Folk som betyr noe har en egen evne til å påstå ting, uten å merke at det enten henger i løse lufta, eller rammer dem selv.

Igår angrep Frode Molven i Spartacus Forlag professor Einhart Lorenz fordi han puttet Norman Finkelsteins bok «Holocaust-industrien» i kategorien antisemittisme. Molven vil gjerne forsvare en bok de har utgitt, og forsøker etter fattig evne. Temaet er selvfølgelig ikke hans spesiale, derfor må han ty til ufinheter: Først roser han Lorenz for hans engasjement …

… men som forsker ser han rett og slett ut til å mangle faglig (og analytisk) distanse til sitt tema og dermed også til argumentene i Finkelsteins bok.

Hvis man beskylder noen for å være for engasjert når tema er Holocaust, burde man overlate til andre å skrive svar til avisene.

Like hårsår er Olav Versto, som i bloggspalten på s. 3 hisser seg opp over Henrik Syses karakteristikk av tabloidenes lørdagsforsider. Syses formuleringer er like omstendelige som på 1800-tallet, men han har utvilsomt flere gode poeng, om pådytting av sex-fantasier foran kassaappratene. Versto viser bare at han ikke kan tåle kritikk.

I to dager nå har Odd Børretzen filleristet desken i VG for forsiden hvor han «fortalte om sin utroskap», med ansiktet blåst opp over hele siden. Oppslaget var tydeligvis ikke klarert med hovedpersonen, og Børretzen har latt sin nådeløse humor gå ut over VG: Deskyrket er nok eldre enn horeyrket, og mer ynkverdig, for det er helt frivillig.

Alle som arbeider i VG og Dagbladet har dager hvor de skammer seg over arbeidsplassen sin. Men våg ikke å si det offentlig. Med makten følger arroganse, og en utrolig nærtagenhet. At VG brettet ut alles Børretzen var en glipp, og han tar igjen så det svir, men det kan ikke alle andre VG «misbruker» jevnlig.

Verst idag er likestillingsombud Kristin Mile (ikke på nett), som mener «Skaut-forbud strider mot likestilling». Mile er opptatt av kvinnene, som hun innrømmer godt kan være undertrykt hjemme, men ikke akkurat får det bedre hvis de stenges ute fra arbeidsmarkedet. Hun kan fortelle om kvinner som møter fiendtlige holdninger og motstand når de søker jobb med hijab.

La nå det være. Argumentet har noe for seg. Men uten å blunke går Mile over til å snakke likestilling innen religiøse miljøer. Hun går inn for å endre likestilingsloven slik at unntaket for indre trossamfunn fjernes. Idag har likestilling automatisk vikeplikt, sier hun. Det er betegnende at Mile henter et eksempel fra den katolske kirken når hun assossierer hva den kan ramme. Hun tror likevel ikke at en likestilling innad i religionssamfunn vil bli brukt til å pålegge kirken å ansette kvinnelige prester.

Profesjonelle omgir seg med så mye ull og graut at de ikke evner å se hva de driver med: Mile går inn for en praksis som understøtter diskriminering av kvinner. For å gjøre retten til å bære hijab på arbeidsplassen til et likestillingsspørsmål må hun utelate hele sammenhengen den inngår i.

Nærmest for å rette opp balansen varsler hun at likestilling skal gjelde i religiøse samfunn. Men hun vet at det å gå inn i de muslimske samfunn er nesten umulig og kun skaper konflikt. Det vil folk som Mile unngå for enhver pris. Istedet kan de gå løs på vestlige trossamfunn, som er gjennomsiktige og lette å lese. Da bidrar man til å rive ned og ødelegge kristne samfunn og styrke de muslimske, også i deres innflytelse i det åpne samfunn.

Om Mile ikke forstår dette, er det nok av andre som gjør det.