Man husker The King’s Speech først og fremst for Colin Firths «pained expression», når han blir stående fast. Han stammer ikke en gang, han stotrer uten at det kommer noe mer. Stamming en empati: Det kunne vært oss. Ikke å kunne snakke flytende må være noe av det verste som kan ramme et menneske – sosialt. I Firths tilfelle fordi han tilhører kongehuset, og faren forlanger at han adresserer nasjonen, og nå ikke bare som et fysisk publikum, men bokstavelig talt, hele nasjonen, gjennom radio. Det gjør stammingen katastrofal. Firths beskrivelse av denne «tilstanden» er mesterlig. Han tilhører samfunnets absolutte overklasse, som aldri har besøkt eller snakket med en vanlig borger, men han har et handikap som setter ham lavere i et jeg-du møte. Geoffrey Rush som spiller Lionel, australieren med en selvutviklet terapi, insisterer ved første møte på at de er på like fot: og det sitter langt inne for «Bertie» (only the family calls me that).

The King’s Speech er en moderne velanrettet produksjon: de er strømlinjeformet, perfekte, a little bit of this, and a little bit of that: på en eller annen måte er det for perfekt, for velavstemt, og karakterene mangler varme. Ikke den indre duo – Firth og Lionel, men de andre blir statister rundt dem. Det er en tendens en synes å merke i moderne film: man vil lage en suksess og det gir bipersonene lite spillerom.

Det forhindrer ikke at filmen gir flash av innsyn: den utspiller seg i skjebnessvangre måneder for Europa og Storbritannia, da den erkjennelsen trenger seg på at Europa går mot en ny krig. I denne stund er det tronarvingen Hertugen av Windsor roter seg bort i en fraskilt amerikansk kvinne, som er tvilsom på alle måter. Selv er han svak, og mottakelig for charm, også fra Tyskland. Ribbentrop sender fru Simpson 17 nelliker hver eneste dag. Heldigvis for Storbritannia er han så forelsket at han insisterer på å gifte seg med henne, noe som er helt umulig, da han er overhode for den anglikanske kirke. Colin Firth blir George VI, med Lionel, taleterapeuten ved sin side.

Kongens stamming og nasjonens skjebnestund glir over i hverandre, og man griper seg i å tenke at den samme motvilligheten mot skjebnen gjelder vår egen tid. Også vi kjenner noen undergangsstrømmer og gjør alt for å stritte imot. Det var såvidt båten bar for Storbritannia. Ingen vet hvordan det går oss.