Kommentar

Atle Sommerfeldt, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp, ble av Regjeringen nylig utnevnt til biskop i Borg bispedømme. Han er en ekte radikaler, en kristensosialist,  støttespiller for palestinske myndigheter, en kritiker av internasjonal handel, en årvåken kritiker av USA, krigen mot terror og Israel.

Han er alt venstresiden elsker, og alt hva en våken høyreside skulle styre unna. Hans teologiske fundament vet vi lite om, annet enn at det neppe er så omfattende, det er ikke der han kommer fra, han kommer fra politikken.

En splittende biskop

Det var den mest radikale av alle bispekandidatene, og trolig den minst samlende for kirken. Han var den som lå nærmest SV, og det er vanskelig å se dette som annet enn en seier for nettopp SV i regjeringen. Hele 10 av 14 medlemmer i Kirkerådet ønsket Paul Erik Wirgenes. Han leder Kirkerådets avdeling for menighetsutvikling. Sommerfeldt var den av de nominerte som fikk færrest stemmer i de kirkelige valgene.

Den nye bispen i Borg blir et takk for sist til Ole Christian Kvarme, som i egenskap av en relativt konservativ kandidat ble valgt til biskop i Oslo mot venstresidens kampanje. Denne gang ble det ikke gjort noen feil.

Man kan mene hva man vil om Sommerfeldts synspunkter, men samlende og bred er han ikke. Forteller dette oss noe om hva som egentlig menes med ”folkekirken”? Den ser ikke så romslig ut som kirkepolitikerne vil ha det til lenger. Vil noen til høyre for sentrum orke en preken av Sommerfeldt?

I vinter skrev Sommerfeldt en preken som ble brukt av mange under fasteaksjonen, der han skriver: «Vi vet samtidig at Guds visjon for menneskene og verden … et samfunn der alle mennesker kan høste fruktene av sine henders gjerninger og der styresmaktene tar ansvaret for rettferdig fordeling …»

Denne folkekirken er i stadig større grad for og av folk på venstresiden i norsk politikk. På høyresiden er det ganske stille. Enten bryr man seg ikke fordi man ikke ser verdien i kirken, eller så våger man ikke ta en kamp for konservative verdier i kirken fordi kostnaden blir for stor. Da overser man at kirken blir en arena for venstresidens saker og syn. Bispevalget avslører derfor et fravær av interesse på den politiske høyresiden rundt Kirkens rolle.

Regjeringen sikrer seg nå en støttespiller i statskirken — og det er kanskje derfor de vil ha den; en sikrer seg biskoper som en kan regne med har samme dagsorden og retorikk, og som vet å spille sin rolle innenfor de politiske sakene som klima, Midt-Østen, sosialpolitikk, multikultur og dialog m.m. De må gjerne være litt mer radikale, si ting som regjeringen og de ansvarlige ikke kan; slik åpner de opp for at tidligere radikale posisjoner blir normalisert, og at hele det politiske landskapet flyttes til venstre. Å bli kritisert litt fra venstre er nødvendig og nyttig for enhver politiker på den ansvarlige venstresiden.

Å være bred og inkluderende betyr for Sommerfeldt ikke å trå varsomt i kontroversielle spørsmål, men tvert om være radikal og politisk. AS skriver selv:

”Nært knyttet til utfordringen i å åpne kirken som sted for mennesker, er utfordringene å utruste mennesker og oss som fellesskap av mennesker til å leve ansvarlig i møte med vår tids store globale utfordringer: klimakrisen, fattigdomskrisen, konflikter mellom ytterliggående grupper i ulike religioner og krisene som følge av statsmaktens ofte autoritære, overkjørende og ekskluderende styring. Disse utfordringene krever vår solidaritet og at kirken fremstår lokalt som en del av det globale, nestekjærlighetens handlingsfellskap vi er kalt til å være.”

Her stilles det opp et klassisk sosialistisk verdensbilde: Det er oss med nestekjærlighet og solidaritet opp mot stormaktene, klimakrisen osv. Vesten utbytter den tredje verden i et nullsumspill. Det er det gode mot det onde. Gjennom Sommerfeldts briller er mennesket politisk. Å være menneske handler om å utruste oss til å møte politiske spørsmål.

Politisk livstolkning

Kirkens rolle i Sommerfelts øyne er da å ”hjelpe folk til livstolkning og handlingsalternativer”, skriver han i sitt valgmanifest for bispenomiasjonen. Du trodde kanskje kirkens rolle var å peke på Gud, men nei, Kirken skal i stedet endre folks perspektiver på verden. Her er vi langt fra Nasaret og Kristus på korset, her er det politikeren som snakker. ”Livstolkning” høres fint ut. Det er en slags nytale. Det betyr egentlig å forme perspektivene folk har på samfunnet. Det betyr sette dagsorden, legge premisser. Slik har hans rolle vært i KN og slik blir den nok i Borg.

Så hva slags livstolkning kan vi vente oss? Det er ikke mulig å lese AS sine mange Twittermeldinger uten å forstå at denne mannen ikke liker FrP, men liker Audun Lysbakken og SV; at han liker religiøs dialog, men ikke Israel — men han er positivt overrasket over Hamas sin vilje til fred og likestilling — at han liker dagens regjering og han liker selvsagt fotball, slik alle «folkelige sosialister» skal gjøre.

Terror, overgrep og ekstremisme er overalt og ikke noe som er typisk for den muslimske verden, mener Sommerfeldt. Han legger stor vekt på hvor grusomme Vesten har vært, og hvor mange ekstremister vi selv har fostret. Det gir ingen mening å snakke om «dem og oss», sier han i en kronikk. Det er ekstremister på begge sider, er hans mantra.

”I kristendommen har vi en tradisjon med voldelig sivilisasjonsutbredelse”, slår han uten videre fast. Men han ser ut til å avise at vi burde bekymre oss for noe i den samme retning fra dagens islam. Under tittelen “vår tids sivilisasjonskonflikt”, og med mellomtitler som “voldelige krefter” finnes ikke en eneste bekymret referanse til islamistisk vold annet enn når han forsøker avdramatisere det.

Sommerfelt ønsker å “bygge en global sivilisasjon basert på felles menneskeverd”, “en global, multikulturell bevegelse”. Det er ikke islamistene vi bør bekymre oss mest for, nei, “vi har særlig en ting felles når vi deler våre erfaringer: fortvilelsen over ekstremistene i egne rekker,” skriver han.

For noen år siden deltok han i Riv muren-kampanjen sammen med SVs Kristin Halvorsen – og vi snakker om Israels sikkerhetsgjerde. Riv muren ble arrangert samtidig med markering for Krystallnatten 10. november. Flere mente akkurat det var smakløst, og Sommerfeldt skal ha angret seg.

Changemakers agenda

Kirkens Nødhjelps egen ungdomsorganisasjon, Changemaker, er en typisk venstreradikal organisasjon. Det er en politisk pressorganisasjon.

Changemaker har seks tema de jobber med, og et av dem er “krigen mot terror”. Merk at det altså ikke er terror eller terrorisme som bekymrer Changemaker, men krigen mot terror. Terrorisme settes dessuten i hermetegn, slik at man sår tvil om terrorisme virkelig finnes. I den grad de aksepterer at det finnes, så legger de vekt på at stater står for mer terror enn terroristene selv.

Invasjonen av Afghanistan var i strid med folkeretten, heter det videre. “Etter 11. september påstod USA å ha klare bevis for at terrorangrepene ble utført av al-Qaida i samarbeid med Afghanske myndigheter (Taliban-regjeringen)”. Merk uttrykket USA “påstod”.

I et kapittel om krigen mot terror på Afrikas Horn, er det igjen USA som er hovedaktøren. Beskrivelsen begynner ikke med hvordan islamistene får fotfeste og deres terror mot sin egen befolkning, men med at USA oppretter base i Djiboti og sammen med Etiopia beseiret islamistene i Somalia. “USA benyttet anledningen til å bombe islamister de påstod stod i ledtog til internasjonale terrororganisasjoner som al-Qaida.” Igjen brukes “påstod”. Så konkluderer det korte avsnittet med at 6500 ble drept bare I Mogadishu. Man lar det henge i luften. Hvor ligger ansvaret? Dette var historien om krigen mot terror på Afrikas Horn.

Neste avsnitt har tittel “USAs tvilsomme allierte i kampen mot terror”. Jeg regner med at du snart har fattet poenget. “USA har støttet flere svært tvilsomme regjeringer i deres krig mot hjemlig opposisjon. Eksempler er Colombias regjerings kamp mot FARC, Filippinenes regjerings kamp mot NPA, Abu Sayyaf, og andre grupper, Tyrkias regjerings kamp mot PKK, og Israels kamp mot Hamas og andre palestinske grupperinger.”

Er disse regjeringene “svært tvilsomme”? De er alle demokratisk valgt. De har alle med unntak av Israel styresett som har utviklet seg fra autoritære til demokratiske (Israel har selvsagt vært det fra første stund). Og hva med FARC, Abu Sayyaf og PKK? Dette er terroristorganisasjoner som dreper, utpresser, kidnapper og terroriserer sivile. De er faktisk på EUs, USAs og Canadas m.fl. liste over terroristorganisasjoner.

Det er oppsiktsvekkende at KNs ungdomsorganisasjon anser terroristorganisasjoner som FARC og Abu Sayyaf som en legitim politisk “opposisjon”, mens de respektive regjeringene altså er “tvilsomme”.

Er det noen tvil om at Hamas har stått bak omfattende terrorangrep mot både sivile og militære israelske mål, såvel som mot sine palestinske rivaler? Det er dessuten godt kjent at FARC har hatt et samarbeid med islamistiske ekstremister som Hizbollah, og at det finnes en bekymring for et visst samarbeid. FARC var og er en marxistisk, revolusjonær gerlijagruppe finansiert med narkotikapenger, kanskje en av verdens farligste. Det er vel kun Venezuelas Hugo Chavez som anerkjenner FARC som legitim opposisjon.

En leser, og ikke minst en tenåring, som jo er målgruppen til Changemaker, vil selvsagt lese ut av dette at USA og deres “krig mot terror” er den virkelig skyldige. Slik kunne en gå gjennom avsnitt etter avsnitt.

I hele Changemakers analyse av tiden etter 9/11 finner vi venstresidens klassiske syn. Man kan være enig eller uenig, men at materiale fra Changemaker nå brukes i konfirmantopplæringen, er et lite kupp.

Changemaker finansieres hovedsaklig av Kirkens Nødhjelp. KN mottar ca. 100 millioner årlig i frivillige gaver, da hovedsaklig fra enkeltmennesker og menigheter. Changemaker deltar blant annet i et stort antall arrangement under den årlige fasteaksjonen.

Minner igjen om at dette er Kirkens Nødhjelps ungdomsorganisasjon, og at dette materialet brukes i Kirkens arbeid, produsert og fremmet under Sommerfeldt ledelse, for som han sier: folk må hjelpes til “livstolkning”. Ikke rart SV ønsket et bispesete for ham.

Stadig smalere port

Det er et paradoks at mens alle ønsker en kirke med lav terskel og høyt under taket, plass for alle osv., må de radikale kvoteres inn gjennom politiske vedtak. Vi ledes til å tro at folkekirken er romslig; at det er selve poenget med folkekirken.

Men vi ser en alvorlig tendens i motsatt retning. Med venstresidens politisering blir kirken smalere, med plass for færre.

At Sommerfeldt var førstevalget også for biskopene, sier vel noe om at utskiftningen nå har nådd langt. Det finnes stadig mindre opposisjon til venstresidens dominans i Kirkens egne sentrale organer.

Ikke bare er dette politisk enda et langt skritt til venstre, men det er teologisk en skuffelse. Når skal vi få en biskop som ikke er politiker men har faktisk teologisk tyngde og kirkelig erfaring? De er politisk kompetente, men teologisk?

Sommerfeldt har to år som vikarprest, resten er internasjonalt arbeid, menneskerettigheter, bistand, økumenikk innenfor Mellomkirkelig Råd og deretter leder av Kirkens Nødhjelp. Hans erfaring fra menighetsarbeid er minimalt.

Denne prosessen vil ikke og kan ikke skape fred i kirken. Kristin Clemet har blogget skarpt og klart om dette tidligere i år: “Det er nesten patetisk å høre statsansatte biskoper «leke» politisk parti og fortelle oss andre hva som er «riktig» standpunkt — høyt hevet over de egentlige partiene. Det er også veldig provoserende — fordi det dreier seg om en statlig kirke.”

Med Sommerfeldt i Borg kan vi bare holde oss fast; han blir vel fast gjest i de riktige programmene og spaltene med sine politiske formaninger, fordømmelser og velsignelser i sitt arbeid med å bedrive politisk ”livstolkning” for oss lekfolk.

Har vi fått en radikal elite i kirken som snakker til den politiske og kulturelle eliten og ikke til folket, til de troende? Er ”folkekirke” blitt nytale?

Den politiske og kulturelle elite kan være en troløs venn. Eliten trenger ikke kirken med unntak ved store anledninger; de vil alltid se på den med uro og tildels forrakt. Arbeiderpartiet og SV har historisk ingen respekt for kristendommen. Omfavnelsen er kun et utslag av at vi takk og pris har fått de konservative bort, og at Kirken har tilpasset seg et sosialetikk og alminnelig føleri som fungerer som hand i hanske for venstresiden og media.

Når nå angivelig terskelen skal være så lav og taket så høyt, det sosialpolitiske engasjementet så stort; når kirken er så lydig og lojal med regjeringens og elitens store prosjekter om dialog, klima, etikk og rettferdighet; og når biskoper og kirkebyråkrater har tatt over det politiske språk og dagsorden, når viljen til tilpasning så stor, hvorfor strømmer ikke eliten selv, og da venstresiden spesielt, til kirken på søndag? Og hvor er de nye flotte kirkebyggene, menighetssentre osv. Og hvor er interessen for det åndelige, for troen, for Kristus?

Hvorfor synes kirkene å være tommere der det er moderne liberale og radikale prester — mens der menighetene har beholdt sin vitalitet synes å være der det prekes tydelig, der tradisjon holdes i hevd. Det kunne være interessant å vite.

Denne prosessen blir trolig selvforsterkende. For verdikonservative vil ikke føle seg hjemme i Kirken. Det er ille, siden det er nok de verdikonservative som tross alt er de mest lojale kirkebrukerne. Det kommer ikke fred og harmoni, eller åndelig fornyelse i kjølvannet av dette.

Venstresidens husalter?

Flere spørsmål melder seg; hvordan kunne denne utnevnelsen skje så og si uten debatt? En politisk radikaler glir ubemerket inn i bidspekollegiet uten at en konservativ stemme sier et pip. Jeg tror ikke en gang Dagen eller Norge idag har tatt saken.

Eller hva med Høyre og FrP og konservative i KrF og SP. Har de ikke mot eller analytisk kraft til å gjennomskue hvordan Kirken blir en politisk aktør? Og hvordan Kirken som i disse tider angivelig skal bli bred, demokratisk, folkelig .. gradvis blir sekterisk. Hvor mange flere studieturer til Vestbredden får vi? Hvor mange flere initiativ om klimakrisen, nord-sør, fredsarbeid formet i venstresidens retorikk og perspektiv skal vi makte?

Dette er en fornærmelse mot folk som har et annet og kanskje mer nyansert syn på politikk og samfunn. Det kan finnes folk som støtter Fremskrittspartiet som også ønsker seg en kirke å høre hjemme i. Tenker kirkens folk over dette?

Dette er også et spørsmål om Kirkens sjel, det vil si, hva Kirken er, hva er dens mål og hensikt? Folk som søker mot det åndelige, mot Kristus, Gud og evige spørsmål må i dag tåle stadig mer politisk aktivisme og moralisme pakket inn i stadig mer overfladisk føleri og politisk retorikk.

Vår hverdag flømmer over av politiske formaninger. De riktige sakene er på dagsorden alle steder. Samtidig tørster folk etter åndelig ledelse. Ikke enda en politisk markering, enda en moralpreken om klima og fattigdom når det er klart for alle som kan se at den største fattigdom er midt i blant oss, og den er ikke materiell.

Vi har kommet til et punkt da man må spørre seg om Kirkens radikalere står på Kirkens grunn. Skal Kirken fortsette det som kalles en demokratisering, må dette avklares. Skal demokratisering bety radikalisering og politisering? En slik demokratisering vil kunne føre til splittelse og ikke samling. Det er kanskje det man tenker; de konservative kan finne seg sine egne menigheter så kan Den norske kirke bli venstresidens husalter.

Les også

-
-
-
-
-