Hva gjør man i tilfeller som den 35 år gamle etioperen som ble sluppet ut av fengsel til tross for utvisningsvedtak og advarsler om gjentakelsesfare, og forsøkte seg på en ny brutal voldtekt? Justisminister Knut Storberget ber om en gjennomgang og vil se på tiltak. Det er kjent prosedyre. Det som mangler er viljen til å skjære gjennom og ta et valg.

Politikere og massemedier greier å fremstille grove voldssaker som uunngåelige

Bistandsadvokat Trine Rjukan har lang erfaring med voldtektssaker. Hun sier det kort og brutalt til VG søndag:

– Dette er en kamp om verdier. Man må velge side. Enten velger man offerets og samfunnets interesser, eller gjerningmannens, sier Rjukan som er overrasket over at mannen ikke ble dømt til forvaring.

Stort klarere kan det ikke sies: Man må velge side.

Den liberale forståelsesmåten velger offeret, og offeret er gjerningsmannen. Denne paradoksale vri skyldes et ønske om å forstå hva som som ligger bak sosialt avvik. Man fant forklaringen i sosiale årsaker.

Det finnes andre tråder i denne veven: Et ønske om forstå Den andre. En romantisk-voldelig identifisering med den marginaliserte (Jean Genet og Bjørneboe). Hvor kommer ord som stigmatisering og diskriminering fra? De har i løpet av få år blitt en påtvunget retorikk som det ikke skal stilles spørsmål ved. Man kan snakke om en dyrking av minoriteter og av avvik, hvor avviket blir det normale. Majoriteten og majoritetskulturen er derimot mistenkeliggjort, eller: den tåler alt.

Rådende er en pose – og sekk-holdning. Men Rjukan sier: Det går ikke an. Noen ganger er det enten eller. Det er det dagens liberale elite har så vanskelig for. De nekter for at det er slik. Hele dialogkulturen, hele verdenssynet deres er bygget på det motsatte: at begge deler er mulig, at ingen motsetninger er antagonistiske.

Derfor finner man disse motsetningene igjen på alle plan: i spørsmål om personvern («totalt svermeri») , trygdeordninger («å røre ved sykelønnsordningen er en krigserklæring»), krigen i Afghanistan og Pakistan («Taliban ønsker å forhandle»), sikkerhetstrusler («hvorfor kan ikke nordkoreanere få studere IT i Norge?) eller kapring utenfor Somalia.

En norsk ekspert med erfaring fra området sa på radio i helgen at man ikke hadde noe valg når et fartøy først var kapret: man måtte betale. Det var uhyre vanskelig å storme et kapret skip, forklarte han og viste til kineserne som hadde vært store i munnen, men ikke greid å levere.

Det var en defaitistisk holdning: Løsningen på kapringen (som innbringer anslagsvis 500 millioner kroner i året) blir derfor sosial og økonomisk utvikling. Si det til det britiske paret som sitter som gisler og som nå er truet på livet fordi løsepengetilbudet ikke er høyt nok.

Men det finnes en annen og helt opplagt løsning for alle med bakkekontakt og historisk erfaring: enhver båt som nærmer seg et fartøy blir skutt i senk. Det kan være at noen skyldige kan komme til å bli ofret, men i dette tilfelle vil det felles gode være større enn et eventuelt individuelt liv. Kapringen truer det internasjonale samfunn. At det ikke finnes handlekraft til å foreta et slikt valg, sier noe om hvor svake våre politiske systemer er.

Svenskene er dårskapen og svakhetens land par exellence: når et helikopter flyr av gårde med milloner i ransutbytte, får ikke politiet lov av ledelsen å skyte. Hvis det hadde vært en engangshendelse ville en slik tilbakeholdenhet vært forsvarlig. Men det er ikke det. Ranene blir bare mer brutale og grovere. Da er samfunnets smerteterskel overskredet.

Problemet med dagens ledere er at de ikke har noen smerteterskel.

Men det har jentene i Stavanger som risikerer voldtekt når de setter seg inn i en av byens drosjer.

Det har også pårørende til jentene som etioperen har voldtatt og mishandlet.

De forlanger – i kraft av å være samfunnsborgere – å bli tatt alvorlig. At samfunnets ledelse reagerer på vegne av dem, og viser at smerteterskelen er overskredet.

Men justisminister Storberget føler det ikke slik. Han deler ikke denne smerteterskelen. Han har bare sympati med ofrene. Men det er ikke det de ber om. De ber om at Storberget opptrer som offentlig person, som fellesskapets tillitsvalgte. Det er samfunnets smerteterskel han skal representere, ikke hver enkeltes. Det er i kraft av denne han er valgt.

Men Storberget later som han ikke skjønner. Han drar heller på konferanse om vold mot kvinner og barn i New York og sier det er den saken han brenner mest for.

For de politisk korrekte kjenner bare lojalitet til ideer, ikke mennesker.

VG som har brettet ut både etioperen og drosjevoldtektene, hadde en leder søndag. Den var preget av samme pudding-liberalisme som kjennetegner Storberget.: oppramsing av situasjonen og skissering av problemet, og så noen generelle betraktninger om hvordan det burde være:

Det viktigste må være å få til rask utsending, uten rom for feil. i tillegg mener politiet at de ikke har virkemidlene de trenger når de vet at farlige kriminelle er på vei ut av fengsel. Det foreslås økt mulighet til å holde dem i varetekt til utvisningen kan effektueres.

Men «vi» vet, ut fra hvordan systemet fungerer, at etioperen aldri vil bli sittende hvis Etiopia nekter å ta imot ham. På et eller annet tidspunkt trumfer «humanismen» hensynet til sivile. Den kriminelles rettigheter er viktigere enn fellesskapets. Det er slik systemet er bygget opp.

I Europa hoper det seg opp kriminelle utlendinger som ikke lar seg returnere. Det er ansvarsfraskrivelse når myndighetene resignerer og slipper dem ut i samfunnet. De gjør seg indirekte skyld i nye forbrytelser.

Noen må hogge over den gordiske knuten.

Norge ga i 2008 bistand til Etiopia for 218 millioner kroner. Det er mye penger i Etiopia. Selvsagt skulle hjelpen knyttes til retur av egne borgere. Hvis ikke regimet godtar det, så suspenderes hjelpen øyeblikkelig. Dette ble foreslått, men ble møtt med et ramaskrik. Det var umoralsk.

Den danske psykologen Nicolai Sennels skriver mye om konsekvens. Handlinger får konsekvenser. For den som skal håndtere vanskelige barn og ungdom er dette en hovedoppgave. Det er sosialiseringens første bud.

Men pudding-liberalismen og den politiske korrekthet opptrer som bortskjemte barn: de nekter å se konsekvensene av egne handlinger.

Vi lever nå i en tid der en slik unnfallenhet får dødelige konsekvenser. Politikerne og mediene bør ikke slippe unna med at volden er et naturfenomen, og derfor uunngåelig. Man viser til hvor mange liv man kunne reddet i trafikken med midtskillere. Men man nevner ikke hvor mange ran, voldtekter og drap som kunne vært unngått hvis myndighetene viste større ansvar.

Rettighetstanken har vippet over til å bli et forsvar for overgriperen.

En pedofili-dømt ung mann flyttet fra et sted til et annet, og leide seg inn hos en utenlandsk familie med en datter på rundt ni år. Naboene ble klar over hans dom og en eller annen skrev et brev og la i postkassene i boligfeltet og advarte beboerne. Det ble oppslag i lokalpressen. Politiet tok saken og brukte krefter på å finne frem hvem som hadde lagt ut brevet.

Akhtar Chaudry (SV) diskuterte Frps forslag om kjemisk kastrering av Lommemannen. Chaudry fordømte også handlingene, men gikk så over til å argumentere for hvorfor en kjemisk kastrering, som er medikamentell, ikke fysisk, var et overgrep – mot forbryteren.

Nye overgrep skulle forebygges ved opplysning, behandling osv. Men fokuset var på forsvar av forbryteren som har skadet flere hundre mennesker, hvis man tar med guttenes pårørende.

Slik er de liberale refleksene: de går instinktivt i forsvar for overgriperen, men hører det ikke selv.

Tiden er ved å løpe fra både-og holdningen. Det er ikke plass til ja- takk begge deler. Det ville man aldri sagt hvis det var en selv det gikk ut over.

Trine Rjukan har helt rett: Man må velge side.