Det er en av de store bedrifter i norsk historie at arbeiderbevegelsen ble integrert i samfunnet og ble en bærende kraft. Men hva gjør en arbeiderbevegelse som svikter det nasjonale?

Det er arbeiderbevegelsens store svakhet at den ikke lenger tør stå frem og vedstå seg og kjempe for det nasjonale. Også arbeiderbevegelsen har tilpasset seg og internalisert parolen om å redusere sin egen historie, i et misforstått ønske om å dannet et nytt universelt «vi».

Dermed har arbeiderbevegelsen mistet sammenhengen mellom det nasjonale og det internasjonale. Den var tidligere innlysende.

Arbeiderbevegelsen har dermed mistet sitt kompass og orienteringsevne. Det er nok å lese det politiske grunnlaget til 1. mai for LO i Oslo. Det er et sorgens kapitel: La oss hoppe over alle de vanlige kravene om «ja, til alt». De er uten evne til prioritering, og bevis på at arbeiderbevegelsen har hele fellesskapet for øye. Mavemål heter det. Det er på utenrikspolitikken at LO har skiftet ut den røde fane med den svarte:

Afghanistan

LO i Oslo kommer med en indirekte støtte til Taliban, som de kaller «de afghanske styrkene». Parolen i år er «Norge ut av Afghanistan».

De pågående krigshandlingene i regi av NATO i Afghanistan, som påfører sivilbefolkningen store lidelser, fører til at de afghanske styrkene som kjemper mot NATO får stadig større tilslutning i den afghanske befolkningen. Historien viser at det ikke er mulig å skape fred i Afghanistan ved bruk av utenlandske militære midler.

Denne holdningen kalles defaitisme; man forkynner at man overgir seg, og ikke tror på kampen. Det mest kvalmende er at LO skyver det afghanske folk foran seg. Hvem er det som må bære lidelsene når NATO reiser hjem og Taliban overtar? Er dette solidaritet?

LO nevner ikke med ett ord hvordan de «de afghanske styrkene» fører krig – med selvmordsbomber og bilbomber mot sivile.

Verdensherredømme

LO skriver mye om «USAs aggressive politikk overfor land som ikke vil underordne seg USAs bestrebelser for verdensherredømme». Dette er et ekko av forhistorisk Moskva-propaganda, men mer skremmende er det et ekko av de paranoide konspirasjonsteoriene som utbres av Teheran, Hamas, Al Qaida og 911-fantaster.

Bødler

Avsnittet om Irak tar kaka. Fordømmelsen av USA er forutsigbar. Men det er i omtalen av regjeringen til Nouri al-Malaki at LO går over en grense. Først uttrykkes glede over at «de norske okkupasjonssoldatene» er trukket ut. (Det var seks stykker!). Men det er ikke nok.

Vi tar imidlertid skarp avstand fra at Norge driver med opplæring av politioffiserer og såkalte sikkerhetsstyrker som er en direkte støtte til bøddelregimet i Bagdad. Dette må umiddelbart opphøre.

Bøddelregimet i Bagdad. Smak på det ordet. Uten å nevne hvem det er som virkelig er bødler, i bokstavelig forstand. Norge skulle altså unnlate å støtte en regjering som er en av de få folkevalgte i Midtøsten, og heller overlate landet til sunni-opprøre, og jihadister av den folkemorderiske typen.

Politikk handler om praktiske valg. LO velger å støtte Taliban og Al Qaida fremfor Hamid Kharzai og shia-regjeringen. Så dum er det ikke lov å være.

Solidaritet

Hvor er støtten til afghanerne? Hvor er støtten til de to folkegruppene i Irak som ble slaktet ned under Saddam? Uansett hvordan man snur og vender på det er kurdere og særlig shiaer for første gang suverene, de har fått sin politiske frihet. Betyr ikke det noe for en bevegelse som hevder å kjempe for folkenes retttigheter?

Den politiske plattformen til LO i Oslo viser en bevegelse som er totalt tom for ideer. Som har gått seg bort, og ikke lenger forstår verden rundt seg. Indirekte sier det også at man ikke tør å ta fatt i problematikken rundt det nasjonale vi, og kampen for det politiske fellesskapet. Et våkent LO hadde støttet folkenes frigjøring i Midtøsten og ellers i verden, og slått ring om ytringsfrihet og toleranse. Med vekt på at med rettigheter følger det også plikter. I pakt med det beste i norsk arbeiderbevegelse. Men de tør ikke. De er redd det nasjonale. Det er en stor tragedie.

God 1. mai.