Jerusalem. Alle ser ut til å ha fått det med seg: Det er nye toner mellom USA og Israel. Etter at Det muslimske brorskapet har tatt stadig mer makt i et par år, etter titusener av døde i Syria og idet Iran ikke er langt fra å ha atombomben, ser alle ut til å ha blitt vaksinert: Det er tid for samhold, ikke formålsløs krangling. Obama og Netanyahu nærmer seg hverandre. Besøket har vært forberedt til minste detalj. På den solfylte Ben Gurion-flyplassen titter Obama ut av Air Force One, og han ser meget fornøyd ut. Nedenfor lyder musikken fra militærorkesteret, de nye israelske statsrådene står i kø for å få et klapp på skulderen av eventyrprinsen. Idet døren åpner seg, er Shimon Peres og Bibi Netanyahu konsentrerte. Det er mye som skjer. Iran viker ikke en tomme, i Syria er det kanskje blitt brukt kjemiske våpen, palestinerne er irriterte og stridslystne mens de venter på Obama i Ramallah.

Det inntil nylig tynnslitte forholdet til USA er nå ensbetydende med det israelske samfunnets helse, kanskje også selve livet. Obamas besøk her er forskjellig fra alle andre besøk han gjør, uansett hvor i verden. Også for amerikanerne er det slik: Israel er, som John Biden sa, «det beste krigsskipet USA har». Landet er et fast punkt midt i hengemyren fra Det muslimske brorskapet til den iranske atomfaren. Og på flyplassen finner det strategiske skiftet sted fremfor øynene på oss. Obama spaserer sammen med Bibi og Peres med alle tegn til vennskap. Kroppspråket er tydelig idet Obama med en cool og uformell gest kaster jakken, og Netanyahu gjør det samme straks etter. Sammen går de opp på talerstolen. Den israelske statsministeren har et beveget tonefall etter Peres’ innledende velkomst. «Jeg kan ikke annet enn å si takk». Og han takker igjen for den uavbrutte støtten, for hjelpen i FN, for den militære innsatsen, for sanksjonene mot Iran.

Glemt er Obamas illusjon om at palestinerne kan hypnotiseres av frasigelse av territorium, av stans i nybygging. Det finnes ikke gammelt nag, for det er første gang Obama kommer som president. Dessuten velger Obama å kompensere for det gamle. Han gjør ikke lenger den feilen å vise til Israels fødsel som verdens reaksjon på Holocaust. Nå snakker han om en rett som har modnet i årtusener, om det jødiske folkets retur til sitt land. Han sier det ikke er en tilfeldighet at det er hit han har lagt sitt første besøk etter valget. Forrige besøk, i 2009, ble lagt til Kairo og al Azhar-universitetet. Hans uttalelser beseglet Mubaraks skjebne. Han henvendte seg til den «muslimske nasjonen», idet han trodde han kunne vinne brorskapets skarer, som siden har tatt makten etter samtlige arabiske revolusjoner, over på sin side.

I mai 2009 inntok Obama også en holdning til Midtøsten-konflikten som fikk ham til å forlange en total «frys» i nybyggingen. Siden er atmosfæren blitt en annen på grunn av Iran, det andre store temaet for besøket. Mens Obama spaserte med Bibi, som pekte ut for ham den røde linjen som viste hvor de skulle gå, spøkte den amerikanske presidenten med at «du peker alltid ut røde linjer for meg».

Obama frykter at den neste røde linjen som ikke kan krysses, dukker opp i november, da bomben kan være ferdigstilt. Et møte på tre intense timer under fire øyne endte med en pressekonferanse hvor mange hemmeligheter ble holdt, selv om Obama gjentok at USA ikke vil tillate at ayatollahene skaffer seg atomvåpen. Man foretrekker stadig diplomatiets vei, og «det er ennå tid», men «alle muligheter er åpne» – også de militære, med andre ord. Hva palestinerne angår, er temaet bosetninger forduftet. Obama snakket bare om «to stater for to folk», og gjentok ellers det Bibi allerede hadde sagt. Når det gjelder de ennå ikke bekreftede opplysningene om bruk av kjemiske våpen i Syria, ser det ut til at USA overveier en mer besluttsom inngripen. Men om alt dette har overbevist Netanyahu om ikke å gripe inn alene overfor Iran hvis Israel mener at den «røde linjen» er nådd, vil man også diskutere i morgen, etter besøket i Ramallah.

Opprinnelig i Il Giornale 21. mars 2013..