Lord Robertson, tidligere britisk forsvarsminister og generalsekretær i NATO i perioden 1999–2003, har uttalt at Storbritannias nasjonale sikkerhet er «i fare».

«Vi er dårlig forberedt. Vi er underforsikret. Vi er under angrep. Vi er ikke trygge», sa Lord Robertson.

Han har rett, skriver Andy Weal i The Independent. Weal er professor i internasjonal sikkerhet ved Universitetet i Edinburgh, og mener at det ikke er noen hemmelighet hva truslene består i.

I tillegg til de dystre nyhetene fra Midtøsten og Ukraina hver dag, strømmer det stadig inn rapporter om sabotasje, hacking, russisk rekognosering av undersjøiske kabler og testing av Storbritannias defensive reaksjonsevne.

Landets ledere må tydeliggjøre hva disse truslene betyr for Storbritannia. De må også være ærlige om våre minimale forsvarskapasiteter.

Russland har neppe kapasitet eller intensjon om å iverksette en bakkeinvasjon av Storbritannia, skriver Weal. Men selvsagt kan russerne utsette britene for angrep fra luften eller fra ubåter. I verste fall  kan de angripe med kjernefysiske våpen. Men hvorfor skulle Kreml ta en slik avgjørelse?

En grunn kan selvsagt være hvis Starmer bestemmer seg for å sende tropper til Ukraina, noe Kreml har understreket gjentatte ganger vil anses som en fiendtlig handling. Men det Kreml har sagt, er at de kan angripe britiske soldater i Ukraina, siden de anser slike tropper som legitime mål.

Britenes forsvarsminister John Healey har i en lang periode sagt at britene må sende soldater til Ukraina etter en eventuell våpenhvile. Han virker egentlig ivrig nok til å sende soldater før en våpenhvile. Healey er selvsagt, som de fleste forsvarsministere i Vesten, helt uten militær erfaring. Som unntak kommer jeg i farten kun på USAs Pete Hegseth.

Vår forsvarsminister Tore O. Sandvik (Ap) har i det minste gjennomført førstegangstjeneste.

Healey: Jeg vil sende britiske tropper til Ukraina

Weal mener at landets ledere må tydeliggjøre hva disse truslene innebærer for Storbritannia, og være ærlige om den begrensede forsvarsevnen.

Britene har svært lite landbasert luftvern og rakettforsvar. Royal Navy er en parodi på seg selv, og har i alt tilgang til kun 25 prosent av krigsskipene de hadde i 1990.

De er nesten forsvarsløse mot droner, som både Iran og Ukraina har vist kan utnyttes effektivt for en billig penge. Dessuten er skipene i Royal Navy utstyrt med Sea Viper-systemet, som er utviklet for å forsvare flåter, ikke byer.

Med kun 6 destroyere og 11 fregatter ligger Royal Navy under målet på 19 skip, som i seg selv ligger under det som interne vurderinger fra forsvarsdepartementet angivelig betegner som «det absolutte minimum».

Også Royal Navy liker å markedsføre kvinnelige soldater på sin hjemmeside.

Britene har dog atomvåpen, som gir en viss forsikring. Men hvis slike våpen tas i bruk, er hele Storbritannia utryddet på kort tid.

Forfallet til det britiske forsvaret startet samtidig som i resten av Europa, da den kalde krigen tok slutt tidlig på 1990-tallet. Polen har dog beholdt en imponerende styrke, noe som kan tilskrives polsk historie. Også Tyrkia, som har en liten flik av sine landområder på europeisk jord, har beholdt sin forsvarsevne, og produserer en stor andel av våpnene selv.

Nå har krigen i Ukraina, samt kravene fra USAs president Donald Trump, skapt en viss vilje til å ruste opp. Tross alt har europeisk sikkerhet i flere tiår vært helt avhengig av USAs beskyttelse. Hvis Trump trekker USA ut av alliansen, er europeiske land i praksis tilnærmet forsvarsløse.

Labour-regjeringen har i sin strategiske forsvarsgjennomgang lagt frem en seriøs plan for å tette sikkerhetshull og styrke Storbritannias forsvarskapasitet. Men finansdepartementet og valgpolitiske hensyn ser ut til å hindre gjennomføringen av planen.

Penger til forsvaret sitter langt inne. Men milliardene sitter løst når det handler om penger til illegale migranter og kostbare klimatiltak uten påviselig effekt.