Et gjennomgående trekk i offentlig sektor er at den stadig vokser, men leverer stadig dårligere. Norge er verdens mest overadministrerte land, og likevel handler nesten alt om konstant brannslukking, krisehåndtering, budjsettsprekker og feilprioriteringer – noe covid-håndteringen, Fornebubanen og den absurde passkrisen er typiske eksempler på.
Offentlige utgifter i Norge utgjør ca. 300.000 kroner pr innbygger. I Sverige er tallet 150.000 kroner. En av tre arbeidsføre jobber nå i offentlig sektor. Offentlig sektor står for to av tre kroner i norsk økonomi, og det øker raskt. Offentlig etterspørsel utgjør 58 prosent i fastlandsøkonomien. Fra 1970 til 2013 ble antall offentlige årsverk tredoblet. I 2021 var statsinntektene på 1242 milliarder, utgiftene på 1515 mrd. Er dette god styring? Og hvordan står det til med resultatene?
Negativ effekt av digitalisering
Innføringen av data og digitalisering de siste 30 årene har effektivisert privat næringsliv i den grad at det knapt er mulig å få snakke med ekte personer i en bank lenger. Paradoksalt nok har digitaliseringen gjort det stikk motsatte i offentlig forvaltning, og enda mer paradoksalt: Til tross for den voldsomme personalveksten, har konsulentbruken eksplodert og koster nå over 10 milliarder, for det offentlige ser aldri ut til å ha kompetansen man trenger. Likevel opplever folk at servicen og tilbudene blir dårligere, byråkratiet større og budsjettsprekkene flere. Hvorfor betaler vi egentlig skatt?
Alt som ikke skulle skje da vi fant oljen, har skjedd: Offentlig pengesløsing har blitt absurd, resultatene minner om en bananrepublikk, eliten beskytter hverandre som i et middelaldersk føydalstyre, og korrupsjonen og kameraderiet virker mer inspirert av et siciliansk familiedynasti enn av et demokrati. Offentlig sektor har blitt så stor og mektig at ingen politikere lenger kan gjøre noe med det. Da blir man nemlig aldri valgt. Sjakk matt.
Hvorfor ta en jobb man ikke behersker?
Etter covid-katastrofen er reiselysten forutsigelig nok større enn noensinne, men ingen så det komme: Fire uker før fellesferien var ventetiden på pass hele syv uker. Det er som å selge jordbær og bli dønn overrasket over at folk kjøper mer jordbær om sommeren.
Mydighetene hevder at hovedårsaken til problemene er at passprodusentene mangler komponenter og at mange må fornye pass fordi de reiser for første gang etter coronakatastrofen, og nå truer de med å saksøke leverandørene. Men hvorfor i huleste er det private leverandører av norske pass? Er ikke det noe norske myndigheter burde ha full kontroll på selv? Det er uansett bare mer av de vanlige bortforklaringene:
Hovedårsaken til passmangelen er inkompetansen som ligger i å ha passutsteding som jobb, men likevel ikke klare å se at problemer bygger seg opp, og løse problemene før de utvikler seg til en krise. Det er nemlig selve poenget med kompetanse og erfaringer: ikke gjøre gamle tabber om igjen og unngå problemer før de oppstår. I stedet har offentlig ansatte fått PR-avdelinger og kommunikasjonseksperter som serverer folk bortforklaringer og gla’meldinger om hvor fantastisk flinke alle er. Oslo rådhus har 133 ansatte som jobber med dette.
Nøyaktig det samme skjer i kraftbransjen med NVE i spissen: De hevder at kraftproblemene skyldes mangel på regn, krig i Ukraina og uheldige omstendigheter. Det er også bortforklaringer: Hovedårsaken til strømkrisen i Norge er inkompetansen som ligger i å ha kraftadministrasjon som jobb, men ikke være i stand til å ta høyde for «worst case scenario» og sammenfall av uheldige omstendigheter. Hvis man ikke evner å gjøre det, bør man hverken ha, eller ta, jobben med å styre vannkrafta vår. Det finnes ingen unnskyldning.
Det er lov å gjøre feil. Men ikke hver bidige gang
Norsk offentlighet har blitt så vanstyrt at folk nå tar det som en selvfølge, og ler av fadesene, tabbene og budsjettprekkene på forhånd: Datasystemer som ikke fungerer. Helsepersonell som ikke kommer. Tog som ikke går. Praktbygg og kulturhus som undergraver budsjettet. Covidvaksiner som ikke virker. Byggeprosjekter med kostnadseksplosjoner. Offentlig jåleri og selvhøytidelighet til millioner. Forutsigelige problemer som aldri blir forutsett. Klimaprosjekter som ikke forholder seg til virkeligheten eller matematikk. Alle kjenner til eksempler: Stortingsgarasjen er en klassiker. Dét er også Fornebubanen:
Fornebu-prosjektet skulle koste 4,5 milliarder. Nå er kostnadsrammen på 26 milliarder, og det vil ikke stoppe der. Selv uansvarlige sløsekopper i Oslo rådhus har fått kalde føtter, for de forstår den monumentale tabben de har gjort: Uansett hvor mange milliarder man pøser ned i dette sluket, er det ikke sikkert at banen vil bli operativ. Problemene med de «umulige» grunnforholdene har vært kjent i over 40 år.
Moderne Politisk Prosedyre
Når man skal bygge noe så stort og kostbart, er normal prosedyre å stille spørsmålet: «Er dette riktig prioritering og løsning?» Så spør man ingeniører: «Er dette overhodet mulig, eller forsvarlig?» Så bruker man penger på å finne svaret. Så hyrer man entreprenører som garanterer for kostnadene. Og når kostnadsrammeme er sikret og garantert, begynner man å grave.
Moderne Politisk Prosedyre (MPP) snur på dette: Kunnskapløse politikere bestemmer seg for å gjennomføre symbolpolitikk som et rent selvutviklingsprosjekt basert på ideologi, vaner og tvangstanker. Så betaler de arkitekter og PR-folk for å vise hvor feiende flott det skal bli. Så begynner de å grave. Og så spør de ingeniører om hvorfor alt blir så mye dyrere. Og så finner de syndebukker i ettertid og pulveriserer ansvaret med flere PR-agenter.
Så sent som i 2007 fikk slike fadeser konsekvenser for ansvarlige politikere: Da byggingen av den nye Holmenkoll-bakken sprakk med «bare» 600 millioner kroner til 1,8 milliarder, måtte byråd Anette Wiig Bryn fra FrP gå av. Ingen politikere trenger å gå av nå lenger, uansett hvor mye de sløser bort.
Det popper opp symbolbygg, rådhus, kulturhus, regjeringskvartaler og unødvendige sykkelveier overalt, mens avgiftene eksploderer og de offentlige tilbudene innen skole, helse, psykiatri og trygghet blir stadig dårligere. Likevel er vi lenger unna fakler, høygafler, tjære, fjær og revolusjon enn noensinne. Nordmenn finner seg i alt. Vel, det er jo nettopp derfor vi har havnet her, og grunnen til at eliten har blitt så modig når det gjelder sløsing med skattepenger. De vet at pressen er på deres side og at folket er maktesløst.
Et vanvittig vanstyre
La meg understreke: Det finnes veldig mange flinke offentlig ansatte, som er hverdagshelter og gjør så godt de kan innenfor håpløse byråkratiske rammer. Det er jo ikke de som er problemet. De jobber for et system som er vanstyrt, overadministrert, ansvarspulverisert, tungrodd, kostbart, vanvittig byråkratisk og lider av kronisk voksesyke og evig reform-iver.
Problemet er at for mange offentlig ansatte er i feil jobb. Vi trenger flere sykepleiere og folk på gulvet som gjør jobben, ikke flere direktører, byråkrater, mellomledere, ledere og politikere som bare skaper mer og mer byråkrati, sommel, rot og sløsing – og prosjekter som aldri skulle vært startet: Landvind, havvind, «great reset», nytt regjeringskvartal, nye kulturhus, prosjekt Langskip og Northern Lights, Fornebubanen, sykkelsatsinger i vinterland.
Norge har alltid endeløst med penger til politikernes personlige prestisjeprosjekter, men aldri penger nok til folket. Det er alltid mer reguleringer, skatter og avgifter å pålegge næringslivet, men aldri noen forenklinger og lettelser i regelregimet. Politikerne gir EU, WEF, WHO og FN mer og mer makt, mens velgerne betyr mindre og mindre. Hverdagen din blir konsekvent dyrere og vanskeligere i stedet for billigere og enklere.
De som styrer landet, har gitt deg finanskrise, migrasjonskrise, terrorkrise, pandemikrise, strømkrise og priskrise på løpende bånd, og det økonomiske marerittet har bare så vidt begynt. Og nå er det passkrise. Ingen så det komme, alle «tar ansvar» og blir i jobben, og løsningen er alltid flere offentlig ansatte. Norge trenger en administrativ revolusjon, men det vil offentlig sektor motarbeide med alle midler.
Derfor fortsetter sløseriet. Og snart er også hele næringslivet på NAV gjennom klimatilskudd.
