Bilde: Christ Pantocrator fra basilikaen i Monreale, Sicilia.

I tiden mellom hellenisme og senantikk, fra ca. 300 f. Kr. til ca.300 e.Kr., befinner middelhavslandene seg i en spesiell brytningstid. Det pågår en kontinuerlig utveksling av filosofiske tanker, religiøse impulser og krigerske konflikter, som har røtter i ulike etniske grupperinger med særegne kulturelle tradisjoner. Mye av dette stoffmangfoldet flettes i hverandre og danner nye konstellasjoner og legeringer. En slik utveksling av impulser og utvikling av nydannelser på ulike områder og til forskjellige tider, kan med fordel studeres under synvinkelen appropriasjon.

Begrepet «appropriasjon» er av nyere dato og brukes mest innnfor kulturvitenskapene. Kjernen i dette begrepet går på at man tilegner seg noe og omdefinerer det til noe annet, som ikke er radikalt forskjellig, men representerer en endring eller utvidelse i form og innhold. I et historisk perpsektiv er slike endringer svært komplekse, derfor må man ty til visse metodiske forenklinger som kan belyse overgangen mellom etablert tenkning til nytenkning, innarbeidet religøsitet til nye kultiske praksiser og tradisjonelle formuttrykk til formfornyelse osv. Det er i slike overgangsfaser at teorien om appropriasjon kan bli fruktbar, spesielt med tanke på den historisk omfattende perioden jeg nedenfor skal gå inn i. På en måte synliggjøres her konturene av det som etter hvert blir den europeiske sivilisasjon der kristendommen utgjør drivkraften og legger premissene for et nytt religiøst trosfellesskap..

Kontekst

Kristendommen oppsto i den kulturelle smeltedigel som vi kaller for hellenismen, i den perioden man karakteriserer som verdensrikenes tid. Det var et romersk overherredømme i områdene rundt Middelhavet, preget av blandingskulturer, der man hadde gått fra selvstendig styrte bystater til et sentraldirigert overherredømme med den romerske keiseren på toppen. Hellenismen startet med Aleksander den stores erobringer på 300 tallet f. Kr. og blir gjerne betegnet som en overgang fra mythos til logos. De gamle bystatene (polis) med sine kulturelle og religiøse referanserammer, var knyttet til mythos. Myter, sagn og fortellinger utgjorde dermed grunnlaget for polis. Man kaller dette en handlingskult, der man la vekten på hva man gjorde (offerhandlinger) og ikke på hva man trodde. Under mythos var det ikke noen individuell forbindelse mellom jeg’et og guddommen.

Til forskjell fra bystatens etablerte orden var den nye tid under hellenismen preget av store kulturmøter via handel, stor reisevirksomhet og folkeforflytninger. Antikken utgjør et samlebegrep for denne kompleksiteten.

I de greske bystatene hadde borgerne politisk innflytelse, denne forsvant med hellenismen. Riket ble for stort og uoversiktelig, individet har ikke lenger noen innflytelse på samfunnet, det føler seg maktesløst og interessen vendes innad mot den personlige utviklingen. Politikk og samfunnsliv blir mer usikre.

I dette klimaet utvikler det seg en enhetskultur av politisk og filosofisk art. Enheten forsterkes gjennom det felles greske språk, samt dyrkingen av guder som ikke er lokalt forankret (eks. mysteriekulter). Filosofien, med sin vektlegging på fornuften (logos) får en dominerende plass. På samme tid oppstår en individualistisk, innadvendt kultur der stoisismen er en viktig drivkraft. Denne, både individuelle og globale orienteringen, beredte dermed grunnen for kristendommen. Det er i denne konteksten man må forstå kristendommens møte med antikken, dens ulike konflikter, assimilasjon og videreutvikling i retning av et religiøst avklaret verdensbilde.

Brytninger

Kristendommen sprang først og fremst ut av jødedommen.  I den første tiden ble de kristne oppfattet som jøder og hadde de samme privilegier, bl.a. frihet til egen gudsdyrkelse og fritak fra å dyrke keiseren. Den gresk-romerske kulten var i utgangspunktet inkluderende, i den forstand at man godtok dyrking av flere guddommer. Den første konflikten, eller bruddet de kristne hadde med antikken skjedde allikevel først og fremst innenfor jødedommen, med Jesus korsfestelse. Peters og Paulus forkynnelse medførte også en avstandstagen til annen gudstro, bl.a. keiserkulten, noe som skjerpet konflikten. Begge led også martyrdøden.

Et av de store problemer for etableringen av kristendommen, var hvordan man skulle forholde seg til den viktigste klassiske teksten i antikken, nemlig Homers fortellinger i Illiaden og Odysseen. Disse tekstene ble brukt over hele romerriket i den encykliske undervisning, og var kilde til kritikk og diskusjon også fra ikke-kristent hold, for eksempel fra Seneca og Filon. Homers tekster ble oppfattet som den kulturelle kanon der all visdom var samlet. Men hvordan skulle man som kristen forholde seg til en hedensk gudeverden der gudene ofte oppførte seg verre og mer umoralske enn vanlige dødelige.  Et sitat fra Aristides apologi (s. 231) sier mye om hvordan mange kristne oppfattet grekerne og deres guder: «Skjønt grekerne sies å være kloke, har de vist større dårskap enn kaldeerne ved å innføre mange guder, mannlige og kvinnelige, opphav til alle slags lidenskaper og lovløsheter. Ja, selv har de fremstilt disse som ekteskapsbrytere og mordere, bråsinte og oppfarende, slike som myrder fedre og brødre, tyver og røvere, halte og lamme, trollmenn og utilregnelige.»

For de som var mer imøtekommende overfor de encykliske studier, var det vanlig at man tolket fortellingene pro-paideutisk (forberedende læring), som hos jøden Filon. Han oppfatter dem som et forstadium til å forstå de store dyder og de dypere sannheter, som han fant i Moseloven. Denne holdningen delte også mange kristne, men det var også stor uenighet.

Tertullian (ca.160-225), en av de mest innflytelsesrike teologer i oldkirken, var den som stilte seg mest avvisende til det greske undervisningsopplegget, filosofi og kultur. Han betraktet hedningenes skrifter som vranglærens kilde (De idolatria). Han mente at den eneste kunnskap som var nødvendig, var Kristus og evangeliet. Man ble uren av å lese Homer.

Den andre konflikten, eller bruddet med antikken som Tertullian tar opp, er avgudsdyrkelse. Han peker på at det finnes ulike former for avgudsdyrkelse som også har med yrkesutøvelse å gjøre. Her nevner han håndtverkere som lager avguder, astrologer og sannsigere som tilber stjernetegnene, læreren, handelsmenn som hengir seg til avguden «grådighet», eller de som selger utstyr til fremmed kult. Han finner også denne typen avgudsdyrkelse hos offentlige tjenestemenn og blant militært personell. Det at de kristne på ulike måter brøt med den antikke kulturen, resulterte i en utstrakt kristendomsforfølgelse, spesielt under keiser Nero.

Tilpasning og videreutvikling

Selv om de kristne i flere henseender var på kollisjonskurs med antikkens ideer og tenkemåter, forhindret det allikevel ikke at de, etter hvert som kristendommen fikk større innflytelse og sterkere grobunn, også lot seg influere av den. Gradvis tilpasset de og videre- utviklet en rekke elementer og symboler ved den antikke kulturen, slik at den ble mindre fremmedartet. Eksempler på en slik symboltilpassing finner man i katakombene, der duen, som i antikken var symbolet på sjelen, eller døden, blir til den hellige ånd i den kristne lære. I katakombene finner man også det antikke motivet av den gode hyrde som etter hvert ble omtolket til Kristus. Seierskransen, som ble brukt ved de olympiske leker, blir på samme måte forvandlet til et symbol på Kristi seier over hedendommen.

Et annet eksempel er det antikke kultsymbolet «sol invictus» som blir koblet til Kristi fødsel, til dens feiring 25. desember. Slik også med det egyptiske solsymbolet, obelisken, som i et kristenst perspektiv blir forvandlet til «Jesus er livet». Nevnes bør også at betegnelsen for Vestalinnenes yppersteprest, «Pontifeks maximus», senere blir en tittel pavekirken tar i bruk.

De gamle antikke templene blir heller ikke revet, men fikk en kristen innvielse ogble  brukt som kirker. En av de mest kjente er Pantheon i Roma, i utgangspunktet et rund-tempel som i følge navnet skulle være et tempel for alle guder. Men det var særlig de antikke basilikaene, det mest offentlige rommet i antikken, som skulle bli den mest hensiktsmessige bygningstypen for de kristne seremoniene som etter hvert utviklet et fastere rituale. Basilikaene var store, avlange forsamlingshus med en absidal avslutning forbeholdt keiseren, som ved spesielle anledninger fremsto med gullstøv i håret slik at det skinte og strålte som en glorie. Denne keiserlige plasseringen ble senere overtatt av prester, biskoper og paver, mens stråleglansen ble forvandlet til gullskimrende glorier hos de kristne helgener, i tråd med tradisjonen fra «sol invictus». Det vi oppfatter som et genuint kristent symbol, nemlig engelen, har sitt opphav i de romerske viktoriene, som var bevingede seiersgudinner.  Slike symbolske forvandlinger fra keiserkult til kristen ikonografi vitner om et utstrakt behov for å bygge opp en spesifik kristen symboltradisjon i en overgangsfase.

Den kristne ikonografien bygges etter hvert ut på bakgrunn av evangelienes egne beretninger. Det gjaldt særlig bruken av bilder i kirkerommet, som var nødvendig for å gi menigheten et anskuelig innblikk i de bibelske beretninger og den rådende teologi. Svært få av de troende var lesekyndige så behovet for bilder og annet visuelt materiale som kunne formidle det kristne budskap ble stadig mer påtrengende. Bilder av Kristus, Maria med barnet og helgenfremstillinger dominerte i de fleste kirkerom, gjerne uttsyrt med tekst og kjente symboler som heftet ved figurene og utdypet deres funksjon og mening. Etter hvert blir billedfremstillingene mer komplekse, så også det ikonografiske registeret, men alltid innenfor horisonten av en kristen tro og teologi.

Etter hvert blir den kristne teologien også mer imøtekommende overfor Homer og de encykliske studier.  Klemens fra Aleksandria (ca 150-215e.K) mente at man måtte kunne lese og skrive for å få den rette forståelsen av Kristus. Hovedtankene var at Homer skulle oppfattes som forberedende studier til kristendommen på samme måte som lovene i gamle testamentet. Man skulle ta til seg de ting som lot seg forene med den kristne tro. Som det heter i 1. Kor. 10.26: «Jorden og alt det som fyller den, hører Herren til». Sitatet sier oss mye om tidens teologiske holdning til gjenbruk, det vil si kulturell apropriasjon.

Klemens tenker pedagogisk og søker de nyttige ting som forbinder encykliske studier med kristen tro. Men han er samtidig klar over de problemer de kristne hadde i forhold til Homer. Han illustrerer forholdet med et eksempel hentet nettopp fra Homer «Odysseus bundet fast til masten (Kristi kors) i sitt skip, og som bare slik kan nyte sirenenes sang. Uten å være bundet fast vil hans skjebne være beseglet».

Her bruker Klemens Homer i en allegorisk tradisjon. For å tydeliggjøre det kristne utviklet det seg en allegorisk tolkningstradisjon i utdanningen der det ble vanlig å benytte allegorier i møte med den antikke litteratur. De var hensiktsmessige og ble brukt for å få frem det kristne budskapet, som f. eks. allegorien om biene og blomstene. Biene plukker litt her og litt der og forvandler det til noe nytt, i en ny kontekst.

Etter hvert blir kirken også avhengig av filosofisk skolering for å kunne utvikle kirkens dogmer. Går vi over til filosofien er kanskje stoisismen den filosofiske retningen (oppsto ca. 300 f. Kr.), som skulle bety mest for kristendommens fremvekst. Stoisismen var individ-orientert, der det var viktig å leve et moralsk og dydig liv. Stoikerne mente at det var nedlagt i menneskene hva som er rett og galt. Det å leve rett var å leve i samsvar med naturen, for naturen forteller oss hva som er rett og galt. Stoikerne var monister, de dyrket en gud, i motsetning til den antikke gudeverdenens polyteisme, og hevdet at all materie var Gud (pantheisme). De var slik ikke materialister, fordi all materie var for dem ensbetydende med ånd. En av stoikernes sentrale målsetninger var å oppheve Platons dualisme, nemlig skillet mellom ånd og materie. Med henblikk på inkarnasjonstanken, ble dette oppgjøret også viktig for de kristne. Noen hundreår senere dukker Platons tekning opp igjen og blir en viktig stimulans for den kristne tenkningen og teologien.

Stoikernes deterministiske og telelogiske tenkning skulle også få betydning for kristendommen og de kristnes historieoppfatnig. I motsetning til antikkens sykliske verdensforståelse, forsto stoikerne verden som i en lovmessig og lineær utvikling mot et bestemt mål, styrt av en høyere fornuft, der naturen utgjør det normative grunnlaget. Kristendommen overtar mye av dette tankegodset og videreutvikler det i sin filosofiske tenkning, men erstatter naturens lovmessighet med Guds vilje. Paulus oppfatning av Guds lov er trolig influert av stoikernes syn på den åndeliggjorte natur. Når Paulus sier at alle mennesker er syndige for Gud, de kjenner loven, men gjør ikke det rette, så er det trolig stoikernes telelogiske og normative naturforståelse som her er referansen.

I denne sammenheng bør også nevnes at stoikerne, i tråd med sin generelle filosofi, utvikler naturretten. Denne rettsoppfatningen trenger etter hvert inn i romersk rett, og senere i kristen tenkning. Jnf. Rom. 2. 14-15 «Den blir en guddommelig sanksjon av en universell moral» .

Kristendommens tilpasning til filosofisk tankegode kan også sees i antikke avbildninger av Kristus. Her fremstilles han ofte som «Kristus filosofen», med den karakteristiske filosofiske talegesten.

Senantikk og avklaring

Utover på 300-tallet blir kirken mer og mer etablert og separert fra jødedommen. Her blir kirkefaderen Paulus’ brev en viktig identifikasjonskilde for kirkens oppbygging. Man regner også perioden mellom 300 og 400-tallet som avslutningen på antikken.

Keiser Konstantin (ca. 285-337) er en viktig skikkelse for den kristne konsolideringen som skjedde på denne tiden. Det sies at han hadde en drøm før han skulle ut i et avgjørende slag mot Maxentius. I denne drømmen fortalte en engel at han skulle seire ved hjelp av korsets tegn, noe han også gjorde. Under Konstantins regjeringstid blir kristendommen i 311 en tillatt religion, og i 313 en likestilt religion. Romerriket var nå i både indre og ytre oppløsning. Ved hjelp av kristendommen gjorde Konstantin et vellykket fremstøt for å forene det flerkulturelle og flerreligiøse riket. Kristendommen var en hensiktsmessig religion i en slik sammenheng, fordi den både var individorientert (gjennom frelsen), og hadde et globalt perspektiv (Gud er verdens skaper).

Konstantin tok også opp i seg kristent tankegods som han implementerte i keiserkulten. Særlig gjaldt det elementer som kunne gi ham en guddommeliggjort status. I billedfremstillinger av keiseren ser man ham sterkt stilisert og frontal, med himmelvendt blikk, nærmest som en guddommelig pantokrator, allhersker.  (H. P. L’Orange: «Fra legeme til symbol»). Denne gjensidige utvekslingen resulterte i en sammensmelting av politiske og religiøse ideer som gav keiserkulten en ny og enhetspreget maktstruktur. Kristendommen ble nå en viktig dimensjon/overbygning for å opprettholde det romerske riket. På en måte ble kristendommen det nye limet som skulle holde riket samlet. Konstantin flytter da også rikets hovedstad til Konstantinopel (Bysants) for å ha bedre oversikt med det store imperiet.

På 400-tallet blir det vestromerske riket stadig angrepet av nordeuropeiske stammer, og etter hvert faller Roma. I 476 e.kr. går det vestromerske riket under. Det østromerske riket fortsetter å eksistere i Bysants til 1453, da byen blir erobret av tyrkerne. Under bysantinismen blir den gresk-romerske kulturen i kristen tapning videreutviklet, også den typen billedfremstillinger som keiser Konstantin hadde introdusert. Men etter hvert forsvinner keiseren som pantokrator, i stedet inntar nå Kristus denne posituren. Kristus som allherskeren, blir slik høydepunktet og kulminasjonen i kristendommens møte med antikken.