Det mest avslørende ved kampanjen mot Einar Andreas Lund er ikke at noen bruker betegnelsen «ytre høyre». Dét har etter hvert blitt rutine. Det avslørende er at den som rammes, straks føler seg tvunget til å forklare at merkelappen ikke stemmer.

Det er menneskelig. Men strategisk er det en felle.

For i det øyeblikket den anklagede begynner å føre bevis for at han ikke tilhører «ytre høyre», har han allerede godtatt anklagerens rett til å oppnevne domstolen, formulere tiltalen og definere hva som skal regnes som en frikjennelse. Han har akseptert at det finnes et politisk presteskap som deler ut adgangstegn til det gode selskap – og at hans egen verdighet avhenger av presteskapets dom.

Det er nettopp denne retten som må bestrides.

Václav Havel forstod mekanismen. Det kommunistiske systemet han beskrev, ble ikke opprettholdt bare av politi, sensur og formelle forbud. Det ble opprettholdt av millioner av små tilpasninger. Av mennesker som gjentok språk de ikke trodde på, viste symboler de ikke respekterte og lot som om løgnen var sann fordi kostnaden ved å protestere kunne bli høy.

Systemets virkelige makt lå i at også motstanderne begynte å leve innenfor dets begreper.

Vår tids ideologiske kontroll er mildere i sine ytre former, men mekanismen er gjenkjennelig. Ingen trenger nødvendigvis å forby deg å opptre. Det holder at noen kontakter arrangøren. Ingen trenger å vedta sensur. Det holder at oppdragsgiveren blir gjort nervøs. Ingen trenger å bevise at du er ekstremist. Det holder å skape en assosiasjon som gjør deg kostbar å forsvare.

Slik virker moderne utstøtelse.

Først kommer merkelappen. Deretter kommer kravet om avstandtagen. Så følger skyld ved forbindelse: Hvem har du besøkt? Hvem har publisert deg? Hvem har du snakket med? Hvilke innlegg har du likt? Til slutt flyttes presset fra personen til omgivelsene. Arbeidsgiveren, arrangøren, forlaget eller samarbeidspartneren får beskjed om at fortsatt kontakt kan skade deres omdømme.

Målet er ikke nødvendigvis å overbevise den anklagede. Målet er å gjøre ham ensom.

Det er derfor utilstrekkelig å svare: «Jeg er ikke høyreekstrem.» Den påstanden vil sjelden avslutte saken, fordi beskyldningen ikke først og fremst er en saklig beskrivelse. Den er et sosialt signal. Den forteller andre mennesker at samvær med den utpekte kan medføre risiko.

Stempelet fungerer omtrent som en varseltrekant plassert rundt et menneske.

Den anklagede tror gjerne at konflikten skyldes en misforståelse. Han legger frem tekstene sine, forklarer sine egentlige standpunkter og håper at rimelige mennesker vil se at betegnelsen er uriktig. Men ofte foreligger det ingen misforståelse. Anklagerne har ikke lest feil. De har forstått at personen beveger seg utenfor deres kontroll, og bruker derfor et språk som kan redusere hans handlingsrom.

Dét er en avgjørende forskjell.

Man kan korrigere en faktisk misforståelse. Man kan ikke forklare seg ut av en strategi.

Miljøer som systematisk bruker slike betegnelser, har ofte ingen interesse av en stabil og presis definisjon av «ytre høyre». En presis definisjon ville begrense begrepets anvendelighet. Dersom betegnelsen bare kunne brukes om autoritære, antidemokratiske eller voldsorienterte bevegelser, ville den ikke kunne ramme konservative, nasjonalt orienterte, innvandringskritikere, systemkritikere, satirikere eller mennesker som simpelthen nekter å gjenta tidens korrekte fraser.

Begrepets uklarhet er derfor ikke en svakhet. Den er dets politiske styrke.

En kategori uten faste grenser kan stadig utvides. Det som i går var vanlig konservatisme, kan i dag kalles høyreradikalt. Det som i går var sosialdemokratisk innvandringspolitikk, kan i morgen omtales som fremmedfiendtlig. Den som forsvarer biologiske kjensgjerninger, nasjonal suverenitet, kulturell kontinuitet eller retten til å prioritere egne borgere, kan plasseres på en glidebane mot ekstremismen.

Det er slik sentrum flyttes uten at noen formell beslutning treffes.

Først omdefineres ytterkanten. Deretter gjøres stadig flere standpunkter til naboskap med ytterkanten. Til slutt blir enhver som nekter å flytte seg, stående igjen som ekstrem – ikke fordi han selv har beveget seg, men fordi målestokken er flyttet rundt ham.

Dette er ikke åpen debatt. Det er kartografisk makt.

Den alvorligste feilen den utpekte kan gjøre, er derfor å bruke all sin energi på å komme tilbake innenfor kartet. Han skriver forsikringer, modererer ord, fjerner forbindelser og tar avstand fra mennesker han ikke har noe ansvar for. Men hver tilpasning bekrefter at portvaktene har rett til å kreve nye.

Det kommer ingen endelig godkjenning.

For mennesker som lever av å oppdage ekstremisme, vil aldri komme frem til at samfunnet nå er tilstrekkelig renset. Dersom oppgaven, finansieringen, statusen eller selvbildet er knyttet til kampen mot en stadig voksende fare, må faren også stadig gjenoppdages. Når de virkelige ekstremistene er få, må definisjonen utvides.

Ellers forsvinner oppdraget.

Dette betyr ikke at alle antirasister, kulturarbeidere eller forskere inngår i en sentralstyrt sammensvergelse. En slik forklaring er unødvendig. Institusjonelle interesser, sosial konformitet og ideologiske belønningssystemer kan skape koordinert atferd uten en kommandosentral. Mennesker lærer raskt hvilke meninger som gir anerkjennelse, hvilke anklager som åpner dører og hvilke personer det er risikabelt å forsvare.

Systemet kan fungere selv om ingen enkeltperson kontrollerer helheten.

Derfor må svaret være mer omfattende enn individuell indignasjon. Den enkelte kan ikke alene bære kostnaden ved å utfordre hele utstøtelsesapparatet. Dersom arrangører trekker seg ved første protest, arbeidsgivere ofrer ansatte for å unngå dårlig omtale og kolleger tier fordi de frykter å bli rammet selv, vil metoden fortsette å virke.

Det trengs en annen type solidaritet.

Arrangører må forstå at et boikottkrav ikke bare handler om den aktuelle artisten, men om hvem som skal få bestemme programmet. Arbeidsgivere må innse at de ikke beskytter virksomheten ved å gi etter for aktivister, men lærer aktivistene at press virker. Kulturpersonligheter må slutte å tro at taushet vil redde dem. Den som aldri forsvarer andre når de stemples, har ingen grunn til å vente forsvar når turen kommer til ham selv.

Og fremfor alt må alternative offentligheter bygges.

Havel kalte det parallelle strukturer: rom der mennesker kan tale, arbeide, publisere, organisere seg og skape kultur uten å be det etablerte apparatet om tillatelse. Ikke som en flukt fra samfunnet, men som en gjenoppbygging av det sivile samfunnets uavhengighet.

For den som kontrollerer scenene, forlagene, organisasjonene, pengestrømmene og ansettelsene, trenger ikke vinne diskusjonen. Han kan ganske enkelt gjøre diskusjonen økonomisk umulig for motparten.

Derfor er egne aviser, forlag, scener, faglige nettverk, støtteordninger og møteplasser ikke luksus. De er demokratisk infrastruktur. Et samfunn med bare én legitim kulturell krets er ikke pluralistisk, uansett hvor ofte det bekjenner seg til mangfold.

Mangfoldet må også omfatte meninger som makten misliker.

Den riktige responsen på stempelet er følgelig ikke bare: «Det er uriktig.» Den bør være: «Vis hva jeg konkret har sagt, og argumenter mot det.» Ikke la en diffus kategori erstatte bevis. Ikke la skyld ved forbindelse erstatte individuell vurdering. Ikke la politiske aktivister opptre som sertifiseringsorgan for hvem som er anstendige mennesker.

Og viktigst: Ikke søk moralsk frikjennelse hos dem som har bygget sin innflytelse på retten til å tiltale deg.

Ytringsfriheten forsvinner sjelden i ett dramatisk øyeblikk. Den trekker seg tilbake hver gang et menneske lar være å si noe sant for å beholde adgang til rommet. Den svekkes hver gang en arrangør avlyser for å unngå bråk, og hver gang en kollega ser uretten, men velger tryggheten.

Til slutt står alle formelle rettigheter fortsatt skrevet i loven, mens stadig færre våger å bruke dem.

Da er sensuren blitt internalisert. Portvakten sitter ikke lenger bare i redaksjonen, organisasjonen eller kulturinstitusjonen. Han sitter i menneskets eget hode og redigerer setningen før den er uttalt.

Det er denne portvakten som først må avsettes.

Ikke ved å bli mer ekstrem. Ikke ved å forsvare virkelige ekstremister. Men ved å nekte å la politiske motstandere definere sannferdig tale som moralsk avvik. Ved å stå fast på at anstendighet ikke innebærer lydighet, og at respektabilitet ikke kan bety underkastelse.

Den som alltid spør makten hva som kan sies, har allerede sluttet å tale fritt.

Friheten begynner først når man slutter å be om tillatelse.

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!