Tidligere denne uken stod en radikal islamist bak den verste skytemassakren i USAs nyere historie da 49 mennesker ble skutt og drept på en homsebar i Orlando.

Den snakkende klassen, som forstår verden gjennom ideologiske brilleglass fremfor fornuft, gikk i en diger bue rundt den eksplitte motivasjonen bak handlingen straks det ble kjent hva det dreide seg om.

At Donald Trump påpekte denne var visstnok et helt frastøtende tilfelle av å slå politisk mynt på en tragedie.

De selv kan selvsagt slå så mye politisk mynt som de bare vil – forbeholdt at det innebærer å vifte med pekefingre i alle andre retninger enn i den udåden faktisk utgikk fra.

Angrepet fra en radikal islamist hadde igjen intet å gjøre med islam, og alt å gjøre med kris­ten­dom­men, amerikanske kon­ser­v­a­tives hold­ning til ekteskapet, det andre grunnlovstil­legget om amerikaneres rett til å bære våpen, og selvføl­gelig Trumps retorikk, som har advart om trusse­len fra… slike som gjern­ingsper­so­nen (angivelig en irrasjonell, hatefull frykt).

Våpensituasjonen i USA er ikke optimal, men i et land med omkring 300 millioner skytevåpen i sirkulasjon, og hvor helautomatiske rifler strømmer over en sørlig grense som de sosialliberale ønker ubevoktet, vil terrorister alltid ha tilgang. Våpen er uansett ingen *utløsende årsak* for politisk vold.

Ter­ror­is­ten hadde medlem­skap i Demokratene, men heller ikke det hin­drer reli­gion­spro­fes­sor Dag Østein End­sjø fra å lire av seg i NRK Ytring at “mas­sakren mot homo­baren i Orlando kan ikke sees uavhengig av hvor­dan homo­hat i åre­vis er blitt frem­met av Det repub­likanske parti.»

I så fall er det en sta­tis­tisk utro­lighet — nok en gang — at ter­roren kom fra islamistisk hold.

USA er et land med over 250 mil­lioner kristne. De fleste kunne likevel gjette seg til at gjerningsmannen hadde islamistiske sympatier før detaljene i saken i det hele tatt var kjent. Hvordan kan dette ha seg? Og hvorfor flykter homoseksuelle vekk fra den muslimske verden og mot den vestlige fremfor vice versa?

Forsøker de snakkende i det hele tatt å se mønstre, eller er deres hensikt bare å dekke over dem?

Orlando-ter­ror­is­ten ble satt under etter­forskn­ing av FBI i 2013 under mis­tanke om bånd til radikale islamis­ter.

Han ringte nød­num­meret 911 under mas­sakren for å informere om at han han­dlet på vegne av islam.

Han sver­get lojalitet til IS.

Det ble ropt “Allahu akbar!” mens han skjøt og drepte sine 49 ofre.

Fremde­les er de kloke hoder i main­stream stadig usikre på motivet…

En britisk parlamentarikers død

Torsdag skytes og drepes imidlertid det britiske parlamentsmedlemmet Jo Cox (Labour) av en person som ifølge et øyenvitne roper «Britain first!» (en høyreradikal organisasjon i Storbritannia).

Hele argu­men­tasjon­srekken til de sosial­lib­erale fra dagene før blir umiddelbart evakuert.

Nå har terror plutselig *absolutt alt* å gjøre med motivet, som det allerede etter første rapport om «Britain first»-vitneutsagnet ikke hersker noen som helst tvil om. De som identifiserer dette, er det ingenting hatefullt ved lenger (hvorfor i huleste skulle det?), og diskusjonen om alle øvrige faktorer uteblir i sin fullstendighet.

Den positive generaliseringen av muslimer avløses av en negativ generalisering av briter med så mye som et nasjonalistisk fiber i kroppen.

Skylden kan denne gang trygt fordeles over samtlige briter som ikke er for vidåpne grenser, og selv motstandskampanjen mot EU forut for folkeavstemningen gis et medansvar i flere britiske publikasjoner.

I Aften­posten har man det siste døgnet kunne lese artikkel opp og ned om alle som har blod på hendene:

The Guardian er sterkt kri­tisk til både Ukip-leder Nigel Far­rage og led­eren av det høyreek­streme par­tiet Britain First i led­eren.

«Retorikken om vestlig rasisme og islam­o­fobi er speil­bildet av ide­olo­gien som IS og al-qaida bruker for å rekrut­tere og over­tale folk til å spenne på seg eksplo­siver, og dø for å drepe andre. Det kan være spe­sielt effek­tivt i Storbri­tan­nia, i en tid når hat-oppvigleri siver inn i main­stream,» skriver avisen i led­eren.

En av de mest delte sak­ene var en kom­men­tar av Alex Massie i mag­a­sinet The Spec­ta­tor. Også han tar et oppgjør med Far­rage og retorikken i britisk poli­tikk.

«Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har hatt så dårlige følelser om dette lan­det og poli­tikken her, enn det jeg gjør nå,» skriver Massie.

Jeg ønsker ikke engang å tenke på reaksjonene om vi spilte hele argumentasjonsrekken til de sosialliberale fra Orlando tilbake på dem selv i forbindelse med Jo Cox-drapet.

Ikke bør vi ønske å synke så dypt heller.

Vår oppgave bør ikke være å anvende hersketeknikker, men å avkle dem.

Var Cox-terroristen mentalt syk? Det bortforklarer ingenting.

Alle samfunn har mentalt syke mennesker. Det eliminerer ikke den politiske naturen av attentatet. Alt det eliminerte i dette tilfellet, var terroristens følelse av at han hadde noe å tape på sin ugjerning.

Dermed er de fleste sekulære (eller mildt religiøse) terrorister også sterkt depressive. Islamisters frykt for å ofre egne liv underordnes derimot den genuine troen på å bli belønnet i det neste liv.

Steinen ruller videre

Den nye hverdagen ruller videre inn i helgen.

Lørdag siktes tre radikale islamister i Belgia under mistanke om nye terrorplaner mot fotball-EM i Frankrike.

En 22 år gammel radikal islamist siktes også for planer om å massakrere turister i Frankrike.

Hadde det ikke vært for sikkerhetstjenestene, ville disse landene nå vært på god vei mot å bli destabilisert.

Hvordan vil et Europa med en doblet muslimsk populasjon se ut?

Tenker det politiske mainstream at en slik utvikling vil øke eller redusere tilfanget av høyreekstremister?

Min teori er at de ikke tenker i det hele tatt.

En konsistensfeilslutning er også hele tiden meget fremtredende.

Enten klandrer man visstnok alle tilhengere av islam for å være ekstremister – vanligvis en stråmann – eller så må man godta at det ikke er noe problem med islam i det hele tatt.

Om man skulle heve det over enhver tvil at disse problemene utgår fra islam, griper de straks til whataboutism ved å trekke frem alle historiske forbrytelser i Europa. Som om den spanske inkvisjonen var noen grunn til bekymring for spanske terroranslag under fotball-EM…

Hensikten med en slik tilnærming er å bagatellisere den ubeleilige årsakssammenhengen mellom islam og terror gjennom følgende trekk:

• X1 (islam) er ikke det eneste som fører til Y (terror)

• Vesten har også faktorer (X2, X3, X4…) i samfunnet som fører til en økning av Y, eller som historisk har gjort det

• Derfor vil ikke introduksjonen av X1 lede til en betydningsfull *relativ økning* av Y

Dette er en feilslutning som overser følgende forhold:

• X1 er en betydelig faktor som leder til Y (det betyr ikke at alle proponenter av X1, eller selv de fleste av dem, medfører en økning av Y)

• X2 er et historisk eksempel som ikke lenger er en faktor overhodet

• X3 og X4 er relativt ubetydelige faktorer

• X5 (høyreekstremisme) er en faktor, men denne øker eksponentielt ved introduksjonen av andre faktorer – deriblant X1

• Derfor vil introduksjonen av X1 lede til en *betydelig økning* av Y

Dette er ikke akkurat rakettvitenskap. Hvorfor er det så vanskelig å forstå? Hvordan kan så mange være så dumme over så lang tid?