Abid Q. Raja deltok i debatt om «burqa-ban» på helgens Battle of Ideas i London i helgen, og Raja valgte som den eneste av paneldeltakerne å snakke om jentenes reelle situasjon, ikke den formelle retten, som sier at alle har rett til å gjøre som de vil.

Den formelle som villig eller motstrebende tilkjenner muslimske jenter samme rett til å kle seg som de vil som andre, ser situasjonen ut fra vestlige kultur, dvs. basert på en ekstrem individualitet. I et slikt perspektiv blir burka og niqab en ytterlighet på linje med Miss Sixty-bukser og kort topp. Hvis det ene er lov må det andre også være det. Mange vestlige liberalere omfavner et slik perspektiv og føler de forsvarer muslimske medsøstre, eller at de er «gode» som er konsekvent tolerante, og ikke bare på egne vegne.

Men det er ikke slik det fungerer. Muslimske jenter lever i en helt annen kultur.

Tiden var knapp, men Raja rakk å ha to innlegg der han gjorde dette helt klart: De vestlige begreper om individualitet gir ingen mening innenfor den kontekst de muslimske jentene vokser opp i. Dette var et viktig statement.

Forsvarere av den kollektive tvangskulturen og liberalere kan møtes i en skinnhellig allianse: et forsvar for individets rett, som i virkeligheten betyr retten til disiplinering av jentene innenfor det patriarkalske systemet, eller enda verre: niqab og burka som identitetsmarkører for en islamistiske identitet, dvs. verdier som er uforenlige med et moderne samfunn.

Flere markerer sin misbilligelse av burka og niqab. Norske politikere gjør også det, men lov eller forbud, det kan de ikke være med på. Vi lever jo et åpent samfunn.

Men Raja sa: Da svikter vi jentene. De lever under et uhyrlig press. Ikke gi meg det bullshitet om at de har fritt valg. De kontrolleres av sine brødre, de får ikke gå ut etc.

Dermed brøt han et viktig tabu. Den rådende oppfatning vil ikke blande seg inn i muslimers indre liv, og bruker individualismen som påskudd til å la være. Alle må ha rett til å gjøre som de vil.

Når Raja sier: – Men de gjør ikke som de vil, lager han trøbbel. Han forstyrrer idyllen, forestillingen om at det går seg til, bare alle får lov å gjøre hva de vil.

Dette er det avgjørende skillet mellom en skinn-liberalisme, som er la-skure, og i møtet med en mer undertrykkende kultur velger å lukke øynene av bekvemmelighetshensyn. Det koster for mye å engasjere seg og det er brysomt. Mange velger en «jeg vil ikke bli forstyrret i min behagelige tilværelse»-holdning. Hos flere av de sterkeste forsvarere av det flerkulturelle, ligger en nedlatende holdning til muslimer. Man tar dem ikke på alvor, behandler dem ikke som likeverdige mennesker som har samme potensial som andre.

Også dette sa Raja på søndagens møte: Alle kulturer er ikke like, noen er bedre enn andre, noe fortjener ikke å forsvares.

Dette er viktige toner. Raja har signalisert at han er under press fra mer radikale krefter som ønsker å skvise ham som kafir, en sell-out osv. Her tok Raja et valg, og han går lenger enn den falske liberaliteten som preger den offisielle versjon: han krever noe, både av det norske samfunnet, at det skal bry seg, og av de muslimske milijøene, som må la jentene bli frie.

Det er oppløftende. Dermed kan det bli et gi-og ta. Raja viser at han mener noe med integrering. Det gir ham en helt annen troverdighet når han tar opp andre temaer. Han har vist at han forstår hva individuelle verdier betyr i praksis.