Utviklingen i Egypt påkaller på samme tid entusiasme og engstelse.

For å se optimistisk på saken, kan vi være vitne til begynnelsen på noe som minner om Berlin-murens fall, en demokratisk revolusjon mot korrupte diktaturer slik Bush II drømte om, men realisert av folket selv. I så tilfelle spør man seg om sivilsamfunnet er robust og utviklet nok til å bære det hele, og tvilen melder seg raskt.

Og i verste fall er det innledningen til noe som minner om revolusjonen i Iran. Radikaliseringen av mange muslimer er en realitet, og det muslimske brorskapet er dyktige organisatorer. Men det står ingen lederskikkelse av Khomeinis format klar, og det iranske eksemplet skremmer nok store deler av befolkningen.

Ingen av disse ytterpunktene virker særlig sannsynlige, og kanskje ender man opp med marginale forbedringer i form av litt mindre korrupsjon og litt mer demokrati, men ingen vet hva utfallet blir.

Det eneste som er sikkert er at det skrives historie i disse dagene. For hver time som går uten at opprøret slås ned, desto vanskeligere blir det å opprettholde regimet. Ikke bare fordi demonstrantene vinner mot og legitimitet og øker i antall, men også fordi volden som vil kreves blir for stor til at hæren har mage til den. Den internasjonale fordømmelsen som ville følge er heller ikke noe godt utgangspunkt for å styre videre.

Utnevnelsen av etterretningssjef Omar Suleiman til visepresident kunne tyde på at Mubarak driver business as usual i håp om at det vil gå over før eller senere. Men Al-Jazeeras meldinger om at kona og barna hans er på vei ut av landet, tyder på at han ser at hans tid er forbi.