Den omfattende og vedvarende medieomtalen og den kommende behandlingen i Stortingets kontrollkomité av norske myndigheters forhold til skandalene som avdekkes av Epstein-arkivet, reiser viktige spørsmål som ikke kommer frem i medienes omtale av saken. Hva forteller avsløringene om den konstitusjonelle seriøsiteten til vår statsforvaltning, og især til Utenriksdepartementet? Er dette departementet, med sine mer enn 1500 ansatte, hvis oppgave det skulle være å ivareta kongeriket Norges interesser overfor utlandet, forvandlet til et politisk kjøpesenter hvor private aktører har hatt adgang til å utnytte departementets ressurser, status og renommé til å mele sine egne, private forretningsinteresser, til skade for kongeriket og dets internasjonale anseelse?

Svaret later dessverre til å måtte bli et klart ja. Men vi bør ikke la oss overraske om den kommende granskningen skulle avdekke langt mer enn det som til nå er gjort kjent, for det som ubønnhørlig avsløres, synes foreløpig å bli begrenset til noen fragmenter av et mye større problem. Det verste som nå kan skje, er at arbeidet med intern brannslokking og skadebegrensning skal lykkes. Det står svært mye på spill, og en redningsoperasjon for regjeringens og Utenriksdepartementets navn og rykte har høy prioritet. Det som på engelsk kalles «the blame game» er nå i full gang.

Det man ikke kan redde, er fasadene til tidligere statsråder og diplomater som Jagland, Brende, Rød-Larsen og Juul. Men vil det være mulig å sette strek der, eller vil Stortinget av sakens egen tyngde og informasjonsmasse bli nødt til å rive opp enda flere lag av mapper og arkiver som ennå skjuler misligheter, juks og korrupsjon som selv tabloidene ennå ikke har greid å forestille seg omfanget av? De dryppene vi har fått av innsikt i «grov korrupsjon» og mislighold, kan vise seg å være småtterier mot alt som i lang tid har forekommet og i stillhet har gått «under radaren».

Hva vil Stortinget og de statsfinansierte mediene da foreta seg? Vil de noen gang kunne bli i stand til å innse og innrømme at den politikken de agiterte for og gikk til valg på, var en varslet katastrofe – en fiasko som de burde ha forutsett fordi informasjon om dette allerede lå på deres bord? Eller var forventningen om finansiering som ville frita dem for enhver bekymring, i stand til å gi dem tvisyn? For ikke siden Sovjetunionens dager har vi sett et statsapparat i symbiose med et mer servilt medieapparat.

Hvordan kunne det i første omgang ha seg at denne Epstein i det hele tatt kom i kontakt med og fikk så direkte innpass, ikke bare i regjeringskontorene i Oslo, men til og med i kongehuset? Var det Jagland og kronprinsesse Mette-Marit som tilfeldigvis googlet ham og syntes han var en gunstig samarbeidspartner? Nei. Den jobben var det Utenriksdepartementets høyest gasjerte embetsverk som utførte, etter råd og vink fra diplomatiet. Hvilken rolle Rød-Larsen og hans ambassadørkone spilte i den sammenheng, bør de selv forklare. Men ingen av dem hadde den status og stilling som skulle til for å introdusere Epstein i kongefamiliens og regjeringens internasjonale nettverk. Slike oppgaver krever medvirkning fra embetsverkets aller øverste nivå og aksept fra statsråden. Det krever dessuten medvirkning fra slottsforvaltningen.

Dersom Stortingets granskning av skandalen og dens konsekvenser i det hele tatt skal ha noen mening ut over det å få denne verkebyllen ut av medienes søkelys, er det her granskningen bør konsentrere seg. Hvem var det som beskrev Epstein overfor Utenriksdepartementets øverste politiske og administrative ledelse og kongehuset som en kontakt norske myndigheter og kongehuset burde knytte tettere bånd til og utnytte som en utenrikspolitisk ressursperson for Norge?

Hvem var det i Utenriksdepartementets embetspyramide som kontaktet, informerte og overbeviste hoffet i den anledning? Det var nemlig ikke kronprinsessen selv som tilfeldigvis googlet Epstein og syntes det var en god ide å inkludere ham i den kongelige bekjentskapskretsen. Det er slike spørsmål granskningen i Kontrollkomiteen må stille og få uttømmende og sanne svar på, slik at ansvaret for å ha skapt skandalen, kan legges der det faktisk hører hjemme. Her må ingen skånes – heller ikke statsministeren, som er forvaltningens øverste sjef. Å føre kongehuset bak lyset, er ikke en sak man skal ta lett på. Det dreier seg i siste instans om rikets renommé og sikkerhet, og om tillitssamfunnets eksistens.

Vi legger merke til at statsministeren i mediene «gjentar oppfordringen om at kongehuset må vise åpenhet om Epstein-forbindelser». Mediene spekulerer i hva årsaken kan være til at han ikke får svar fra kongehuset. Kunne årsaken til dette rett og slett være at kongehuset strengt praktiserer en lojalitet til norske myndigheter som forbyr dem å offentliggjøre hvem det var som førte kronprinsessen bak lyset? Forstår ikke statsministeren at det er han selv og hans embetsverk som står ansvarlig for de feil som mediene anklager kronprinsessen for å ha begått – anklager som han nå, med sine uttalelser, gjør til sine egne?

Vi hører for tiden mye om tillitssamfunnet som lider skade når dets ledelse svikter og henfaller til korrupsjon. Det gjenstår for oss å se om det blant våre folkevalgte ennå finnes grunnlag for å håpe at noe av tilliten kan gjenopprettes. Men det vil stille strenge krav til det arbeidet de skal utføre i Stortingets kontrollkomité. Vi forutsetter at ikke også de, i likhet med statsministeren, faller for fristelsen til å ofre kronprinsessen og kongehuset for å berge et korrupt embetsverk.