Krigene i Midtøsten synes å ha frigjort norske medier fra kravet om journalistisk redelighet og kontradiktorisk reportasje fra et konfliktområde. Da NRK ble plassert på statsbudsjettet med et fritt voksende antall milliarder i tilskudd uten klare journalistiske vilkår, mistet organisasjonen alle politiske hemninger og tonet flagg som ekstremvenstres utstuderte «agitprop» – et organ i revolusjonens tjeneste. Det finnes ingen blant de ansvarlige på Stortinget som vil innrømme hvilken belastning de dermed la på folket.

Det norske folk står imidlertid klippefast i sin historiske tradisjon, skapt gjennom århundrers nøysomhet, målbevisst slit og kamp for frihet og demokrati. Nøkkelordet er tillit til at våre ledere vet hvorhen vi vil, og på vegne av oss alle skapes det forestilling om et Soria Moria som glitrer bak blånene. Er vi der, eller er vi i det hele tatt på riktig vei? Hvor vil ferden ende dersom de statsfinansierte mediene lenge nok får utnytte sitt reelle monopol til å villede og hjernevaske sine klienter med halvsannheter, fortielser og rene løgner om verdens konflikter? Er det bare for å lede en saueflokk inn i EU, eller ligger det et større design bak?

Det hviler i dag noe som minner om en nasjonal resignasjon over det verdens- og nyhetsbildet myndighetenes statsfinansierte medier nå masserer inn i vårt folks bevissthet. Statsmediene formidler ikke lenger et sant bilde av verden omkring. De arbeider målbevisst for å lulle folket inn i forestillinger om at deres trygge fremtid befinner seg i et europeisk og globalt fellesskap, hvor alle vil ha det trygt og godt, hvor man ikke plager andre, men er grei og snill – og hvor vi for øvrig gjør som EU vil: kardemommelovens eventyrverden, som ikke en gang Theodor Kittelsen hadde fantasi nok til å beskrive med sin pensel.

Fra morgen til kveld blir folket av NRK og de øvrige tabloidene ledet til å tro at vi står ved innledningen av verdenskrig og katastrofer som vi må forberede oss på. Vi må ha vann og mat i beredskap, og så må vi selv finne ut hvor vi skal gjemme oss når det faller en atombombe ned i nabolaget. I Norge er det så mange nabolag hvor det kan falle ned en atombombe, at myndighetene for lengst har gitt opp tanken på å lage tilfluktsrom til alle, så beskjeden er å gjøre det beste man kan få til på egen hånd. Altså: Du kan ikke regne med at det finnes myndigheter av noe slag dersom ulykken er ute. Du er overlatt til å klare deg selv, men takk for at du brukte din siste frihet til å velge ufrihet.

Statsmediene opererer ikke anonymt. De har en voksende stab av talskvinner og -menn som daglig gnir budskapet inn i folks bevissthet. Dette er ikke noe nytt. I flere tiår har NRK og andre forberedt og bemannet staben med redaktører, journalister og kommentatorer som alle uten unntak formidler og utdyper den rette politiske tro om alt av betydning som skjer i verden. Det er ingen tilfeldighet at dette uforanderlige teamet av meningsprodusenter som daglig fra morgen til kveld dukker opp og uten unntak forteller deg hva du skal mene og tro, er engasjert og lønnet for nettopp den oppgaven.

Vi kan følge denne tendensen til politisk agitasjon i mediene og organisasjonene helt tilbake til 1970-årene, da arabiske terroraksjoner mot europeiske mål fikk Europa til å gi avkall på sin ubrytelige støtte til jødene og deres hjemland, Israel, og definerte PLO som representant for «det palestinske folk», slik det allerede var formulert i Moskva. Det vi nå opplever, er at alle hemninger er lagt til side i bestrebelsen på å delegitimere den jødiske staten. Dette kommer ugjendrivelig klart til uttrykk i den stillingtaken både mediene og politikerne har valgt til Trumps innsats for å hindre Iran i å utvikle de atomvåpnene som de i årevis har villet ødelegge Israel og andre fiender med. Vi kan ikke forstå det annerledes enn at det er nettopp dét våre medier og politikere også vil.

Men først nå føler statsmediene seg trygge nok for sitt levebrød til at de uhemmet våger å ta styringen over landets utenrikspolitikk. Det skjer i visshet om at deres reelle monopolstilling og den gamle tradisjonen for tillit til det som sies i mediene, gir dem uhindret mulighet til å utforme folkemeningen. Det gjelder ikke bare en ensrettet opinion i folket, men en likeså ensrettet opinion blant landets folkevalgte ledere. Blant dem finnes det ikke lenger noen som tør utfordre de mediene de selv finansierer. De har gått i fella, alle sammen, og er blitt like mediestyrte og ensrettede som det dagsrevyfolket de har skapt med sine kortsynte bevilgninger.

Lar dette seg endre, eller er gjenopprettelse av et uavhengig folkestyre bygget på sann realitetsforståelse og ivaretakelse av egne nasjonale og kulturelle interesser og verdier en tapt mulighet? Svaret vil ligge i et folkelig engasjement i eksistensen av alternative og sannhetsorienterte medier med bred tilgang for folket til fakta om hva som skjer i verden og hvordan vi forsøkes manipulert og lurt av noen som ikke vil oss vel. Metodene for å ensrette og bedra nasjoner ved hjelp av mediemonopol kjenner vi fra 1930-årene. Vi kjenner også konsekvensene det den gang skapte.

Sjelden har vi sett klarere eksempler på dette problemet enn i medienes omtale av forhandlingene mellom USA og det iranske regimet om dets adgang til å utvikle atomvåpen. Konklusjonen må være utvetydig: Regimet til Den islamske republikken Iran vil ikke under noen omstendighet gi avkall på sin mulighet til å utruste seg med atomvåpen til bruk mot Israel og USA, som de selv definerer som sine dødsfiender.

Også vi vil være innenfor rekkevidden av slike atomvåpen. Det er ingenting i ayatollaenes ideologi som gir oss unntak fra deres mål om herredømme. Har våre ledere mot og vilje til å erkjenne dette og ta den fulle konsekvens av den erkjennelsen, slik Israel og USA har gjort, eller skal vi bare sitte og vente og trøste oss med at Dagsrevyen vet best?

Av Per Antonsen