Lørdag den 6. August skrev Anders Heger et innlegg på Nye Meninger med tittelen «Lokket på debatten». Der skriver Heger: «Volden fra ytre høyre har drept 77 mennesker. Og det man er engstelig for er at man ikke kan kritisere islam som før.» Min umiddelbare reaksjon var at Heger falt for eget grep da han selv tydeligvis var engstelig for at man ikke skal kunne kritisere islamkritikere som før.

På min egen Facebook-profil kommenterte jeg innlegget hans på denne måten: «Selv kan jeg ikke skjønne at det er et mål at noen av sidene fortsetter som før. Målet bør være at man i mye større grad begynner å argumentere mot hverandre på sak, i stedet for å nøre oppunder egne fordommer mot meningsmotstandere. Og ikke minst at det i større grad lyttes til hvilke argumenter som blir framsatt.»

Jeg skal være så ærlig og si at jeg neppe ville vært like kritisk til Hegers tekst før Utøya-massakren, men mye er endret med den, og den endret meg også.

Jeg antar at jeg er det islamkritikere pleier å referere til som en multi-kulti. Selv pleide jeg å putte alle islamkritikere i samleboksen «anti-islamister». Jeg diskuterte egentlig aldri med anti-islamister. Noen dårlige erfaringer med anti-islamister av den høyreekstreme sorten hadde gjort meg skeptisk til resten av anti-islamistene også. Antagelig ikke så ulikt hvordan fundamentalistiske islamister får noen til å bli skeptiske til muslimer generelt kanskje. Altså mistenkte jeg alle anti-islamister for å ha fremmedfiendtlige holdninger inntil det motsatte var bevist, og jeg kommuniserte kun med dem jeg kjente godt nok til å vite at de ikke hadde slike holdninger.

La meg være ærlig igjen. Jeg har mislikt sterkt det Document står for og aller mest har jeg mislikt kommentarfeltet til Document. Jeg har egentlig aldri lest der selv. Jeg har lest et par lenker og fått videreformidlet ting som har stått på trykk. Det har vært mer enn nok for meg til å konkludere med at Document sprer fremmedhat. Å delta i debatt hos Document og argumentere mot det som skrives der har jeg sett på som bortkastet tid.

Så skjedde Utøya-massakren og mye endret seg for mange av oss. Da det første sjokket hadde lagt seg begynte jeg å fundere på hvordan vi kan forhindre at noe slikt skal skje igjen. Min konklusjon var at vi ikke kan forhindre ugjerninger utført av personer som Anders Behring Breivik, men kanskje kan vi allikevel endre oss i positiv retning på grunn av ham.

I tiden etter massakren har forståelig nok mange islamkritikere vært på banen og uttrykt bekymring for at de nå vil bli lukket enda mer ute av den seriøse delen av debatten og at de urettmessig påføres medansvar for det som skjedde. Ja vel tenkte jeg, om ikke annet får dere i hvert fall ta ansvar for at dere ikke selv har vektlagt å skille de med mest ekstreme meninger fra resten. jeg fikk et stort behov for å tydeliggjøre dette skillet mellom høyreekstreme anti-islamister og andre anti-islamister. Først og fremst fordi jeg ville vite hvem jeg skal frykte, og jeg orker ikke å gå rundt og være redd for alle anti-islamister. Resultatet var at jeg skrev en kommentar i VG med tittel «Hva er en anti-islamist?», der jeg etterlyste en begrepsopprydning og foreslo at høyreekstremistene fikk beholde eneretten til begrepet anti-islamist og at de andre fant nye måter å definere sitt politiske syn på. Jeg fikk gode tilbakemeldinger på den kommentaren. Litt overraskende, også fra den politiske høyresiden.

I tiden etterpå har jeg vært veldig engasjert i debatten om hva slags debattmiljø vi skal ha i framtiden, og dagen før Hegers tekst var det en annen tekst jeg festet meg ved. Teksten het «Etterpå» og var skrevet av Documents Nina Hjerpset-Østlie. Nina kjenner jeg til fra før og vi møtes stadig i debatter hos en felles Facebook-venn. Legg merke til hvordan jeg skriver «kjenner til» og «møtes». Jeg har nemlig aldri vært interessert i å bli verken ordentlig kjent med, eller å diskutere med Nina. For meg har Nina kun vært en «anti-islamist», kanskje har jeg vært «multi-kultien» for henne. Men i går leste jeg altså Ninas tekst og jeg likte den veldig godt. Den viste at Document har intensjoner om å rydde opp og å ta sitt redaktøransvar på større alvor, enn tidligere. For første gang videreformidlet jeg en lenke fra Document og kalte den et positivt anslag. I tillegg var også teksten til Nina skrevet på en måte som gjorde at jeg fikk et sympatisk inntrykk av henne som person. Jeg fikk rett og slett lyst til å bli bedre kjent med henne.

Jeg sendte Nina en venneforespørsel på Facebook og ga henne samtidig positiv feedback på teksten hun hadde skrevet. Det gikk ikke lang tid før Nina bekreftet forespørselen og sendte meg en melding om at hun syntes det var veldig hyggelig å få den forespørselen fra meg. Etter det ble vi egentlig sittende å skrive fram og tilbake med hverandre storparten av kvelden. Etter hvert som vi ble bedre kjent fant vi ut at vi slett ikke var så forskjellige som vi trodde. Vi er begge samfunnsengasjerte, opptatt av hvordan Norge skal bli et best mulig land å leve i for alle og hvordan vi kan bidra til det. Vi oppdaget forøvrig at vi delte den samme sansen for litt røff humor. Nina og jeg ble enige om at vi fint kan leve med å være uenige i sak. Fra nå av skal vi diskutere med hverandre. Vi skal lytte til hverandres argumenter og jobbe mot et felles mål, nettopp det at Norge skal være verdens beste land å leve i.

«Vi skal ha mer dialog og mer demokrati,» sa Jens. Ja, nå har i hvert fall Nina og jeg bidratt med å så en liten spire mellom oss. Beviset på det er at jeg utrolig nok skriver et innlegg til Document.no, og at Nina faktisk trykker det. Så får det være opp til alle dere andre, om dere også vil følge oppfordringen fra Jens.