Håkon Gundersen har en artikkel i Morgenbladet om menneskers hang til å finne Den store sammensvergelsen. Han har funnet frem til to personer som bruker mye av sin tid på å avsløre hva som egentlig foregår. Det dreier seg om truth.org og 9/11. 9/11 later til å være Porten: når man har forstått at 9/11 var en inside-job, er det mye som blir klart.

Dessverre greier ikke Gundersen å bestemme seg for om han skal fleipe eller ta dette alvorlig. Det blir med hentydninger, bla. til hva den ene av dem mener om Holocaust, som også skal være i en klasse for seg. Det er visst slik at når man begynner å nøste, så må man bare følge tråden …

Slike tanker og mennesker er åpenbart en del av tiden, men de gjør seg best på avstand.

En signatur skrev nylig dette innlegget:

Dalrymple skriver: «If the government had actually wanted social unrest and violence in the event of a severe economic downturn, it could hardly have arranged things better.» Dalrymple er en smart mann, men det virker ikke som han har tenkt på at opptøyer og vold er nøyaktig hva den britiske regjeringen faktisk ønsker. Eller kanskje han har forstått det, men ikke tør å skrive det. Hans identitet er tross alt kjent. Det ligner på situasjonen i Norge: Her fører også regjeringen en tilsynelatende naivistisk politikk som vil føre til opptøyer og vold. Men det er de færreste som tør å tenke tanken ut: Kanskje opptøyer og vold er nettop hva den norske regjeringen ønsker og forsøker å fremprovosere?

Jeg bruker det som eksempel for å si noe om hvor vi ikke er: ingen demokratisk regjering krisemaksimerer. Det er noe trotskister eller jihadister driver med. Anjem Choudary krisemaksimerer. Han ønsker borgerkrig i Storbritannia. Men det gjør ikke Gordon Brown. Slike tanker får ikke innpass på document. De er som ugress, hvis man først slipper dem til, sprer de seg.

Det samme gjelder evinnelige Koran-sitater i enhver sammenheng for å belegge og bevise at det ikke er håp. Det kan bli anmassende.

Både i Eurabia og innvandringsdebatten er det innslag av sammensvergelse: hvis virkeligheten blir for utrolig, må den være planlagt av noen. Må den det? Når man først har slukt denne tanken, har den en tendens til å sette seg fast, som en krok, og mer og mer av det som skjer blir tolket inn i et skjema.

Hvis man har et kort i ermet, spill det med eleganse, dropp et hint, og ikke tramp inn. Da kan det være man sår en tvil, og har man noe å fare med, så blir det fanget opp.