Hans Rustad De økonomiske forbindelsene mellom Kina og Japan er gode, men det er langt fra de politiske. Forholdet beskrives som kjølig. En strid om en liten øygruppe er beskrivende.
Japan frykter det fremvoksende Kinas makt, og reagerer med frykt og patriotisme på kinesiske maktambiasjoner i regionen. Ikke noe fyrer opp under nasjonalisme som at et annet land gjør krav på landområder som oppfattes som ens egne. De små Senkakus-øyene er ett slikt tilfelle.
Suverenitet går både på prestisje, men også på mulige oljeforekomster. Det var etter at amerikanske geologer hadde indikert at det kunne være olje i området, at Kina for alvor ble interessert.
Etter 1945 ble Senkakus lagt under Okinawa, som formelt sto under FN-administrasjon. I 1972 fikk Japan tilbake Okinawa, og med det Senkakus.
Japanerne tar ikke Kinas krav på øygruppen alvorlig en gang. En fiskerfamilie har hatt råderett over den største øya i generasjoner, men har nå overdratt retten til regjeringen. Kun kystvakten patruljerer området. Ingen får gå i land.
Japan under Koizumi er i ferd med å kaste av seg noen av de mest paralyserende pasifist-trekkene ved 1945-grunnloven. Dette at de ikke får ha en offensivt forsvar, kun et defensivt. Med et mektigere Kina som forretningspartner og rival er det duket for økt spenning.
