Hvorfor har EU og den europeiske eliten gjort ordet «populisme» til noe negativt som de utelukkende hefter på høyresiden? Hvorfor har de lagt seg ut med den tydeligste politiske tendensen i Europa? Det er en observasjon Asle Toje gjør seg i sin bok Rødt, hvitt & blått.

Dette forsøket på å låse inn språket kveler det politiske ordskiftet.

For «man» er selv deltaker i et spill som i høy grad er preget av populisme: spillet om EØS, som er blitt et indirekte medlemskap i EU, oljeboring i nord og hva det gjør med Norges status som miljønasjon og vårt eget selvbilde. Alt kan ikke strekkes i det uendelige uten at noe ryker.

Slik også i Storbritannia. Populisme handler om at noe «ryker». I Storbritannia ryker britenes forhold til Brussel.

David Cameron holdt en tale som våget å komme denne anti-EU-stemningen i møte. I Norge blir han vekselvis ledd ut og fordømt, som en som ikke vil spille. Litt som unger som sier at man ikke får være med i leken.

Slik har Brussel oppført seg lenge. Men det er i Brussel det brenner. Den virkelige brannen er når man ikke en gang kjenner røyklukten. Alarmanlegget fungerer ikke.

Det heter demokrati.

Peter Whittle har noen gode refleksjoner over Cameron og Storbritannias fremtid i City Journal:

While proclaiming his own belief that Britain should stay in the E.U., Cameron acknowledged the mounting Euro-skepticism in the country. The E.U., many now feel, is no longer the organization Britain joined 40 years ago.

..

Cameron’s tone and language ensured that his speech would go down well with what is now mainstream opinion. Parliament’s anti-E.U. Tories, who otherwise have little time for him, called it the most Euro-skeptic speech ever given by a British leader, one they had waited to hear “for 40 years.” Certainly in its acknowledgment of public frustration, Cameron’s speech was refreshingly populist; voters have grown weary of a political class that seems only to talk to itself. But Cameron’s most striking words went largely overlooked: “There is not, in my view, a single European demos.” He thereby denied, at a stroke, one of the E.U.’s founding assumptions.

Det er noe eget når det sies på engelsk: poengtert, direkte og selvfølgelig.

Refreshingly populist, voters have grown weary of a political class that only seems to talk to itself.

Det er dekkende for det politiske ordskiftet i Norge, for avisene, redaksjonene, tv-studioene. Det som foregår er innenfor deres egen leir, deres egen sandkasse, deres eget spill. De bestemmer reglene.

De har ikke oppdaget at det finnes en verden der ute, at den er virkelig og i ferd med å våkne.

Forfriskende populistisk.