Opptaket er fire år gammelt, men det kunne vært gjort i dag: En BBC-intervjuer forsøker å være blid og få John Cleese på glid. Men hun klarer ikke forlate rollen som en overkikador som skal definere samtalen. John Cleese kjenner lusa på gangen og reagerer straks. Hun bruker ordet «but» når hun skal stille spørsmål. Det er slik barn spør. Cleese gjør uttrykkelig klart at han har studert cancel culture og viser til en studie om at den gjør folk deprimerte. Da spør damen: – Men hva vil du si til dem som virkelig blir såret?

Dette er jo det samme som justisminister Knut Storberget i sin tid brukte som argument da regjeringen ville innføre en ny blasfemiparagraf. Norge hadde fått nye befolkninger med andre sensitiviteter, og de måtte det tas hensyn til.

NRK og BBC har påtatt seg rollen som omsorgspersoner. De er i terapibransjen.

De er ikke lenger public service, men disservice; de gjør sitt publikum en bjørnetjeneste.

John Cleese gir opp og går.

Observasjon: Vi har i disse fire årene lært å avkode BBCs metode, hvordan de manipulerer. Det går ikke like lett lenger. Men de gir seg ikke. Det er nok å skru på radioen og høre fra Arendalsuka.

Egentlig vil de shut us down – bokstavelig talt stenge oss ned. Det er dit de er kommet, men de står ved kanten av stupet og klarer ikke helt å bestemme seg. De vet ikke helt hva som da vil skje.