Samantha Powers bok: A problem form Hell. America in the age of genocide, er noe av det beste jeg har lest på lang tid. Godt og forferdelig. Budskapet er så voldsomt i omfang og dybde at det tar tid å lese og la synke. For at det skal gå inn. På slutten siterer hun et essay Arthur Koestler skrev for New York Times magazine under annen verdenskrig: Folk som prøvde å vekke verden til det som foregikk kalte Koestler for Screamers. Men folk reagerte som bikkjer som blir våte: de rister av seg vannet og innen en uke har gått har de slått på det pykiske forsvaret som gjør at de kan fortrenge budskapet og gjenoppta sine «normale» liv. Dette er ikke historie. 90-tallet var et av de mest blodige i hele det 20. århundre og det sier ikke så rent lite: Likvel gikk livet videre som før. Jeg kan ikke unngå å tenke på vår egen situasjon som medarbeidere på NTBs utenriksdesk. Der gikk også livet videre, selv om vi fulgte Bosnia og Rwanda fra dag til dag. Vi visste utmerket godt hva som foregikk, men greide å rasjonalisere det vekk med en rekke unnskyldninger. Ikke alle gjorde det i like stor grad. Noen av oss ble anklaget for kampanjejournalistikk og subjektivitet. Vi leste om tjenestemenn i State department som sluttet i protest. Men ingen har noen gang tatt debatten i Norge: hva gjorde vi? kunne vi gjortt mer? Det er som om problemet tilhører en annen planet. Til tross for at det sitter krigsforbrytere og soner i Bodø kretsfengsel og vi har flere tusen bosniere i landet.