Øystein Steiro Sr. 
I et lengre intervju med Norges Forsvarsforening sier tidligere forsvarssjef og nå sjefsforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), Sverre Diesen, at «Europa kan måtte forberede seg på en langt mer utrygg fremtid uten en troverdig amerikansk sikkerhetsgaranti.»
Dét er det ikke vanskelig å være enig i. Det bemerkelsesverdige ved intervjuet er imidlertid ikke det historien selv for lengst brutalt har slått fast, men det Diesen ikke sier – det som søkes forbigått i stillhet av årevis med sviktende forsvarsplanlegging basert på svak analyse og naive forestillinger vedrørende våre sikkerhetspolitiske omgivelser.
Diesen, som tidligere var og fortsatt er, en av de sentrale fagmilitære premissgiverne i norsk forsvarsplanlegging, sier ingen ting om at avviklingen av omkring 85 % av det norske forsvaret ved årtusenskiftet, ble bygd på en grunnleggende feilslutning om varig fred i Europa, og at fremtidige trusler mot Norge etter Den kalde krigen var blitt redusert til «mindre kriser og konflikter av begrenset omfang og begrenset varighet.»
Krigen raser nå i Ukraina på femte året. Antallet falne telles i hundretusener. De materielle skadene er enorme. Faren for ytterligere eskalering og bruk av kjernevåpen er større enn noensinne tidligere.
Diesen sier ingen ting om de mange advarslene om å bygge ned det nasjonale Forsvaret basert på den fullstendig ahistoriske forutsetningen om at solidariteten i NATO var absolutt og uten begrensninger, og at USA ville komme oss til unnsetning uansett om vi skulle trenge det.
Diesen mener Donald Trump er problemet, uten å ta høyde for det faktum at USA er en stormakt som i enhver eksistensielt viktig situasjon vil prioritere egne interesser. Han tar heller ikke høyde for de mange tidligere skiftene i amerikansk utenrikspolitikk mellom intervensjonister og islolasjonister. Det er i det hele tatt noe rørende naivt i Diesen og norske forsvarsplanleggeres forestilling om allianser og alliansesolidaritet. De kan vanskelig ha lest sin Machiavelli.
Diesen unngår også behendig å nevne hans tidligere påstander om at det hadde funnet sted et militærteknologisk paradigmeskifte med utvikling av langtrekkende presisjonsvåpen og sensorer, som han mente i stor grad hadde gjort landmaktstyrker overflødige.
Han sier ingen ting om at dette resonnementet i stor grad lå til grunn for avviklingen av den norske Hæren, mesteparten av Heimevernet, den allmenne verneplikten og mobiliseringsforsvaret vi hadde tidligere.
Og han sier ingen ting om at erfaringene fra Midtøsten og Ukraina har vist at hans resonnement har vært grunnleggende feil. Diesen er mer opptatt av Donald Trump som forklaringsfaktor.
Han klarer faktisk å påstå at «Trump ikke forstår USAs interesser», og blottlegger med det at han vanskelig kan ha lest hverken National Security Strategy, som ble utgitt av Det hvite hus i november 2025, eller National Defence Strategy, som ble utgitt av det amerikanske forsvarsdepartementet i januar 2026.
Disse to dokumentene utgjør kjernen i amerikansk sikkerhetsstrategi. De fremstår, i motsetning til tilsvarende norske, som realpolitisk baserte og særdeles konsistente i samsvar med overordnede, langsiktige amerikanske nasjonale interesser.
Diesen mener at Trump ikke forstår at USA er avhengig av europeiske allierte i forbindelse med maktkampen med Kina og Russland. Diesen synes å ha vanskelig med å fatte at Trump-administrasjonen gjentatte ganger har ytret ønske om å styrke Europa som en viktig alliert, og at USA er bekymret for Europas svekkede stilling som alliert, som en følge av globaliseringspolitikken, innvandringspolitikken og forsvarspolitikken som har svekket Europa industrielt, politisk og sikkerhetsmessig.
Det er i realiteten denne rent faktuelle og riktige kritikken av de europeiske NATO-landene, Diesen og hans like ikke makter å ta innover seg. Antakelig fordi det eksponerer det faktum at de selv har tatt feil og satt Europas velferd og sikkerhet på spill.
Diesens utlegninger om at Trump «både beundrer Putin personlig som en sterk mann han kan forholde seg til, og leder av den type stat som han skulle ønske USA var», representerer en penibel type personifisering og psykologisering av statsledere og internasjonal politikk, som står seg dårlig faglig, og som kun bidrar til å underslå de realpolitiske driverne bak stormaktenes posisjonering.
Slik tøys er langt under det en må kunne forvente fra en sjefsforsker ved FFI, og fra en tidligere forsvarssjef. Det sier mye om det faglige nivået på den pensjonerte generalens spekulasjoner.
«I verste fall så kan USA ende som en ‘rouge state’ dersom den nåværende administrasjonens kurs videreføres», sier Diesen. Dette er selvsagt også bare tull, og forsøk på bortforklaring av egne misoppfatninger.
Diesen mener at hvor aggressivt Russland vil opptre fremover i stor grad vil avhenge av hvordan krigen i Ukraina avsluttes. Han påstår at, «En russisk opplevelse av seier kan påvirke fremtidige russiske risikovurderinger i retning av mer offensiv bruk av makt», og at det er lite realistisk å tro på en fredelig sameksistens med dagens russiske regime, basert på en gjensidig forståelse fordi det egentlige problemet er den gamle russiske forestilling om at Vesten vil dem vondt og at vi representerer en trussel mot Russland og alt russisk.
Så lenge den oppfatningen av Vesten består, «vil Russland være et europeisk sikkerhetsproblem», ifølge Diesen. Han mener derfor at endring i Russland må komme innenfra, og argumenterer derfor for en mer offensiv vestlig informasjonsstrategi rettet mot den russiske befolkningen.
Det kan godt hende at russerne mener at Vesten vil dem vondt og at vi representerer en trussel. Det må vi med hånden på hjertet, i så fall, innrømme at det er det gode grunner til.
Russland har blitt invadert fra vest tre ganger og gjentatte ganger mistet store deler av sin befolkning. Det har russerne ikke glemt.
Russland er en stormakt, og har som en stormakt legitime geopolitiske og sikkerhetspolitiske interesser å ivareta på like linje med USA og Europa. Det kan vanskelig benektes.
Russland forsøkte selv å bli med i en felles europeisk sikkerhetsarkitektur på 1990-tallet, og ble lovet at NATO ikke skulle ekspandere østover dersom Øst-Tyskland ble integrert som en del av Tyskland. Det løftet brøt NATO-landene.
USA har 47 fremskutte baser bare i Norden, alle rettet mot Russland. Russland har ingen baser i den vestlige hemisfære rettet mot USA. Det er et faktum, som også vanskelig lar seg benekte.
Jeg deler ikke Diesens fatalistiske holdning om at en fredelig sameksistens med det russiske regimet er umulig. En slik sameksistens må imidlertid være basert på at vi selv har en realistisk oppfatning av Russlands sikkerhetsinteresser spesielt og våre sikkerhetspolitiske omgivelser generelt.
Den kan ikke være basert på bortforklaringer, virkelighetsflukt, manglende kunnskap og manglende evne og vilje til å forstå våre omgivelser, våre venner så vel som våre mulige fiender.
Det er på tide å ta et oppgjør med gamle generaler. De lever i en verden som aldri har eksistert. De er antakelig langt farligere for norsk sikkerhet enn russerne.
Øystein Steiro Sr.
Vaktmester
Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!
Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.
