Foto: Stoyan Nenov/Reuters/Scanpix

Moderne stater trenger en ideologisk basis som kan forene borgerne og sette rammer for deres livs­praksis. Det gjelder så vel autoritære og totalitære, som demo­kratiske. I Norge har man dekonstruert kristen­dommen som nasjonal basis. Men å finne en ny basis har vært vanskelig. Et forsøk i den retning er å samle nasjonen om minnet etter drapene 22. juli 2011. Haken er at alle moralsk oppe­gående mennesker står sammen i avskyen og forferdelsen over masse­mordene denne forferdelige dagen. Men de krefter i samfunnet som da som nå dominerer det offentlige rom, innfattet raskt massakren i et politisk paradigme. Ikke alle aksepterte det. Vi fant at det hindret en adekvat og prinsipiell forståelse av «22. juli». Og det er blitt stadig tydeligere etter hvert som tiden har gått. Tidlig sto en slik utvikling klart for meg. I pamfletten «Etter Utøya» (Valdisholm forlag, 2012) tegnet jeg forut­setningene for dette scenario. En slik alternativ forståelse i forhold til den offisielle var den gang alt annet enn populær. Men jeg tror mine syns­punkter og vurderinger fra den gang fortsatt har aktualitet

Da Behring Breivik (BB) ble tiltalt og stilt for retten, sto man overfor spørs­målet: Var han tilregnelig slik at han kunne og straffes for sine handlinger? De sakkyndige var ikke enige, men fler­tallet så ham tilregnelig. Og det la retten til grunn, og BB fikk sin dom. Hadde han blitt dømt som utilregnelig, ville man ikke ha hatt noen annen «sak» enn å beskytte allmen­heten mot denne farlige personen, hvis avvikende psyke kunne skyldes virkning av arv og/eller miljø. Ved å anse ham ansvarlig og dømme ham skyldig i terror/masse­mord, måtte hans gjerninger tolkes ut fra et annet paradigme. BB hadde selv identifisert seg politisk-ideologisk som høyre­ekstrem. Rett før aksjonen 22. juli distribuerte han en politisk «deklarasjon» for å begrunne sine ugjerninger (2083 A European Declaration of Independence). At han da ble dømt ut fra den såkalte «terror­paragrafen» (§147a i straffeloven av 1902) til livsvarig forvaring, var nærmest selvsagt.

Men grunnleggende aspekter ved «22. juli» som går ut over den juridiske prosess, er blitt oversett. De er viktige med tanke på den politiske «etterbruk» av BB.

BB var et menneske som hadde ansvar for og ble dømt skyldig i sine gru­opp­vekkende ugjerninger. I dette kommer vårt kristen-humanistiske menneske­syn til uttrykk. BB hadde frihet til å vende seg bort fra det onde, men han valgte selv det onde og forberedte grundig sitt masse­mord. Det påtrengende spørsmål etisk, sosialt og politisk blir da hvordan man begrenser og bekjemper det onde. For det første spørsmål mange stilte seg etter forferdelsen over massakren, var dette: Hvordan kunne dette skje? Hvorfor ble ikke BB stoppet? Hvordan kunne han lykkes uten å møte hindringer? Hadde vare­bilen som BB hadde fylt med sprengstoff, vært litt lavere, kunne han ha plassert den midt under regjerings­bygget. Hvilken katastrofe hadde vi ikke da fått? Ingen glemmer den lille båten overfylt med politi­folk som hadde fått motor­havari og lå og drev på Tyri­fjorden langt fra Utøya. Sivile trosset faren for eget liv og reddet ungdom som hadde lagt på svøm bort fra draps­mannen på øya.

Det man opplevde, var ganske enkelt et sammen­brudd. Fra topp til bunn hadde samfunns­sikker­heten vært grundig forsømt. Vår retts­stat var ute av stand til å oppfylle sin første plikt: å beskytte borgerne mot å bli rammet av det onde. Borgerne i vårt samfunn avstår fra selv­tekt, har ikke egne våpen til å verge sin sikker­het. Vi har overlatt til stats­makten oppdraget å verge borgerne mot tyver, volds­personer, mordere og andre som øde­legger vårt felles­skap. Og stats­makten er gitt full­makt til å ta voldelige midler i bruk for å oppfylle sin plikt. «Utøya» avdekket et brudd på samfunns­kontrakten mellom stats­makt og borgere. I et moderne samfunn innehar stats­makten et legalt makt­monopol. Hos oss legitimert ved den demo­kratiske folke­viljen. BB usurperte statens suverenitet og tiltok seg en illegal og illegitim bruk av makt for å fremme sine egne anliggender.

De som forvalter det statlige makt­monopol, har ansvar for å utøve det i samsvar med retten og for det almene vel. I vårt samfunn kan vi trekke de som har styrings­myndighet til ansvar og ved demo­kratiske prosesser skifte dem ut. Hos oss er det vanlig at de som innehar styrings­myndighet og ansvar, nedlegger sine verv når det avdekkes alvorlig svikt. Det gjelder på alle nivåer i samfunnet. Det merk­verdige ved «22. juli» var at det motsatte skjedde. Entusiastisk sluttet man opp om den stats­ledelse som hadde det siste og avgjørende ansvar for at BB kunne lykkes med sin forbrytelser. Hele det politiske establishment, også Høyre og Frp, stilte seg bak Ap-regjeringen. I praksis betydde det at retts­staten stilte BB for retten og dømte ham, men de retts­statlige prinsipper ellers måtte vike for den politiserte staten. Det kom også til uttrykk ved en politiserende forskyvning i oppfatningen av «22. juli». Ofrene på Utøya som tilhørte AUF, ble langt sterkere fokusert enn de alminnelig stats­ansatte som ble drept i regjerings­bygget.

«22. juli» ble etter hvert en demonstrasjon av statlig politisk makt inn i det sivile samfunn. Folkelig sorg over ofrene, empati med de etter­latte og vilje til å verne vår samfunnsform kom sterkt og kollektivt til uttrykk ikke minst ved blomster­havet utenfor domkirken i Oslo. Men denne folkelige reaksjonen ble raskt politisert og på to måter: En vag statlig autorisert emosjon, som man kalte «kjærlighet», og som altså flommet gjennom gatene i Oslo, skulle skape enheten i et samfunn. Terroristens hate­fulle holdning, omsatt i masse­mord, ble politisk identifisert som ekstremisme. Det ble en stats­oppgave å ha oversikt over og kontroll, ikke med enhver form for ekstremisme, men det man definerte som høyre­ekstremisme. Ved det skulle enhet i samfunnet sikres. Retts­statens oppgave er å verne samfunnet mot det onde. Også en politisert retts­stat legger vekt på verne oss mot ondskapen. Men det onde er blitt politisert, dvs. språklige ytringer, holdninger og ideer som bryter med den etablerte stats­maktens politiske ideologi, må kontrolleres og bekjempes. Det store Vi prøver å vokte det almene rommet mot avvik.

«22. juli» forsterket en utvikling som allerede var i gang. Den moderne stat er stadig blitt utvidet. Særlig viktig etter 22. juli var at utvidelsen skjedde på bekostning av demo­kratiets såkalte «borgerlige offentlighet». BB gav sin volds­aksjon en politisk profil. Det gav mulighet for å gjøre vold eller trussel om vold til tolknings­horisont for avvikende politiske ideer. Språk­filosofisk ble det under­bygget ved teorien om språk­handlinger. Kritikk blir hatspråk. Eller det kunne tolkes som uttrykk for et psykisk avvikende sinn. Kritikere av islam eller gender-ideologi ble diagnostisert som fobiske. De led av ulike slag av fobier (islamofobi, homofobi). En kritisk vurdering av innvandringen blir raskt identifisert som rasisme. I verste fall blir folk som har stått og fortsatt står for ideer bestemt som høyre­orienterte, til sist tillagt skylden for massakren på Utøya.

Så å si alle dominante masse­medier er helt avhengig av økonomisk støtte fra stats­makten, og de formidler da også statens enhets­ideologi. Medier med alternative politiske budskap blir henvist til nisjer og forsøkt stanset. Karakteristisk er det bekymrede spørsmål fra toppen av samfunnet: «Hva skal vi gjøre med Resett?» Men ved internett har alternative medier fått større påvirkning enn man beregnet. Ved siden av mediene er også akademia blitt mer og mer statlig­gjort. Borgerlig­hetens ideal om fri viten­skap står stadig svakere. De som har makten i den nye politiserende staten, har på den måten betydelig kontroll med etablering av kunn­skapen og dens formidling ved medier og på andre måter som skole og stat­skirke osv.

Makten over de politiske «produksjons­midler» gir i demo­kratiet makten over samfunn og stat. En ny adel av profesjonelle politikere, som alt fra tidlig ungdom har valgt politikken som karriere­vei, har den brede påvirknings­makten, støttet av tunge media og dominante krefter i akademia. De som representerer motkrefter, blir politisk avvæpnet ved å bli tillagt muslimhets, rasisme og ulike fobier. Dette er en politisk retorikk som har fått en viss klang­bunn i folket ikke minst ved vedlike­holdet av «22. juli» som en særegen politisk tradisjon.

Forhåndbestill Sir Roger Scrutons bok «Konservatismen» fra Document Forlag her!