109 år etter at bolsjevikene stormet Vinterpalasset i Petrograd og gjennomførte den russiske revolusjon, forsøker sosialister i USA å gjøre det samme. Mediene og politikerklassen i Vest-Europa vil ikke snakke om det som skjer. De hater Trump mer enn de frykter sosialistene. Blod er tykkere enn vann, og politikken deres ligner: Høy innvandring og utskiftning av befolkningen har enorme kostnader som veltes over på den innfødte befolkningen. Krig og grønt skifte bidrar til å øke trykket.

Det oppstår en todeling av befolkningen: De som klarer seg og de som synker.

Sosialismen er mer populistisk enn noe på høyresiden. Høyresiden trenger ikke lyve. De har nok argumenter bare ved å se ut av vinduet. Sosialistene innbiller befolkningen at mer av den samme politikken som skapte problemene, vil løse dem. Det er så frekt at det går over hodet på mange. De får seg ikke til å tro at noen kan servere slike løgner.

Men løgner er det. Sosialistene i Amerika vil kverke gåsa som legger gulleggene. Deres motto er det samme som bolsjevikenes: «Spis de rike!»

En oversikt viser at de rike i USA har verdier som beløper seg til 9000 milliarder dollar – et anselig beløp, men det er lommerusk mot kostnadene som venter når sosialistene skal innfri alt de gir løfter om: Gratis, gratis, gratis. Gratis helsetjeneste for 350 millioner mennesker er noe ganske annet enn for 5,5 millioner norske. I tillegg kommer mange andre løfter fra Demokratisk hold: Mamdani i New York går foran med å love at han vil fryse husleieutgidtene og lage butikker med subsidierte varer.

Totalsummen for Demokratenes fantasier er beregnet å koste 200.000 milliarder dollar.

Statsgjelden er på 40.000 milliarder dollar.

Med Demokratisk dominans vil USA i løpet av få år bli et nytt Venezuela.

Maktkamp

Både Jesse Watters og Laura Ingraham har et godt grep om maktkampen som utspiller seg innen Det demokratiske partiet.

Nordiske medier sensurer radikaliseringen. I den utsrekning de dekker den, gjør de det på en så fortegnet måte at publikum ikke forstår hva det egentlig handler om:

Faller Amerika, er det ute med Vesten.

En av kandidatene som vant i New York, var Darializa Avila Chevalier (32), en kommunal sosialarbeider. Offentlig ansatte har råd til å være radikale. Byen de er ansatt i, har vært radikal i en årrekke. Det gir medstrømsfølelse. New York er en såkalt sanctuary city, en by hvor myndighetene nekter å samarbeide med føderale myndigheter, selv når det gjelder alvorlig kriminalitet.

Demokratene har allerede startet en ny borgerkrig. Og det var slik de oppførte seg i den første.

Mange establishment-Demokrater har forsøkt å holde tritt, men får beskjed om at de tilhører gårsdagen.

Avila Chevalier ble støttet av Mamdani.

Ordførerens mest oppsiktsvekkende seier kom i New Yorks 13. kongressdistrikt, der den Mamdani-støttede kandidaten Darializa Avila Chevalier – en 32 år gammel samfunnsaktivist og demokratisk sosialist – med knapp margin slo den sittende demokraten Adriano Espaillat, den 71 år gamle lederen for Congressional Hispanic Caucus og den første dominikansk-amerikaneren som ble valgt inn i det amerikanske representanthuset.

Espaillat, som har sittet i Kongressen i et tiår, ble støttet av en rekke partiledere, blant annet New Yorks guvernør Kathy Hochul.

Chevaliers tidligere innlegg på sosiale medier – som nå er slettet – der hun angrep de tidligere presidentene Barack Obama, som hun kalte «ond», og Joe Biden, som hun stemplet som en «krigsforbryter», sammen med hennes tidligere støtte til å avskaffe politiet og fjerne fengslene, vakte stor oppmerksomhet de siste ukene.

Selv om hun tok avstand fra noen av sine tidligere standpunkter, sa Chevalier i talen sin på primærvalgkvelden at «vi må bruke alle virkemidler vi har til rådighet for å sikre at vi avskaffer ICE og ivaretar sikkerheten til våre innvandrervenner».

Under BLMs Summer of Love i 2020 var slagordet «Defund the Police», og det gikk fra topp til bunn, med Kamala Harris i spissen. Nå vil de radikale åpne grensene og avskaffe både politiet og fengslene.

Dette er oppskriften på anarki, men det sjokkerende er at unge college-utdannede lar seg begeistre. De oppfatter det som en slags Woodstock-greie. Som noe coolt.

En tredel av New Yorks yngre jøder stemte for Mamdani.

Det er samme kognitive dissonans som i forbindelse med bevegelsen Homoseksuelle for Gaza, og disse selvdestruktive trekkene er karakteristisk for den nye radikalismen.

Den har rett og slett ødeleggelse skrevet på sine faner, akkurat som Hamas.

De skyr ingenting. Chevalier veltet lederen av latino-foreningen i Kongressen. Liberale jøder som Dan Goldman får samme behandling. Han kastet seg på Trump-hat-bølgen og sa at Trump måtte «elimineres». Likevel fikk han beskjed av en kaffebar-eier om at han ikke var velkommen, ettersom han er jøde.

Se klippet der en demonstrant skriker opp i ansiktet til Brad Lander, en av dem som vant primærvalget i New York. Han sluttet seg til Mamdani-gjengen, men demonstrantene vet at han er jøde, og da vises han ingen nåde, men får høre at han er scrotum, dvs. en avskyelig  drittsekk.

Det er egentlig ingen grenser for radikaliseringen blant Demokratene. De har latt seg overta innenfra, og nå er det for sent å stanse prosessen.

Den samme radikaliseringen skjer innenfor det skandinaviske sosialdemokratiet. Høyre smuldrer opp, og Ap søker seg mot venstre og muslimene.

I Skandinavia sitter sosialistene allerede ved makten, men deres løsning er den samme som Demokratenes: Mer av den samme politikken som skapte problemene.

Abdul El-Sayed er et fenomen og et varsel. Hans frekkhet savner sidestykke. Men han har snakketøyet i orden, og hvis mediene danser etter hans pipe, vil han kunne vinne frem. I Norden ville de gjort det.

JD Vance var i Michigan og kalte en spade for en spade: El-Sayed appellerer til én gruppe på bekostning av en annen: muslimer mot jøder og kristne. Dette er antiamerikansk.

JD Vance tar tyren ved hornene og legger ikke fingrene imellom. En liberal og/eller en sosialdemokrat ville aldri våget å snakke til en muslim på den måten.

Derfor stiger USA, mens Europa synker.

Europas håp er at JD Vance vinner. Men spør Jonas Gahr Støre om han vil dét! Han klappet ikke for Vance i München.

Vance er målestokken for hva Støre & co. står for.