene i kamp med diktaturet? Er det ikke de snarere enn en avfeldig fransk president vi bør lytte til når vi skal finne ut hva som skal være Europas felles grunnlag? Jeg blir litt personlig engasjert. Under diskusjoner med lærere i Berlin og under inntrykk av den offentlige debatten ble det klart at vi strever med de samme problemene fra nord tl sør, øst til vest: krise i velferdssamfunnet, behovet for reformer, synkende befolkningstall, pensjoner, innvandringsproblemer, ungdom uten grenser, etc. Europa har gått så langt på veien mot enhet at det ikke går an å snu. Men Europa er et half-way house. Uten samordning av skatte-og avgiftspolitikken, vil det være umulig med ØMU, den økonomiske union, med felles valuta og rentepolitikk. Halfway house.

Det halvhjertede. Det som mangler hjerte. Er det derfor man faller tilbake til fortidens synder, nasjonale følelser. Kertész sier det var et under som skjedde i 1989. Det siste imperiet gikk under, uten at det fløt blod. Folk danset i gatene. Det tok litt tid før man våget å slippe gleden løs. Endelig hadde Europa også beseiret den andre store totalitære ideologien. Men: det var i Europa de oppsto, og Europa hadde neppe greid å beseire dem uten USA.

Mye har skjedd siden da.

-Jeg har på følelsen av at vi har nådd en ny etappe, som er preget av grunnleggende forandringer, det uventede bortfall eller ødeleggelse av gamle overenskomster/avtaler, en alminnelig radikalisering, angsten for terror og omfattet av en følelse av avmakt overfor alt dette.

Kertész mener tydeligvis at splittelsen over Irak også var en splintring av noe, at den gikk langt dypere enn uenighet der og da:

-Jeg tilstår at de første øyeblikk av Irak-krigen for meg var ett av de mest rystende opplevelser jeg har hatt de senere år. Det var som om alt man har oppnådd i Luxembourg og Strasbourg og andre skueplasser for europeisk enhet, falt sammen. Som om ingenting har skjedd, våknet den gamle nasjonalismen til live, de gamle selvødeleggende affektene kom igjen frem, Europa syntes å falle tilbake til sine gamle strukturer: På nytt dannet seg eg en allianse av de gamle kontinentalmaktene –denne gang Tyskland og Frankrike – mot de angelsaksiske maktene – England og USA.

Hva hadde skjedd med solidariteten fra 11. september, spør Kertész. Han ser begge sider. I Norge og kontinental-Europa er man bare opptatt av: Hva har skjedd med USA? Hvordan har Bush greid og forskulse osv. Den gamle dissendenten spør: Hva har skjeddd med EUROPA?

Er det virkelig mulig at et så opplagt spørsmål ikke blir stilt. Det bekrefter våre verste anelser. De gamle spøkelsene romsterer igjen.

For hvordan er det mulig, spør Kertész, at Saddam Hussein, denne elev av Hitler og Stalin, under trykket av massedemonstrasjoner, nærmest fremsto som en samtalepartner for Europa, mens en demokratiske president, som kan skiftes ut hvert fjerde år, fortonet seg som en mye større trussel mot verdensfreden.

-Hvordan er det mulig at man plutselig har glemt hvem som er venn og hvem som er fiende?

Det enkleste og viktigste spørsmål til alle tider.

Massedemonstrasjonene kunne gi inntrykk av at Europa sto foran de samme spørsmål som i 1919 eller 1938 og var villrådig som den gang.

Tysklands enhet er generalprøven på Europas, slår Kertész fast. Tysk selvbevissthet har vokst, og under Irak-krisen/krigen har det dukket opp nye temaer: tidligere tabuer er brutt. Det gjelder forholdet til USA. Det gjelder den mørke fortid. Tidligere har ikke tyskerne kunne omtale sin egen lidelse under annen verdenskrig. Det kan de nå. Det kommer bøker om bombekrigen mot tyske byer, og om fordrivelsen fra østområdene. Men i dette koret blander det seg også inn røster som krever at det må settes sluttstrek for de evige anklagene mot Tyskland. I kritikken av Israel hører man klangen av skjult antisemittisme.

Kertész fikk en del pepper for talen. Det ble oppfattet som kritikk av dagsaktuell politikk, av regjeringen nærmest. Han rykket ut og sa det var ikke meningen. Det kan man heller ikke tro når man leser talen. I Tyskland har man et uttrykk som heter «der gute Mensch». Det fører den gode viljens politikk. Motstanden mot krig var drevet av de beste motiver. Men gode motiver kan lede galt avsted. Europa trenger sentraleuropeisk Geist.