Hans Rustad Det er ikke til å komme forbi at de amerikanske soldatene som går til fots inn i gatene i Fallujah utviser stort personlig mot: hemmelige tunneller, bruk av nasjonalgardens uniformer, misbruk av hvite flagg er bare noen av trickene som koster menn liv og lemmer.
Det er merkelig, men når så du en norsk avis eller TV-kanal fortelle ærlig om hva de gjennomgår? Det er alltid skepsisen, negativiteten, og skadefryden hvis motstanderne vinner frem, som dominerer.
They are supposed to be our allies. Men tonen i nær sagt alt som skrives sier noe helt annet. Det er journalistene uærklærte propagandakrig mot USA, på vegne av det norske folk.
De amerikanske styrker er profesjonelle. De har lært et og annet siden Vietnam. Under den kalde krigen var det en viss faglig standard på militært stoff i norske medier. I dag er det ingen standard i det hele tatt. Kun synsing, like kvalifisert som å se verden gjennom et sugerør.
Den kritiske journalistikken har «spist seg selv»: Det er blitt et aksiom at Pentagon forsøker seg med løgn hele tiden. Den kritiske innstillingen tipper over i den grad at journalistene mister av syne hva krigen handler om. Dette var særlig uttalt under Kosovo-krigen. Journalistene var opptatt av å avsløre feilbombing, noe serbiske myndigheter visste å utnytte. Det var lite fokus på det politiske spillet: at 15 regjeringer blandet seg inn i hvilke mål som skulle bombes, hver eneste dag. Det gjorde at Wesley Clark nesten gikk nuts.
Denne erfaringen er en god forklaring på amerikansk alenegang senere. Særlig når USA står for det meste av våpen og menn, for ikke å snakke om sattellitt-overvåking og etterretning. (Skal Europa ha noen som helst mulighet for å bli tatt alvorlig av USA må det gjenreise et troverdig forsvar, fremholdes av flere.)
Amerikanske journalister er med gutta inn i Fallujahs alleyways. Fotograf Ashley Gilbertson tar noen utrolige bilder. Igår av soldater som går langs tanks. De må forte seg for de har havnet i en sky av fosfor. Det er ikke lett når de har vært på bena i 38 timer med 50 kilos oppakning.
Les også om HBOs nye film «Last Letters Home», hvor etterlatte forteller om sønner, ektemenn og søsken, som dro ut og aldri kom tilbake. Krig er forferdelig, og noe et sivilt samfunn strever med å forstå. Richard Cohen skriver klokt om krig når du ser den på nært hold, sammen med soldatene som dør:
But all truth about war is anti. It is anti because it is horrible. It is anti because it is about waste. It is anti because it reveals loss and sadness and pain and injury and death. It is anti because time often turns the reason for the war ephemeral or downright silly — out of frame, if life were a movie. Only one weight is placed on the scale. The truth about violent death obliterates the truth about everything else.
Jeg vet det er høyst ukorrekt å si dette i Norge, men bildet av de beige uniformene vekker noen spesielle følelser hos meg. Har det noe med fint design, å gjøre? Band of Brothers? Bilder av Iwo Jima, Normandie? Det er trolig noe mer komplisert. Noe som har med USAs storhet å gjøre, i mange betydninger av ordet. Også den storhet som Cohens artikkel vitner om.
