Samme dag som SS rykket inn i Warszawa-gettoen for å knuse den jødiske oppstanden, møttes USA og Storbritannia til en konferanse om hvordan man skulle redde jødene fra å bli tilintetgjort.

Stedet var så fjernt fra Warszawa-gettoens inferno som mulig: Bermuda.

Bakgrunnen for konferansen var at de allierte våren 1943 visste med sikkerhet at nazistene hadde startet et program for utryddelse av alle jøder. Detaljene var ukjente, men at det foregikk noe ubeskrivelig, var hevet over tvil.

Telegraph offentliggjorde 25. juni 1942, dvs. trekvart år før Bermuda-konferansen, den første avisartikkelen som beskrev omfanget av Holocaust: Masseutryddelse i et omfang historien ikke hadde sett før.

Avisen nevnte 700.000 – et ufattelig tall – og at de var drept, ikke ved vill brutalitet, i enkeltepisoder, men systematisk, som ledd i et program.

Kilde var den jødiske representanten i den polske eksil-regjeringen, Szmuel Zygielbojm. Han fikk rapporter fra Polen, og våren 1942 var det blitt så mange at de dannet et mønster.

Hadde Telegraph trodd 100 % på storyen, ville de slått den opp over hele første side. Hvis man bruker ord som «historiens verste forbrytelse», er det selvsagt. Men storyene som kom fra det nazi-okkuperte Øst-Europa var så forferdelige at de trosset forstanden. Folk hadde problemer med å tro det de hørte.

Telegraph-artikkelen fikk likevel ringvirkninger. BBC våknet.

After the report’s appearance, Noel Newsome, the head of the BBC European Service, sent this instruction: “The ghastly story of the massacre of Jews in Poland, as told by Zygielbojm in The Daily Telegraph, should be given the fullest possible publicity.”

Nå begynte det å bygge seg opp et press mot regjeringen. Visste den noe? Hva hadde den tenkt å gjøre?

Resultatet var Bermuda-konferansen, i april 1943. Formelt skulle den diskutere hvordan man kunne redde jødene fra undergangen. Men hvis man så på hvem som ledet de respektive delegasjonene, kunne man bli skeptisk.

Den amerikanske ble ikke ledet av en embetsmann eller politiker, men av presidenten for Princeton-universitetet, Harold Dodds (nr. 2 fra venstre), og den britiske av statssekretær i Foreign Office, Richard Law (nr. 2 fra høyre). Noen ønsket ikke at konferansen skulle bli for effektiv.

Det forelå forslag om at de allierte skulle fremsette et forslag til Hitler om at de allierte var villig til å ta imot jødene. Men forslaget ble nedstemt, ikke fordi man anså det for urealistisk, men fordi man fryktet at Hitler ville godta det.

Man var redd for å bli overveldet av oppgaven med å redde hundretusener, kanskje millioner av mennesker, med alt det innebar av å binde opp mennesker og ressurser.

At dette betød å dømme disse menneskene til den visse død, var ikke noe de tok helt inn over seg.

Det lyder utrolig i våre ører, som lever i historiens visshet.

The central proposal was that the Allies should approach Germany via a neutral intermediary and offer to accept Jewish refugees. Yet Britain and America feared that such an approach might actually be too successful.

Konferansen fødte en mus. Den brukte tiden på å diskutere hvordan man skulle redde 5000 jøder som hadde kommet seg til Spania, hvor de var trygge.

Mens de pratet, ble Warszawa-gettoen knust.

On April 21, the day after Law had voiced his fear of the consequences of Hitler releasing millions of Jews, a secret transmitter sent a last message from the Ghetto. Before the signal was cut off, two words were picked up in London: “Save us.”

Alle bortsett fra noen ytterst få ble drept. Blant dem var kona til Szmuel Zygielbojm, Manya, og deres sønn Tuvia. Det ble for mye for Zygielbojm. Den 11. mai 1943 tok han liv av seg.

David Blair; The Bermuda conference that failed to save the Jews.

Den som vil lære mer om hva de allierte visste og når om Endlösung, bør lese Walter Laqueur Det ufattelige var sant. Boken kan bestilles i bokhandler eller direkte via documentforlag.no til den sympatiske pris av kr 99, – pluss porto.