Martin Krasniks famøse intervju med Lars Hedegaard har gitt etterdønninger. Debatten har kommet til å handle mer om intervjuerens holdninger enn gjestens.

Danmarks Radio så seg tvunget til å invitere en uhildet journalist, Poul Erik Skammelsen fra konkurrenten TV2, til å intervjue Krasnik. Jeg kan ikke huske at en statskanal noensinne har gjort noe lignende. Krasniks ubesværede opptreden kan ikke skjule at det er han som er kommet i fokus, ikke Hedegaard.

Krasniks posisjon er ikke så suveren som han later som. Ei heller Danmark Radios. Det går rystelser gjennom public service-kringkasterne. Også BBC og NRK – og de handler om institusjoner som er ute av takt med sine kunder og betalere.

Derfor skal Skammelsens intervju med Krasnik sees som en stor seier for en fair journalistikk.

Det har selvsagt med det underliggende temaet å gjøre.

Når vi kommer til spørsmål om politiske attentat, er det ikke bare å fyre løs og gjøre gjesten til syndebukk.

Formål

Hva var Krasniks formål med å sette Hedegaard til veggs?

Det fremtrer indirekte gjennom Skammelsens utspørring. Han følger en tråd. Hvorfor var det nødvendig å smiske med Hedegaard før intervjuet? – Jeg ville aldri si til en potensiuell gjest at jeg beundrer ham, sier Skammelsen. – Det er en privat mening.

– Men det gjør så jeg, svarer Krasnik og forsøker å fremstå som den brave journalist, den dyktige, individualisten som kan tillate seg å sette sine egne grenser. Men den første tvil er sådd. Skammelsens dempede, sobre stil er mer overbevisende enn Krasniks suverene avfeiing av all kritikk.

Kolliderende versjoner

Skammelsens spørsmål er effektive. De antyder og avslører Krasniks ærend.

Hvorfor var det nødvendig å trekke inn Anders Behring Breivik? spør Skammelsen.

I introen til intervjuet sier Krasnik henvendt til seerne at Hedegaards retorikk er kommet i søkelyset. Anders Behring Breivik siterer ham «hele tre ganger». Breivik så på seg selv som en forsvarer av Europa, og gjør Hedegaard det samme? Nå er det Hedegaards holdninger han vil gå etter i sømmene.

Men dermed har Krasnik avslørt hva som var og er hans formål: å bevise at Hedegaards motstandskamp er den samme som Breiviks, at den i det minste er i slekt.

Derav den selektive bruk av sitater, som f.eks. av Bruce Bawer fra 2010, hvor Bawer kritiserer Hedegaard, og ikke hans rosende omtale av ham i festtidsskriftet fra i fjor.

Skammelsen spør også om relevansen ved å trekke inn Sions vises protokoller  og sammenligne den med boken I krigens hus. Om islams kolonisering av Vesten, fra 20o3.

Hvem sine holdninger?

For å rettferdiggjøre dette grove angrepet, må Krasnik forklare sine oppfatninger, og det kommer frem at det er hans egne holdninger det handler om. Politikeren Krasnik dominerer journalisten: Han mener at trekløveret Hedegaard, Helle Merete Brix og Torben S. Hansens fremstilling av islams innmarsj i Europa minner om sammensvergelsesteoriene til antisemittene i forrige århundre.

Dermed spiller Krasnik et farlig kort, for dette er noe alle kan kontrollere. Ikke bare ved å lese de aktuelle bøkene.

Krasnik rører ved noen av de største og mest dyptgående konflikter i forrige århundre: antisemittismen og nazismen. Krasnik mener altså det er paralleller mellom trekløverets bok og Sions vises protokoller.

Noen mener også at det er forbindelseslinjer, slik skribenten Øyvind Strømmen gjør i sine bøker.

Slik blir henvisningen til Breivik i introen forståelig. Motivet blir klart.

Bevisstløs

Krasnik forstår åpenbart ikke hva han selv gjør. Det skulle handle om Hedegaards holdninger, men handler nå om hans egne.
– Det var ikke mission accomplished, var det vel? sier Skammelsen.

Men Krasnik er tilsynelatende uaffisert. Han har sitt på det tørre. Han har kjempet den gode strid, det er intet feil med hans holdninger. Om han ikke lykkes med å rive masken av Hedegaard, så er situasjonen fremdeles den samme, grunnleggende sett: Krasnik har et mandat, han har retten på sin side, miljøet, kollegene, historien, den rettferdige kamp. I høyden har han gjort en dårlig jobb. Men oppgaven er den samme.

Denne overbevisningen er dypt forankret og gjør at de politisk korrekte kvesser sine kniver. De har intet lært. De er overbevist om sin egen mission, og rett til å instrumentalisere politikken etter eget forgodtbefinnende. Hvilket annet finnes der?

Men denne uimottagelighet gjør at Krasnik ikke forstår hva som foregår.

Krasniks rolle som våpendrager og rettferdig overskygger journalistens. Han mangler den sone av fairness og objektivitet som en god journalist må ha.

Ord og handling

Krasnik forsøker å slynge høyresidens argumenter tilbake mot den: etter 22.7. forsøkte høyresiden å forsvare seg med at det er forskjell på ord og handling.

Nå sammenligner man Krasnik med postbudet som forsøkte å drepe.

Det er da en himmelropende urettferdighet!

Men det er et argument som forutsetter at man ser bort fra hva Krasnik faktisk gjorde i studio. Det var ikke bare ord, det var en delegitimering av Hedegaard.

Denne delegitimeringen skjedde after the fact, etter at han ble forsøkt drept. Høyresiden ble klynget opp for hva de hadde sagt og skrevet before the fact. Slik sett blir man evig skyldig, for man kan ikke renvaske seg for noe som ble sagt forut for handlingen.

Det er dette våpenet Krasnik drar frem igjen og gjennomborer Hedegaard med, etter å ha skamrost ham. Han sier sågar at han ikke synes det politiske Danmark har forsvart ham nok etter attentatet!

Våpenet han benytter, er Hedegaards egne ord, det er Breivik, det er Sions vises protokoller, det er islams inntrengen i Europa, som vendes mot Hedegaard.

Mottoet synes å være: «Alt kan vendes mot deg!»

Det er slett ikke normal journalistikk.

Krasnik tar opp hansken og fortsetter langs samme spor som etter 22.7. Han vil fravriste høyrefløyen enhver goodwill etter attentatet 5.2. og tvert om vise at Hedegaard er en farlig person, en som selv har oppfordret til «motstandskamp».

Så dypt har ikke det politiske Danmark sunket at det falt for denne strategien. Det er et sunnhetstegn at Danmarks Radio ble tvunget til retrett.

Men det er et krisetegn at den offentlige kanalen kom med et angrep på en liten gruppe mennesker hvis forsvar for det frie ord har brakt det i konfrontasjon med en mye større gruppe, fordi denne vil innskrenke ytringsfriheten. Denne større gruppen har vist at den benytter vold som politisk middel.

5. februar ble lederen av den lille gruppen forsøkt drept.

Statskanalen lar en journalist lokke ham i studio, og for åpen scene sviner man ham til som en slektning av antisemitter og rabiate voldsmenn, og hevder at selv massemordrere er inspirert av ham.

Det er forførelse og en invitasjon til en polarisering av det politisk liv uten sidestykke.

De begavede, pene mennesker er dagens farligste. De er intetanende om sin opptreden, overbevist om sin egen fortreffelighet. Det gjør dem farlige, men det er også deres store svakhet.

Intervjuet kan sees her: http://www.dr.dk/Nyheder/Indland/2013/03/24/123200.htm