Innsidehandel-saken i DnB NOR gir et sjeldent innblikk i det korporative Norge. Ikke noe annet ord kan beskrive samrøret mellom regjering, statsbærende parti, offentlige institusjoner, personlige nettverk, statlig eierskap og finansaktører. Det er blitt lufta vi puster i, og man setter seg ikke opp mot dette systemet ustraffet.

Å stå oppreist og forsvare institusjonenes integritet i et slikt system er uhyre krevende, og forutsetter stort mot. All ære til Kredittilsynet og Økokrim for å ha våget. For det er hva det er: et system, med vested interests på alle fronter. Derfor ser man akkurat som i en mafiafilm hvordan folk vokter sin tunge, og/eller iler til med forsvar av DnB NOR. (NRKs Steinar Mediaas gikk f.eks. langt i å antyde at DnB NORs Rune Bjerke sitter i det til halsen på radio igår, men trakk seg under direktesending i studio).

Allerede tidlig i uken kunne vi registrere hvordan VGs Olav Versto og NRKs Magnus Takvam slo ring om DnB NOR og Stoltenberg i RedaksjonEn. Da var allerede de første rystelsene merkbare. Det gjaldt å stabilisere skuta, slik at lasten ikke begynte å forskyve seg.

Internalisering

Det er slik man tenker i det internaliserte maktspillet. Dette er en form for Monopol-spill, som alle borgere lærer fra de er små: Mange er kalt, men få er utvalgt. Den som skal bekle viktige stillinger, må avlegge opptaksprøve, som viser at man er til å stole på. Dvs. man må vite hva man gjør når systemet kommer under press. Opptre samlet, spille på lag, være defensiv, la ting gå over av seg selv.

Man tenker på politiske hendelser som naturfenomener, som ytre trusler det gjelder å avverge: Kritikere er løse kanoner på dekk. Det gjelder om å få surret dem fast. Denne naturalistiske oppfatningen av sunn politisk tvekamp tildekker sakens natur. Man får følelsen av å gjøre sin borgerplikt, av å være med på brannslukking. Derfor elsker mediene naturkatastrofer. Da kan de la empatien flomme og lage en parallell til politikken; den handler også om kamp og empati.

Det sier seg selv at dette ikke har noe med demokrati å gjøre. Snarere tvert imot. Den korporative staten kan ha demokratiske trekk, men grunnleggende er den antidemokratisk. Den bygger på bekjentskaper, uformelle kontakter. Noen som snakker sammen. Den formen for maktutøvelse som Arbeiderpartiet elsker og har perfeksjonert. Hvis man får ubehagelige spørsmål, reagerer man sjokkert: – Hva behager? Eller: – Jeg vil ha meg frabedt, som Martin Kolberg pleier å si.

Liksom fritt marked

I det nye sosialdemokratiske liksom-markedet har Ap-eliten og den økonomiske eliten inngått et samarbeid: De har gjensidig fordel av hverandre. Ap-staten sitter på så store verdier, dvs. olje, at den må bli en stor økonomisk aktør. De private er fornøyd hvis de får beholde makten over sin bransje. Vi ser det i maktkonsentrasjonen innen mediene og i dagligvarebransjen. Tilsynsordningene som skulle sørge for mangfold, er blitt fikenblader. Media Norge – den Schibsted-initierte storfusjonen – fikk nei, og skulle hatt nei hvis Medietilsynet skulle fylt sin funksjon. Men se, anken førte frem. Derfor oppfører Aftenposten seg mer og mer som et parti, og Harald Stanghelle som en politisk operatør. Partiavisene er borte, men vi har fått noe langt verre.

På dagligvaremarkedet har de fem store monopol. Hvorvidt prissamarbeidet er formelt eller uformelt er uvesentlig. Realiteten er at det ikke er reell konkurranse etter at Lidl ga opp. Matvareprisene har steget drastisk siste år. Det er forbrukerne som får blø.

Denne anti-forbrukerholdningen som kartellvirksomhet innebærer, har også staten overtatt: Staten er for fattig til å finansiere veier i dette landet. Forlengelsen av E6 fra Jessheim til Kolomoen utenfor Hamar finansieres 25-75 med statlige og private midler, slik at én tur skal koste 90 kroner. Det er foreslått elektroniske stasjoner som skal hindre kjøring på lokale veier! Dette er Hedmarken, ikke Napoli.

I det sosialdemokratiske liksom-markedet gis private f.eks. rett til innkreving av parkeringsbøter. Man kunne like gjerne gitt dem seddelpresser. Det er ikke den plass som ikke er skiltet og som ikke gir bøter for parkering, selv utenfor en butikk på en søndag. Det er liten skrift, skjulte skilt. Vanlige folk er fritt bytte.

Den gamle, smålige kemnerfunksjonærens sadisme er byttet ut med et system der en avtalt gruppe får lov å flå vanlige mennesker. Hva er det f.eks. verdt når nye retningslinjer bestemmer at man må ha sikkerhetskurs for å kjøre minibuss, til den nette pris av 10.000 kroner? Eller når forskrifter sier at trinnene på takstigen ikke er sammenhengende, det skal de være, så værsågod, et firma kan innkassere noen ekstra tusen for å skifte det som var nesten nytt og like sikkert. Er dette et fritt marked? Nei. Er det produktivt? Nei, ikke i ordets egentlige betydning. Det er en type skjult pengeoverføring.

Men folk finner seg i det. De har ikke lært annet. Er det derfor de også finner seg i at det offentlige påtar seg enorme forpliktelser overfor nye innbyggere, selv om det heter at staten ellers ikke har råd? Folk lærer seg resignasjonens kunst.

Fritt marked

Venstresiden, langt inn i Arbeiderpartet, har benyttet finanskrisen til å triumfere over kapitalismen og markedsliberalismen. Troen på de frie krefter har spilt fallitt, heter det.
Æ bæ, nå må de reddes av staten, dvs. deg og meg.

Men markedet i Norge er ikke fritt. Det er et korporativt system, der et bestemt antall aktører har delt både den politiske og økonomiske makt mellom seg. Man styrer etter devisen om at man lar hverandre i fred. Man rykker ut til forsvar for hverandre, fordi det i neste omgang kan være en selv som er ute og kjører. Derfor er det mange som forsvarer Rune Bjerke. Det er av egeninteresse. Men det forkles som moral.

Det skumle er at den salvesesfulle, overspente idealismen hos de politisk korrekte nå blandes sammen med økonomiske interesser. Advokat Cato Schiøtz snakket igår om at klienten hans var «stigmatisert» og hadde mindreårige barn. Rune Bjerke rykket ut og snakket om medmenneskelige hensyn. Er det profesjonelt? Den medmenneskelige omtanken er egentlig en sentimentalisering av egeninteressen. For å si det med Oscar Wilde: Sentimentalitet er brutalitet på ferie.

Det er typisk for den korporative kulturen at den er hyggelig og omtenksom mot alle på innsiden. Hvis man våger å overskride grensen for sømmelighet, får man høre det: – Hvem er det du tror du er?

Dette er historien om Det Nye Norge: – Er du en av oss? De fleste av oss er ikke det. Vi er dumme stemmekveg, dumme forbrukere, og lydige skattebetalere.

Det politisk korrekte på meningssiden lar seg ikke skille fra spørsmål om «anstendighet», om form, om riktig smak, om å tilhøre de rette sirkler. Noen tar feil av dette og fremveksten av en elite basert på innsats. Men dette er ikke meritokrati, slik de selv gjerne tror. Det er en kaste basert på privilegier.

Et nytt adgangskort i det nye mangfolds-Norge er etnisk bakgrunn. Den rette kombinasjon av sosial teft og etnisk annerledeshet er avansegrunn. Ved siden av de formelle opptaksregler finnes uoffisielle, der frekkhet og trusler mot det åpne samfunn ikke er diskvalifiserende.

Solidaritet?

Det korporative samfunn er ikke ensbetydende med korrupsjon, men det er et viktig premiss for korrupsjon, fordi det opererer med kriterier for deltagelse som er ekskluderende og ikke-transparente. Systemets kjerne er å lære seg kodene og følge dem, og å håndheve sanksjonene. Kollektivt. Noen skal også ha oss til å tro at dette er solidaritet. Fellesskap. Men med hvem?

Er så ikke dette mekanismen i enhver sosial organisme? Nei, det er ikke det. Hjertet i demokratiet er motsetninger som brytes, og som tillates, ja bent frem oppfordres til å brytes. Men det skal skje på en måte som er etterprøvbar, skjer under ansvar, som er gjennomsiktlig, og med krefter som holder hverandre i sjakk. Det innebærer at man tillater et monn av voldsomhet, og at «blod» stundom flyter. Aktørene får henrette hverandre offentlig, innenfor institusjonelle rammer, jfr. avsettelsen av District Attorney Elliot Spitzer i New York.

I Norge liker vi ikke slik brutalitet. Vi foretrekker den hjemlige hyggen, kosen. Vi mener vi er så menneskelige. Er vi det? Liker vi at noen prater sammen på kammerset? De med innsideinformasjon vinner i et slikt system. De kan tillate seg å være menneskelige når de sitter med alle kortene.

Når de føler seg truet, snakker de om medmenneskelighet. Tidligere var dette et spill som fikk kulturradikale til å spy. Nå rykker de ut og forsvarer det.

DnB NOR-saken handler om makt, om hvem som har makt og hva de kan tillate seg. At valutasjef Jørn Erik Pedersen kom fra et fortrolig møte med Norges Bank og gikk rett til stjernemegler Olav Magne Reinen med hva han visste, sier en ting: De føler seg hevet over mistanke.

Juridisk går statsminister Jens Stoltenberg fri, men folk vil assosiere ham med systemet, og med god grunn.