Andrey Mironov, «Lignelsen om talentene». Foto: Андрей Николаевич Миронов / Wikimedia Commons (cc by-sa 4.0)

¹⁴ Det er som med en mann som skulle dra utenlands. Han kalte til seg slavene sine og overlot dem alt han eide: ¹⁵ En ga han fem talenter, en annen to og en tredje én talent – etter det hver enkelt hadde evne til. Så reiste han.

¹⁶ Han som hadde fått fem talenter, gikk straks bort og drev handel med dem og tjente fem til. ¹⁷ Han som hadde fått to talenter, gjorde det samme og tjente to til. ¹⁸ Men han som hadde fått én talent, gikk og gravde et hull i jorden og gjemte sin herres penger.

¹⁹ Da lang tid var gått, kom slavenes herre tilbake og ville holde regnskap med dem. ²⁰ Han som hadde fått fem talenter, kom fram og hadde med seg fem til og sa: ‘Herre, du ga meg fem talenter; se, jeg har tjent fem talenter til.’ ²¹ Herren hans svarte: ‘Bra, du gode og tro slave! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din herre!’ ²² Også han med to talenter kom fram og sa: ‘Herre, du ga meg to talenter; se, jeg har tjent to til.’ ²³ Herren hans svarte: ‘Bra, du gode og tro slave! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din herre!’

²⁴ Så kom også han fram som hadde fått én talent, og sa: ‘Herre, jeg visste at du er en hard mann, som høster hvor du ikke har sådd, og sanker hvor du ikke har strødd ut. ²⁵ Derfor ble jeg redd og gikk og gjemte talenten din i jorden. Se, her har du ditt.’ ²⁶ Men herren svarte ham: ‘Du dårlige og late slave! Du visste at jeg høster hvor jeg ikke har sådd, og sanker hvor jeg ikke har strødd ut. ²⁷ Da burde du ha overlatt pengene mine til dem som driver med utlån, så jeg kunne fått dem igjen med renter når jeg kom tilbake. ²⁸ Ta derfor talenten fra ham og gi den til ham som har de ti talentene! ²⁹ For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. ³⁰ Og kast den unyttige slaven ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.’

Matteus 25, 14–30

Er det en sammenheng mellom menneskets tro og dets handlinger? Dette er et spørsmål som utfordrer vår tids menneskesyn. I en tid der mangfold og ideen om livssynsåpne samfunn holdes fram som et ideal, er påstanden om kristendommens unike karakter ikke lenger stuereint. Men det er vanskelig å komme bort fra at Jesus Kristus, Guds sønn, kom med et bestemt syn på mennesket. Vi møter en Gud som ser på oss som et fritt og ansvarlig vesen, kalt til å bruke våre evner og muligheter til det gode. Det gir kristendommen en spesiell karakter, en særegen egenskap.

Denne søndagens bibeltekster gir oss en innføring i en tro som viser oss en Gud som virker gjennom mennesker som sier ja til hans kall, mennesker som ønsker å leve i hans kjærlighet, og hvilke konsekvenser det får.

Når man leser disse tekstene samlet, forstår vi at budskapet er større enn bare «å bruke talentene sine». Det handler om hvordan mennesket forholder seg til det Gud har betrodd det – livet, gavene, ressursene og muligheten til å gjøre det gode – og om å være trofast i møte med Gud.

Vi får et budskap om menneskets valgmulighet, enten det er kravet til tjeneren i teksten ovenfor om å forvalte den ene talenten på en god måte, eller det er den rike unge mannen til å selge alt det han eier for deretter å følge Jesus Kristus.

Det handler ikke om en frelseslære hvor vi «tjener oss til» Guds kjærlighet og frelse. Det er herren som først gir talentene. Tjenerne arbeider med noe de allerede har fått.

Det er derfor en nær forbindelse mellom nåde og ansvar i lignelsen.

Vi får først — så blir vi kalt til å forvalte det vi har fått.

Det er altså ikke prestasjonen som skaper menneskets forhold til Gud; det er forholdet til Gud som skaper ansvaret for hvordan vi bruker det vi har fått.

Men da avdekkes også noe avgjørende med den kristne tro, nemlig menneskets ansvarlige valg i møte med Jesus. Tekstene uttrykker den kristne overbevisningen om at mennesket ikke er en viljeløs skapning, men et ansvarlig vesen som må svare på Guds kall. Vi må forvalte hva vi har fått på en god måte.

Korinterbrev 12 gir svaret på hva «talentene» kan bety i menneskets liv, for det er jo ikke slik at det er vanlig å bli satt til å forvalte en stor formue, slik lignelsen om talentene forutsetter.

Paulus skriver at det «er forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme,» noe som gir en interessant forbindelse til Matteus 25.

Alle får ikke det samme. Noen får visdom, andre kunnskap, noen tro, noen helbredelsens nådegaver, noen profetisk gave osv.

Men:

«Hos hver enkelt gir Ånden seg til kjenne slik at det tjener til det gode.»

Det er kanskje selve nøkkelen til søndagens tekster.

Gaven er gitt for at den skal tjene det gode.

Dermed blir «talent» i Matteus ikke bare et bilde på penger eller evner i snever forstand. I den samlede lesningen kan vi se det som et bilde på alt Gud har betrodd mennesket: evner, tid, ressurser, muligheter, ansvar og – i Paulus’ perspektiv – nådegaver.

Forskjellene mellom mennesker er ikke et problem som må oppheves. Paulus forutsetter nettopp at mennesker har ulike gaver og ulike oppgaver. Det er en grunn til at Gud ikke har skapt menneskene like, men gitt dem forskjellige evner, oppgaver og nådegaver. Ulikheten er derfor ikke i seg selv et problem som skal oppheves; den kan være en del av Guds måte å bygge opp et fellesskap.

Derfor blir heller ikke rikdom i utgangspunktet fremstilt som synd. Rikdom som er et resultat av evner og ærlig arbeid kan også brukes til det gode. Utfordringen er hvilken makt rikdommen har over deg, om den hindrer deg å gjøre det Gud ønsker. Og det er da også budskapet i lignelsen om den rike unge mannen, en annen av dagens tekster.

Den rike mannen hadde faktisk levd et moralsk liv. Han kunne si til Jesus om budene at:

«Alt dette har jeg holdt fra jeg var ung.»

Likevel sier Jesus:

«Én ting mangler du ennå.»

Problemet er altså ikke at han har gjort noe åpenbart galt. Problemet er at rikdommen har fått en plass i livet som hindrer ham i å følge Jesus.

Og dermed får vi en viktig korreksjon til en mulig overflatisk forståelse av talentlignelsen:

Poenget er ikke at vi skal bli mest mulig vellykkede, rike eller produktive.

Samtidig er det heller ikke et problem dersom rikdommen er et resultat av dine evner og talenter gitt deg av Gud. Hvis det er tilfelle, skal du forvalte den på en måte som tjener våre medmennesker og Gud, noe vi har mange eksempler på finner sted.

Gud har altså skapt mennesket med fornuft, fri vilje og ulike evner, og han setter mennesket inn i en virkelig verden hvor handlinger har konsekvenser.

Det kristne mennesket skal derfor ikke være passivt, for tekstene viser oss en rasjonalitet som alt for ofte blir underkommunisert.

Tekstene forutsetter at mennesket skal se verden og forstå hvordan den fungerer. Deretter skal vi vurdere ulike handlingsalternativer og handle slik at vi bærer mest mulig god frukt.

Det er i høy grad en rasjonell moralstruktur vi er vitne til. Mennesket skal bruke fornuften til å forstå virkeligheten, vurdere konsekvensene av sine valg og handle slik at det gode kan vokse. Men denne fornuften har ikke sitt utgangspunkt i mennesket. Den er underordnet Gud, som er kilden til det gode og den som mennesket til syvende og sist står ansvarlig overfor.

Fornuften er altså ikke en motsetning til gudstroen; Fornuften er en gave fra Gud som gir oss evnen til å leve i samsvar med Guds orden i skaperverket. Uten ham er vi tilbake i barbariet.